Kapittel 4: Missio Dei – Guds eget hjerte
Det finnes en setning som snur alt på hodet.
Den høres kanskje ikke revolusjonerende ut. Men hvis du tar den inn, forandrer den måten du ser på kirken, på oppdraget, på deg selv.
Setningen er denne:
Det er ikke kirken som har en misjon for Gud. Det er Gud som har en misjon – og kirken er invitert inn.
Vi er vant til å tenke motsatt.
Vi tenker på misjon som noe vi gjør. Et prosjekt. En aktivitet. Noe kirken setter i gang, planlegger og gjennomfører.
Vi har misjonærer og misjonsforeninger og misjonsbudsjetter. Alt handler om hva vi skal gjøre for Gud.
Men hva om det er feil ende?
Hva om misjon ikke begynner med oss?
Missio Dei.
Latin for «Guds misjon» eller «Guds sendelse».
Begrepet ble for alvor satt på dagsordenen i misjonstenkningen på midten av 1900-tallet. Men sannheten det peker på, er like gammel som Gud selv.
Misjon er ikke først og fremst noe vi gjør. Det er noe Gud er.
Tenk på hvem Gud er.
Han er ikke en Gud som sitter stille. Ikke en Gud som venter passivt. Ikke en Gud som trekker seg tilbake og ser på.
Han er en Gud som handler. Som beveger seg. Som går ut.
Fra første side i Bibelen ser vi det. Gud skaper. Gud taler. Gud går i hagen for å møte menneskene han har skapt.
Og når det går galt – når synden kommer inn – trekker han seg ikke tilbake. Han kommer nærmere. Han søker. Han roper: «Hvor er du?»
Det er Guds hjerte.
Ikke et hjerte som venter på at vi skal komme til ham. Men et hjerte som kommer til oss.
Ikke en Gud som sier: «Hvis du finner veien, skal jeg ta imot deg.» Men en Gud som sier: «Jeg kommer for å hente deg.»
Misjon begynner i Guds indre. I hvem han er. I hans kjærlighet som ikke kan holde seg tilbake.
Se på historien gjennom Bibelen.
Abraham. En mann i Ur. En avgudsdyrker blant avgudsdyrkere. Og så taler Gud. Kaller. Sender.
«Dra ut fra ditt land... til det landet jeg vil vise deg. Jeg vil velsigne deg... og i deg skal alle slekter på jorden velsignes.»
Legg merke til retningen. Gud sender Abraham ut – ikke for Abrahams egen skyld alene, men for alle slekters skyld. Velsignelsen har en retning utover.
Moses. En flyktning i ørkenen. En mann som hadde gitt opp. Og så møter Gud ham i en brennende busk.
«Jeg har sett mitt folks nød i Egypt, jeg har hørt deres skrik... Nå, gå! Jeg sender deg til farao.»
Gud sender. Moses går. Folket blir fridd ut.
Men legg merke til hva som kommer først: Gud ser. Gud hører. Gud bryr seg. Sendelsen av Moses springer ut av Guds hjerte for folket.
Profetene. Gang på gang sender Gud mennesker med et budskap. Til konger og folk. Til de ugudelige og de selvtilfredse.
«Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss?»
«Her er jeg, send meg!»
Det er alltid Gud som tar initiativet. Alltid Gud som ser behovet. Alltid Gud som sender.
Og så – det store vendepunktet.
«Da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn.»
Sendte. Ikke ventet. Ikke håpet at vi skulle finne veien. Men sendte.
Gud selv kommer. I Jesus. Til oss.
Det er her vi ser Missio Dei i sin reneste form.
Jesus er Guds misjon i kjøtt og blod. Gud som ikke bare sender andre, men sender seg selv. Gud som ikke bare peker mot verden, men går inn i den.
«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn.»
Kjærligheten holdt seg ikke tilbake. Den ga. Den sendte. Den kom.
Og Jesus fortsetter mønsteret.
Han lever ikke for seg selv. Han lever for andre. For de syke. For de utstøtte. For de fortapte.
«Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»
Søke. Ikke vente. Søke.
Jesus er Gud på leting. Gud i bevegelse. Gud som ikke gir opp før han finner.
Tenk på lignelsene.
Hyrden som forlater de nittini for å lete etter den ene som er borte.
Kvinnen som tømmer huset for å finne den ene mynten.
Faren som venter og løper mot sønnen som kommer hjem.
Hver lignelse handler om det samme: En Gud som søker. Som leter. Som ikke gir seg.
Det er ikke vi som må finne Gud. Det er Gud som finner oss.
Og så kommer ordene som forandrer alt.
Etter oppstandelsen. Disiplene er samlet. Jesus kommer til dem.
«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»
Det er en setning som knytter alt sammen.
Som Faderen sendte Sønnen – inn i verden, ut av kjærlighet, for å søke og frelse – slik sender Sønnen sine disipler.
Sendelsen er den samme. Bevegelsen er den samme. Hjertet er det samme.
Dette er Missio Dei.
Gud som sender. Gud som kommer. Gud som ikke holder seg tilbake.
Og nå – vi som er invitert inn i denne bevegelsen. Ikke som oppfinnere av misjonen, men som deltakere. Ikke som de som setter i gang, men som de som fortsetter det Gud allerede har begynt.
Det forandrer alt.
For da er ikke misjon først og fremst vår oppgave. Det er Guds prosjekt – som vi får være med på.
Da handler det ikke om hva vi kan få til. Det handler om å finne vår plass i det Gud allerede gjør.
Da er spørsmålet ikke: «Hvordan skal vi nå verden?» Det er: «Hvor er Gud i bevegelse, og hvordan kan vi bli med?»
Det er en befrielse i dette.
Misjon er ikke noe vi må produsere fra bunnen av. Det er noe vi tar del i. Noe som allerede strømmer. Noe Gud gjør.
Vi er ikke alene om oppdraget. Vi er ikke de som bærer alt. Vi deltar i noe større enn oss selv.
En misjonær som hadde tjent i årevis i et vanskelig felt, ble spurt hva som holdt ham oppe.
Han svarte: «Jeg sluttet å tenke at jeg brakte Gud til mennesker. Jeg begynte å se at Gud allerede var der – og at jeg bare skulle slutte meg til det han gjorde.»
Det er Missio Dei i praksis.
Ikke å bringe Gud noe sted. Men å oppdage at han allerede er i bevegelse – og gå dit han går.
Men det er mer.
Missio Dei forteller oss ikke bare at Gud sender. Det forteller oss hvorfor.
Gud sender fordi han elsker. Fordi hans hjerte banker for verden. Fordi han ikke kan se på uten å handle.
Misjonen springer ut av Guds karakter. Av hvem han er. Av kjærligheten som er hans vesen.
Det betyr at sendelsen ikke er en plikt vi må oppfylle for å tilfredsstille en krevende Gud.
Den er en invitasjon til å dele Guds hjerte. Til å se verden slik han ser den. Til å elske det han elsker.
Når vi deltar i Guds misjon, deltar vi i Guds kjærlighet.
En gammel teolog sa det slik:
«Gud elsker verden så høyt at han sendte sin Sønn. Sønnen elsker verden så høyt at han sendte sin Ånd. Ånden elsker verden så høyt at han sender kirken.»
Det er en kjede av kjærlighet. En strøm som begynner i Guds eget indre – og flyter ut gjennom Sønnen, gjennom Ånden, gjennom oss.
Vi står ikke utenfor denne strømmen og prøver å sette i gang noe. Vi står i strømmen – og lar oss føre dit den fører.
Det er også en ydmykhet i dette.
For vi eier ikke misjonen. Vi kontrollerer den ikke. Vi bestemmer ikke dens mål eller grenser.
Gud gjør det.
Vi er tjenere i hans prosjekt, ikke sjefer i vårt eget.
Historisk har kirken noen ganger glemt dette.
Vi har drevet misjon som om det var vårt prosjekt. Vi har bestemt hvor, hvordan, på hvilke premisser. Vi har noen ganger brakt vår kultur like mye som Guds budskap.
Missio Dei minner oss om at det ikke er vårt prosjekt. Det er Guds. Og vi må alltid spørre: «Er det Guds misjon vi deltar i – eller vår egen agenda vi driver?»
Men la oss ikke miste hovedpoenget i selvkritikken.
Hovedpoenget er dette: Gud er en sendende Gud. Hans hjerte banker for verden. Og han inviterer oss inn.
Det er ikke en byrde. Det er en gave.
Det er ikke et krav fra en fjern Gud. Det er en invitasjon fra en Gud som allerede er i bevegelse – og som vil at vi skal være med.
Tenk på hva det betyr.
Universets Gud – han som skapte stjernene og holder alt sammen – hans dypeste ønske er at verden skal bli hel. At det som er ødelagt, skal bli gjenopprettet. At det som er fortapt, skal finnes igjen.
Og han vil at du skal være med.
Ikke fordi han trenger deg. Han er Gud. Han klarer seg.
Men fordi han vil ha deg med. Fordi han vil at du skal dele gleden. Fordi han vil at du skal oppleve det han opplever: Å se noen bli funnet. Å se noen bli hel. Å se kjærligheten nå frem.
En kvinne fortalte om øyeblikket da Missio Dei gikk opp for henne.
«Jeg hadde alltid tenkt på misjon som min oppgave. Mitt ansvar. Min plikt. Og det føltes tungt. Overveldende. Som noe jeg aldri kunne klare.»
Hun holdt en pause.
«Så skjønte jeg: Det er ikke mitt prosjekt. Det er Guds prosjekt. Jeg er bare invitert inn. Og plutselig føltes det helt annerledes. Ikke som en byrde – men som en gave. Å få være med på det Gud gjør.»
Det er skiftet som må skje.
Fra: «Hva må vi gjøre for Gud?»
Til: «Hva gjør Gud – og hvordan kan vi bli med?»
Fra: «Hvordan kan vi nå verden?»
Til: «Hvor er Gud allerede i bevegelse?»
Fra: Vårt prosjekt.
Til: Hans.
Missio Dei er ikke en teologisk teknikalitet. Det er en gjenoppdagelse av hvem Gud er.
En Gud som ikke sitter stille. En Gud som ikke trekker seg tilbake. En Gud hvis hjerte aldri slutter å banke for verden.
Og en Gud som sier: «Bli med.»
Spørsmålet er ikke om Gud har en misjon.
Det har han. Det er hvem han er.
Spørsmålet er om vi vil delta.
Om vi vil la hans hjerte bli vårt hjerte. Om vi vil se verden slik han ser den. Om vi vil gå dit han går.
For Guds misjon fortsetter.
Med eller uten oss.
Men han vil helst – med oss.