Kapittel 6: Alle døpte er sendt
«Men jeg er jo ikke misjonær.»
Setningen kommer når sendelse blir temaet. Nesten refleksartig. Som et forsvar. En unnskyldning.
For sendelse – det er for de andre. De som har dratt til fjerne land. De som har fått et spesielt kall. De som har gitt opp alt for å følge Jesus dit ingen andre vil.
Ikke oss vanlige.
Eller?
Det ligger noe dypt i oss som vil gjøre sendelsen til noe for de spesielle.
Kanskje er det bekvemmelighet. Hvis sendelsen bare gjelder noen, slipper jeg.
Kanskje er det ydmykhet. Hvem er jeg til å tro at jeg kan gjøre noe som betyr noe?
Kanskje er det tradisjon. Vi har lært at det finnes vanlige kristne og så finnes det de som virkelig er kalt.
Men hva om det er feil?
Det var en tid da kirken skilte skarpt mellom to typer kristne.
På den ene siden: De geistlige. Prester, munker, nonner. De som hadde et «åndelig kall». De som hadde forlatt verden for å tjene Gud.
På den andre siden: Lekfolk. Vanlige mennesker med vanlige jobber. De som levde «i verden». De som ikke hadde noe spesielt kall – bare et vanlig liv.
De første var de egentlige kristne. De andre var... vel, de andre.
Det var dette Luther opponerte mot.
Ikke bare avlatshandelen. Ikke bare pavemakten. Men hele tanken om at noen kristne var mer kristne enn andre. At kallet bare tilhørte de få.
«Alle kristne er prester,» sa Luther. «Alle har et kall.»
Det var en revolusjon.
Tenk på hva det betydde.
Plutselig var ikke skomakeren en annenrangs kristen som bare laget sko. Han var en kalt kristen som tjente Gud gjennom å lage sko.
Plutselig var ikke moren som stelte barn en som hadde gått glipp av det «virkelige» kallet. Hun var kalt – til å oppdra de barna Gud hadde gitt henne.
Plutselig var ikke bonden, kjøpmannen, tjeneren mennesker som bare ventet på himmelen. De var mennesker med et kall – akkurat der de var.
Luther brukte et sterkt bilde.
En tjenestepike som feier gulvet, sa han, gjør et like hellig arbeid som munken som ber i klosteret – hvis hun gjør det i tro.
Ikke fordi gulvfeiing er spesielt åndelig. Men fordi alt arbeid som gjøres for Gud, er hellig.
Det finnes ikke «åndelig» arbeid og «verdslig» arbeid. Det finnes bare arbeid som gjøres i tro – eller ikke.
Dette var gjenoppdagelsen av det allmenne kall.
At alle kristne er kalt. At alle har et oppdrag. At sendelsen ikke er for de få, men for alle døpte.
Men et sted på veien mistet vi det igjen.
For se på hvordan vi snakker.
Vi snakker om «kall» når noen skal bli prest eller misjonær. Vi snakker sjelden om kall når noen skal bli ingeniør eller sykepleier.
Vi snakker om «fulltids tjeneste» for de som jobber i kirken. Som om resten av oss var i deltids tjeneste – eller ingen tjeneste i det hele tatt.
Vi snakker om at noen «gir opp alt for å følge Jesus». Som om de som beholder jobben og familien ikke følger ham.
Vi har gjeninnført skillet. Kanskje ikke med samme ord. Men med samme tanke.
De spesielle – og de vanlige.
De som virkelig er sendt – og de som bare er kristne.
Men Det nye testamente kjenner ikke dette skillet.
Se på hvem Jesus sendte.
Fiskere. Tollere. Kvinner. Vanlige mennesker uten spesiell utdannelse eller posisjon.
Se på hvem som spredte evangeliet i den første tiden.
Ikke bare apostlene. Men alle de kristne som ble spredt ved forfølgelse. Slaver og kjøpmenn og håndverkere som tok med seg troen dit de kom.
Kirken vokste ikke først og fremst gjennom profesjonelle. Den vokste gjennom vanlige troende som levde som sendte.
Paulus skriver til menigheten i Korint.
Ikke til lederne. Til hele menigheten.
«Dere er Kristi kropp, og hver for seg hans lemmer.»
Alle er lemmer. Alle har en funksjon. Alle er en del av kroppen.
Ikke noen få spesialister. Alle.
Peter skriver til de kristne som er spredt rundt i Romerriket.
«Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk.»
Ikke: Noen av dere. Alle.
Et kongelig presteskap. Ikke bare prestene – alle de troende.
Det er her dåpen kommer inn.
For dåpen er ikke bare inngangen til frelsen. Den er inngangen til sendelsen.
I dåpen blir du innlemmet i Kristi kropp. Og Kristi kropp er en sendt kropp. En kropp med et oppdrag.
Å bli døpt er å bli sendt.
Tenk på dåpsliturgien.
I mange kirker avsluttes dåpen med en sendelse. En bønn om at den døpte må leve som Guds barn i verden. En velsignelse til tjeneste.
Dåpen peker ikke bare innover – mot det du har fått. Den peker utover – mot det du er sendt til.
En mann fortalte om dagen han forsto dette.
Han hadde vært kristen i årevis. Aktiv i menigheten. Støttet misjonærer økonomisk.
Men han hadde alltid tenkt på sendelsen som noe for «de andre». Misjonærene han støttet. Prestene som forkynte. De som hadde det «virkelige» kallet.
Så leste han ordene: «Alle døpte er sendt.»
«Det traff meg,» sa han. «Jeg er døpt. Jeg er sendt. Ikke bare de andre. Meg.»
Det forandret hvordan han så på livet sitt.
Jobben var ikke lenger bare en jobb. Den var stedet han var sendt til.
Nabolaget var ikke lenger bare der han bodde. Det var hans misjonsmark.
De daglige møtene – med kollegaer, naboer, fremmede – var ikke lenger tilfeldige. De var anledninger for sendelsen.
«Men hva skal jeg gjøre?» spør du kanskje.
«Jeg er ikke flink til å snakke om tro. Jeg har ingen spesielle gaver. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være misjonær i hverdagen.»
Det er et forståelig spørsmål. Vi kommer tilbake til det i neste del av boken.
Men for nå: Poenget er ikke først hva du skal gjøre. Poenget er hvem du er.
Du er sendt.
Identiteten kommer før handlingen.
Først må du se at du er sendt. Så kan du begynne å spørre hva det betyr i praksis.
Først må du forstå at sendelsen gjelder deg. Så kan du lete etter hvordan den ser ut i ditt liv.
Det er befriende og utfordrende på samme tid.
Befriende fordi det betyr at du allerede er i sendelsen. Du trenger ikke dra et sted. Du trenger ikke bli noen annen. Du er sendt – der du er, som den du er.
Utfordrende fordi det betyr at du ikke kan gjemme deg. Du kan ikke si «dette gjelder ikke meg». Du kan ikke overlate sendelsen til de spesielle og leve i fred.
En kvinne som jobbet i en barnehage, ble spurt om hun hadde et kall.
Hun nølte. «Jeg jobber jo bare i barnehage. Det er ikke akkurat misjonsarbeid.»
Men så tenkte hun seg om.
«Egentlig... Jeg er sammen med disse barna hele dagen. Jeg former dem. Jeg viser dem hvordan voksne behandler hverandre. Jeg er kanskje det nærmeste de kommer en kristen i hele deres barndom.»
Hun så opp. «Kanskje er det et kall likevel.»
Det er det.
Ikke «kanskje». Det er et kall.
Barnehagen er hennes sendelse. Barna er de hun er sendt til. Dagene hun tilbringer der er ikke «bare jobb» – de er oppdraget.
Det samme gjelder deg.
Uansett hva du gjør. Uansett hvor du er. Uansett hvor «vanlig» det føles.
Du er døpt. Derfor er du sendt.
Du tilhører Kristus. Derfor har du hans oppdrag.
Du er en del av kroppen. Derfor har du en funksjon.
Men hva med de som faktisk reiser ut? De som forlater alt for å dra til fjerne land? Er ikke de mer sendt enn oss andre?
Nei.
De er sendt til et annet sted. Men ikke mer sendt.
Sendelsen er ikke gradert. Den er ikke sterkere for noen og svakere for andre.
Alle døpte er sendt. Fullt ut. Dit de er plassert.
Det betyr at misjonæren i Tanzania og kontoristen i Trondheim har samme kall – bare til forskjellige steder.
Det betyr at presten i menigheten og rørleggeren i kjelleren har samme oppdrag – bare med forskjellige verktøy.
Det betyr at den som taler til tusen og den som snakker med én, er like sendt.
Dette er radikalt.
Det er radikalt fordi det gjør alle kristne til sendebud.
Det er radikalt fordi det fjerner unnskyldningen «dette gjelder ikke meg».
Det er radikalt fordi det tar det «vanlige» livet og gjør det til sendelsens arena.
Noen vil kanskje innvende: «Men sier ikke Bibelen at noen er apostler, noen profeter, noen lærere? Er det ikke forskjellige kall?»
Jo. Det er forskjellige funksjoner i kroppen. Forskjellige gaver. Forskjellige tjenester.
Men alle disse funksjonene er sendt. Alle gavene er til for sendelsen. Alle tjenestene peker utover.
Mangfoldet handler ikke om hvem som er sendt og hvem som ikke er det. Det handler om hvordan vi er sendt.
Og her er noe viktig:
Du trenger ikke finne et spektakulært kall for å være sendt.
Du trenger ikke vente på en dramatisk opplevelse eller en tydelig røst fra himmelen.
Du er allerede sendt. Spørsmålet er bare om du lever som det.
En gammel kristen ble spurt om sitt kall.
«Kallet mitt?» sa han. «Jeg har vært gift i femti år. Jeg har oppdratt fire barn. Jeg har jobbet på samme fabrikk i tretti år. Jeg har vært nabo med de samme folkene hele livet.»
Han smilte.
«Det er kallet mitt. Ikke noe spektakulært. Bare et liv levd der Gud plasserte meg.»
Det er sendelse.
Ikke alltid synlig. Ikke alltid dramatisk. Men virkelig.
Et liv levd som sendt. Der du er. Med det du har. Blant dem du kjenner.
«Men jeg er jo ikke misjonær.»
Nei. Kanskje ikke i den tradisjonelle betydningen.
Men du er døpt. Og alle døpte er sendt.
Så jo – du er misjonær. Bare ikke der du trodde.
Misjonsmarken din er hverdagen.
De du er sendt til, er dem du møter.
Oppdraget ditt er å leve som Kristus – der du er plassert.
For sendelsen tilhører ikke de spesielle.
Den tilhører alle som tilhører Kristus.
Og hvis du er døpt – tilhører du ham.
Og da er du sendt.
Spørsmålet er ikke om du har et kall.
Du har det. Det fikk du i dåpen.
Spørsmålet er om du lever som om du har det.
Om du ser hverdagen som sendelse.
Om du ser deg selv som en sendt.
Alle døpte er sendt.
Det inkluderer deg.