Kapittel 5: Som Faderen sendte meg
Det var etter oppstandelsen.
Disiplene hadde stengt seg inne. Døren var låst. De var redde – for jødene, for romerne, for hva som kunne skje med dem som hadde fulgt den korsfestede.
Så kom Jesus. Sto plutselig midt iblant dem.
«Fred være med dere.»
Han viste dem hendene og siden. Sårene. Beviset på at det var ham. At han virkelig hadde dødd – og virkelig var levende igjen.
Og så sa han noe som forandret alt:
«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»
Det er en setning det er lett å lese forbi.
Vi hører den som en befaling. «Jeg sender dere.» En ordre. Et oppdrag.
Og det er den. Men legg merke til begynnelsen.
Som Faderen har sendt meg.
Ikke bare: Jeg sender dere. Men: Jeg sender dere på samme måte som Faderen sendte meg.
Det er et mønster her. En modell. En måte å være sendt på.
For å forstå hva det betyr å være sendt, må vi se på hvordan Jesus ble sendt.
Ikke bare at han ble sendt. Men hvordan.
Ikke bare at han kom. Men på hvilken måte.
For hvis vi skal sendes «som Faderen sendte ham», da må vi vite hva det betyr.
Det første er dette: Jesus ble sendt nær.
Han kunne ha kommet på avstand. Talt fra himmelen. Sendt engler med budskapet.
Men det var ikke slik Faderen sendte ham.
«Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.»
Tok bolig. Slo seg ned. Flyttet inn.
Gud ble ikke bare synlig på avstand. Han ble nær. Berørbar. En av oss.
Det kalles inkarnasjon. At Gud tok på seg kjøtt og blod.
Og det er ikke bare en teologisk teknikalitet. Det er et mønster.
Gud sender ikke budskap fra trygg avstand. Han kommer selv. Han går inn i situasjonen. Han deler vilkårene.
Tenk på hva det betydde for Jesus.
Han ble født i en stall. Vokste opp i en fattig familie i en liten by. Levde som håndverker. Sov under åpen himmel. Kjente sult og tørst og tretthet.
Han gråt. Han ble sint. Han følte sorg.
Han var ikke en gud som lekte menneske. Han var virkelig menneske – med alt det innebærer.
Dette er sendelsens mønster.
Ikke å rope fra avstand. Men å komme nær.
Ikke å stå utenfor og gi råd. Men å gå inn og dele.
Ikke å bevare seg selv. Men å gi seg selv.
Det andre er dette: Jesus ble sendt for å tjene.
«Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»
Det var ikke en sendelse til makt og ære. Det var en sendelse til tjeneste.
Han vasket disiplenes føtter. Han helbredet de syke. Han løftet de nedbøyde. Han tok seg tid til barna som disiplene ville vise bort.
Det er noe oppsiktsvekkende med dette.
Universets Herre – han som skapte alt – sendt som tjener. Ikke som konge som krever, men som tjener som gir.
Og dette er mønsteret for vår sendelse.
Vi er ikke sendt for å bli tjent. Vi er sendt for å tjene.
Vi er ikke sendt for å bli store. Vi er sendt for å bli små.
Vi er ikke sendt for å ta. Vi er sendt for å gi.
Det tredje er dette: Jesus ble sendt til de utstøtte.
Se på hvem han oppsøkte.
Tollere. Syndere. Spedalske. Prostituerte. De som det ordentlige samfunnet så ned på.
Han spiste med dem. Snakket med dem. Rørte ved dem.
Han krysset grenser ingen andre ville krysse.
«De friske trenger ikke lege, bare de syke,» sa han. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
Det var dit sendelsen førte ham. Ikke til de selvtilfredse. Ikke til de som hadde alt på stell. Men til de som visste at de trengte hjelp.
Og dette er mønsteret.
Vi er ikke sendt til de som er som oss. Vi er sendt til de som er annerledes.
Vi er ikke sendt til de som har det bra. Vi er sendt til de som strever.
Vi er ikke sendt til de som vil ha oss. Vi er sendt til de som kanskje ikke vet at de trenger oss.
Det fjerde er dette: Jesus ble sendt med kjærlighet.
Alt han gjorde, sprang ut av kjærlighet. Til Faderen. Til verden. Til de han møtte.
«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn.»
Sendelsen var ikke plikt. Den var ikke tvang. Den var kjærlighet som ikke kunne holde seg tilbake.
Og her er noe viktig:
Jesus kom ikke med et budskap om kjærlighet. Han kom som kjærligheten.
Han demonstrerte ikke bare Guds kjærlighet. Han var Guds kjærlighet – i handling, i kropp, i liv og død.
Dette er mønsteret.
Vi er ikke bare sendt med ord om kjærlighet. Vi er sendt for å være kjærlighet.
Ikke bare å fortelle at Gud elsker. Men å vise det. Å leve det. Å være det.
For en verden som har hørt så mange ord, trenger å se kjærligheten i handling.
Det femte er dette: Jesus ble sendt for å dø.
Det høres dystert ut. Men det er sant.
Sendelsen førte til korset. Det var ikke et uhell, ikke en feil i planen. Det var planen.
«Ingen tar mitt liv fra meg, jeg gir det frivillig.»
Jesus ga seg selv. Helt. Fullt ut. Til det kostet ham alt.
Betyr det at vi er sendt for å dø?
På en måte, ja.
Ikke nødvendigvis fysisk. Men sendelsen koster. Den krever at vi gir oss selv. At vi legger ned noe av vårt eget for andres skyld.
«Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.»
Sendelse er ikke gratis.
Den koster tid. Den koster komfort. Den koster kontroll.
Den krever at vi gir mer enn vi får. At vi taper mer enn vi vinner.
Men det er slik Jesus ble sendt. Og det er slik han sender oss.
«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»
Nå begynner vi å se hva det betyr.
Det betyr: Gå nær. Det betyr: Tjen. Det betyr: Oppsøk de utstøtte. Det betyr: Elsk i handling. Det betyr: Vær villig til å gi deg selv.
Det er en høy standard.
Kanskje for høy. Kanskje umulig.
For hvem kan sendes som Jesus ble sendt? Hvem kan elske som han elsket? Hvem kan gi som han ga?
Ingen av oss. Ikke av oss selv.
Men legg merke til hva Jesus sa rett etter sendelsesordene.
«Han åndet på dem og sa: Ta imot Den hellige ånd.»
Han sender oss ikke alene. Han sender oss med sin Ånd.
Ånden som bodde i ham, bor i oss. Kraften som drev ham, driver oss. Kjærligheten som fylte ham, fyller oss.
Vi er ikke sendt i vår egen kraft. Vi er sendt i hans.
Det forandrer alt.
For da handler det ikke om hva vi kan klare. Det handler om hva han kan gjøre gjennom oss.
Da handler det ikke om vår evne. Det handler om hans nærvær.
Da handler det ikke om å imitere Jesus med vår egen styrke. Det handler om å la hans liv strømme gjennom oss.
En mann ble spurt hvordan han klarte å tjene i et vanskelig slumområde år etter år.
Han svarte: «Jeg klarer det ikke. Men Kristus i meg klarer det. Jeg bare stiller opp – og lar ham virke.»
Det er hemmeligheten.
Ikke: Hvordan kan jeg klare dette?
Men: Hvordan kan Kristus virke gjennom meg?
«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»
Det er både en utfordring og en trøst.
En utfordring fordi standarden er høy. Sendelsen koster. Veien går til de vanskelige stedene.
En trøst fordi vi ikke er alene. Han som sender, går med. Han som kaller, utruster. Han som krever, gir.
Men det er en ting til.
Legg merke til hvem Jesus sa dette til.
Ikke supermennene. Ikke de modige og de sterke. Men de redde disiplene bak en låst dør.
De som hadde sviktet. De som hadde flyktet. De som hadde fornektet.
Det var dem han sendte.
Det betyr at sendelsen ikke krever at du har alt på stell.
Den krever ikke at du er modig nok, sterk nok, god nok.
Den krever bare at du er villig.
Villig til å gå. Villig til å tjene. Villig til å la ham bruke deg.
Peter var der den kvelden. Han som hadde fornektet Jesus tre ganger. Som hadde sviktet på det verste.
Og Jesus sendte ham.
Senere ville Jesus spørre ham tre ganger: «Elsker du meg?» Og gi ham oppdraget: «Fø mine lam. Vokt mine sauer.»
Svikeren ble sendt. Den falne ble gitt et oppdrag.
Det gir håp.
For hvis Peter kunne sendes, kan vi sendes.
Hvis de redde disiplene bak låste dører kunne sendes, kan vi sendes.
Sendelsen er ikke for de perfekte. Den er for de som er villige til å gå.
«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»
Det er ordene som gir sendelsen retning.
Ikke: Gå ut og gjør hva du vil.
Men: Gå ut som jeg gikk. Elsk som jeg elsket. Tjen som jeg tjente. Gi deg selv som jeg ga meg selv.
Jesus er modellen.
Ikke bare frelseren vi tror på. Men modellen vi følger.
Ikke bare han som døde for oss. Men han som viser oss hvordan vi skal leve.
Ikke bare gaven vi mottar. Men veien vi går.
Og veien går nær. Til mennesker. Til de som trenger det.
Med tjeneste. Ikke med krav.
Med kjærlighet. Ikke med fordømmelse.
Med oss selv. Ikke med tomme ord.
«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»
Det er ikke bare en ordre.
Det er en invitasjon til å leve som Jesus levde.
Til å elske som han elsket.
Til å gi som han ga.
Spørsmålet er ikke om du er sendt.
Det er du.
Spørsmålet er om du vil leve som en sendt.
Om du vil følge mønsteret.
Om du vil si: «Her er jeg. Send meg – som du ble sendt.»