Kapittel 7: Kallet du allerede har
«Jeg har lett etter kallet mitt i årevis. Men jeg finner det ikke.»
Det er en setning som sies oftere enn vi tror. I sjelesorgsamtaler. I smågrupper. I stille stunder når livet føles retningsløst.
Vi har lært at vi skal finne vårt kall. Oppdage hva Gud har lagt på vårt hjerte. Lytte etter den stille stemmen som viser oss veien.
Og så lytter vi. Og venter. Og leter.
Men kallet kommer ikke. Eller det kommer ikke slik vi forventet. Og vi blir stående der – ventende på noe som kanskje aldri skjer.
Hva om vi har misforstått?
Hva om kallet ikke er noe du finner – men noe du allerede har?
Det har vokst frem en bestemt måte å tenke om kall på.
Den sier: Gud har en spesiell plan for ditt liv. En unik oppgave bare du kan fylle. Et kall som er skreddersydd for deg.
Din jobb er å finne det. Å oppdage det. Å lytte deg frem til hva det er.
Og når du finner det – da faller alt på plass. Da gir livet mening. Da vet du hvorfor du er her.
Det høres vakkert ut. Inspirerende.
Men det skaper også et problem.
For hva hvis du ikke finner det? Hva hvis du lytter og lytter, men hører ingenting? Hva hvis du blir femti, seksti, sytti år – og fortsatt ikke vet hva kallet ditt er?
Da har du mislykkes. Da har du gått glipp av noe. Da har livet ditt vært uten den meningen det kunne hatt.
Det er en tung byrde å bære.
Byrden av å måtte finne.
Byrden av å kanskje aldri finne.
Byrden av et kall som alltid er et annet sted enn der du er.
Men hva om kallet ikke er noe du finner?
Hva om det er noe du allerede har – og bare må se?
Se på livet ditt.
Du er et sted. Du har noen roller. Du kjenner noen mennesker. Du har noen evner, noen muligheter, noen begrensninger.
Alt dette er ikke tilfeldig. Det er ikke noe du må flykte fra for å finne kallet ditt.
Det er kallet ditt.
Kallet er ikke et annet sted.
Det er her. Der du er. I det livet du allerede lever.
Luther forsto dette.
Han snakket om kall i flertall – ikke entall. Du har ikke ett kall. Du har mange.
Du er kanskje ektefelle – det er et kall. Du er kanskje forelder – det er et kall. Du er arbeider, nabo, venn, borger – alt dette er kall.
Kallet er ikke én ting du må finne. Det er de mange relasjonene og rollene du allerede står i.
Det forandrer alt.
For da trenger du ikke lete etter kallet. Da trenger du bare se på livet ditt og spørre: Hvordan kan jeg tjene Gud her? I dette? Med disse?
Kallet er ikke noe som venter på deg i fremtiden. Det møter deg hver morgen – i de oppgavene og menneskene som allerede er der.
En kvinne hadde lett etter kallet sitt i mange år.
Hun hadde bedt. Ventet på tegn. Lurt på om hun skulle skifte jobb, flytte, begynne på noe nytt.
Så sa noen til henne: «Hva gjør du akkurat nå? Hvem er du ansvarlig for? Hvem trenger deg?»
Hun begynte å ramse opp. Barna. Mannen. De eldre foreldrene. Kollegaene. Naboen som var ensom.
«Det,» sa den andre, «er kallet ditt.»
Hun hadde lett etter noe stort og dramatisk. Noe som ville forandre alt. Noe som ville gi livet en ny retning.
Men kallet var ikke noe stort og dramatisk. Det var det vanlige livet hennes – sett med nye øyne.
Det betyr ikke at kallet aldri kan forandre seg.
Noen ganger kaller Gud mennesker til noe nytt. Til å bryte opp. Til å gå en annen vei.
Abraham ble kalt til å forlate alt. Moses ble kalt fra saueflokkene til faraos hoff. Disiplene ble kalt til å legge ned garnet og følge.
Det skjer.
Men det er unntaket, ikke regelen.
For de fleste av oss er kallet ikke å forlate livet vi har – men å leve det som sendte.
Det er en befrielse i dette.
Befrielse fra jakten på det perfekte kallet. Befrielse fra følelsen av å aldri være på rett sted. Befrielse fra tanken om at det virkelige livet er et annet sted.
Kallet er her. Du har det allerede. Du trenger ikke lete mer.
Men det er også en utfordring.
For hvis kallet er her – i det vanlige, i det hverdagslige, i det du allerede gjør – da kan du ikke utsette det lenger.
Da kan du ikke si: «Når jeg finner kallet mitt, skal jeg virkelig leve for Gud.»
Da er spørsmålet ikke: Hva er kallet mitt?
Da er spørsmålet: Lever jeg i kallet jeg allerede har?
En mann jobbet som bussjåfør.
Han hadde alltid tenkt på jobben som bare en jobb. Noe han gjorde for å tjene penger. Ikke noe åndelig.
Så begynte han å tenke annerledes.
«Hver dag sitter det hundrevis av mennesker i bussen min. Mennesker på vei til jobb, til skole, til sykehus. Mennesker som har gode og dårlige dager. Mennesker som kanskje trenger et vennlig ord.»
Han begynte å hilse på folk. Virkelig hilse. Se dem i øynene. Si noe hyggelig.
«Jeg endret ikke jobb,» sa han. «Men jeg endret hvordan jeg så på jobben. Det er kallet mitt – der i bussen.»
Kallet er ikke å finne den perfekte plassen.
Det er å la Gud bruke deg på den plassen du er.
Det betyr ikke at alle jobber er like gode. Det betyr ikke at du aldri skal skifte.
Men det betyr at Gud kan bruke deg der du er nå – ikke bare der du skulle ønske du var.
Det betyr at kallet ikke er avhengig av å ha den rette jobben, den rette rollen, det rette livet.
Det betyr at du kan tjene Gud i dag – med det du har, der du er.
Det er noe i vår kultur som alltid peker fremover.
Vi lærer at det beste ligger foran oss. At vi må streve mot noe mer, noe bedre, noe annet.
Og det er noe sant i det. Vekst er viktig. Mål er viktige.
Men når det gjelder kall, kan denne tanken bli en felle.
For da blir kallet alltid noe fremtidig. Noe vi skal finne. Noe vi ikke har ennå.
Og vi mister det vi allerede har.
Jesus møtte mennesker der de var.
Han kalte fiskere ved båtene deres. Tollere ved tollboden. Kvinner ved brønnen.
Han sa ikke: «Finn først ut hva kallet ditt er, så kan du følge meg.»
Han sa: «Følg meg» – akkurat der de var, midt i det de gjorde.
Og ofte sendte han dem tilbake dit de kom fra.
Mannen med de onde åndene ville følge Jesus. Men Jesus sa: «Gå hjem til dine egne og fortell dem hvor store ting Herren har gjort mot deg.»
Hjem. Til dine egne. Der er kallet ditt.
Det er noe med «hjem» og «dine egne» som vi undervurderer.
Vi drømmer om de store scenene. Om å nå mange. Om å gjøre noe som betyr noe for verden.
Men kanskje det viktigste kallet er det nærmeste.
Familien din. Nabolaget ditt. De få du ser hver dag.
Det fortelles om en munk som ble spurt hva han skulle gjøre etter han var blitt opplyst.
Han svarte: «Bære vann. Hugge ved.»
«Men det er jo det du gjør nå?»
«Ja. Men nå gjør jeg det opplyst.»
Kallet forandrer ikke nødvendigvis hva du gjør.
Det forandrer hvordan du ser det.
Det forandrer hvem du gjør det for.
Det forandrer hvorfor du gjør det.
Samme jobb – men nå som tjeneste for Gud.
Samme familie – men nå som kall fra Gud.
Samme hverdag – men nå som sendelse.
«Men hva om jeg hater jobben min? Hva om livet mitt føles meningsløst? Skal jeg bare godta det og kalle det kall?»
Nei. Ikke nødvendigvis.
Kall betyr ikke at du må bli der du er uansett. Det betyr ikke at all endring er forbudt. Det betyr ikke at misnøye alltid er synd.
Men det betyr at du ikke trenger å vente på den perfekte situasjonen for å tjene Gud.
Det betyr at selv i en vanskelig jobb, en krevende situasjon, et liv som ikke er slik du ønsket – selv der kan du leve som sendt.
For kallet handler ikke først om omstendighetene.
Det handler om hjertet.
Om å se at Gud har plassert deg der du er – for noe.
Om å spørre: Hva kan jeg gjøre her? Hvem kan jeg tjene her? Hvordan kan jeg leve som sendt – akkurat her?
Paulus skriver: «Enhver skal bli i det kall han var i da han ble kalt.»
Det er en merkelig setning. Men poenget er klart:
Du trenger ikke forandre alt for å ha et kall. Kallet finner deg der du er.
Du trenger ikke bli noen annen for å tjene Gud. Han vil bruke den du er.
Det er evangelium.
For det betyr at du ikke må prestere deg til et kall. Ikke fortjene det. Ikke kvalifisere deg.
Du har det allerede.
Du fikk det i dåpen.
Du har det i dag – i det livet du lever, med de menneskene du kjenner, på det stedet du er.
Så slutt å lete.
Ikke fordi kall ikke finnes. Men fordi du allerede har det.
Se på livet ditt. Se på rollene dine. Se på menneskene rundt deg.
Der er kallet.
Spørsmålet er ikke: Hva er mitt kall?
Spørsmålet er: Lever jeg i de kallene jeg allerede har?
For kallet er ikke noe du finner.
Det er noe du ser.
Og det har vært der hele tiden.