Kapittel 8: Sendt til mandag
Søndag kveld kommer alltid for fort.
Du har vært i kirken. Sunget salmene. Hørt forkynnelsen. Kjent fellesskapet. Kanskje til og med kjent Gud nær.
Og så kommer mandag.
Vekkerklokken. Køen til jobb. Møtene. E-postene. Masekravene. Den endeløse strømmen av gjøremål som fyller dagene.
Det føles som to forskjellige verdener. Søndagens verden og mandagens verden. Den åndelige og den vanlige. Kirken og livet.
Vi har lært å tenke slik.
Søndag er for Gud. Mandag til fredag er for alt det andre.
Kirken er det åndelige stedet. Jobben er det verdslige.
Gudstjenesten er der vi møter Gud. Hverdagen er der vi klarer oss selv.
Men hva om dette skillet er falskt?
Hva om du er like sendt på mandag som på søndag?
Det er noe med hvordan vi snakker om gudstjenesten.
Vi snakker om å «gå i kirken». Som om kirken var et sted vi besøker.
Vi snakker om å «få påfyll». Som om søndagen fyller opp en tank som så tømmes gjennom uken.
Vi snakker om å «ta en pause fra hverdagen». Som om det hellige var et avbrekk fra det vanlige.
Men i tidlig kristendom var det annerledes.
Gudstjenesten endte ikke med «gå hjem». Den endte med «gå ut».
«Ite, missa est» – «Gå, dere er sendt.» Det er opprinnelsen til ordet «messe». Ikke et ord for samling, men for sendelse.
Gudstjenesten var ikke et sted du ble. Det var et sted du ble sendt fra.
Og hvor ble du sendt?
Til mandag. Til tirsdag. Til alle de vanlige dagene.
Til jobben. Til familien. Til nabolaget.
Til det du kanskje trodde var utenfor det åndelige livet – men som egentlig var dets viktigste arena.
En prest fortalte om en samtale som satte seg.
Han hadde spurt en mann i menigheten hvordan det gikk med troslivet.
«På søndager går det bra,» sa mannen. «Men i uken... da er det vanskelig å holde troen levende. Jobben tar all energien. Det er ikke mye plass til Gud der.»
Presten tenkte på det lenge.
«Hva om jobben ikke er et sted der det er vanskelig å holde troen levende?» spurte han. «Hva om jobben er stedet du er sendt til – for å leve troen?»
Det forandrer perspektivet.
Jobben er ikke en hindring for det åndelige livet. Den er arenaen for det.
Hverdagen er ikke en pause fra sendelsen. Den er sendelsen.
Mandag er ikke et problem å overleve til neste søndag. Mandag er oppdraget.
Luther sa det skarpt:
«Gud melker kuene gjennom dem som har det som sitt kall.»
Det høres nesten komisk ut. Men poenget er dypt.
Gud handler i verden gjennom menneskers arbeid. Gjennom bonden som dyrker jorda. Gjennom læreren som underviser. Gjennom håndverkeren som bygger. Gjennom alle som gjør det vanlige arbeidet som holder verden i gang.
Det er ikke «bare» arbeid. Det er Guds måte å sørge for verden på – gjennom oss.
Tenk på det.
Når et barn får mat, er det Gud som metter – gjennom foreldrene som lager maten.
Når en syk blir behandlet, er det Gud som helbreder – gjennom legen og sykepleieren.
Når rettferdighet skjer, er det Gud som dømmer rett – gjennom dem som arbeider for lov og orden.
Vi er Guds hender i verden. Og hendene jobber mest på mandager.
Men vi har mistet dette synet.
Vi har gjort det åndelige til noe som skjer i kirken, på søndager, under religiøse handlinger.
Og vi har gjort det vanlige til noe som bare er – vanlig. Uten forbindelse til Gud. Uten åndelig betydning.
Resultatet er en splittet tilværelse.
Et liv i to rom som aldri møtes.
En søndag som er «åndelig». En mandag som bare er.
Men det nye testamente kjenner ikke dette skillet.
Paulus skriver til slaver – de laveste i samfunnet – om arbeidet deres:
«Gjør deres arbeid med iver, som for Herren og ikke for mennesker.»
Arbeid for Herren. Ikke bare for sjefen. For Herren.
Det vanligste, mest hverdagslige arbeidet – gjort som for Gud.
Og til de rike:
«De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre.»
Rikdommen – ikke noe å unnslippe fra, men noe å bruke i tjeneste.
Og til alle:
«Hva dere gjør i ord eller gjerning, gjør alt i Herren Jesu navn.»
Alt. Ikke bare søndagene. Alt.
Det er en setning som sprenger skillet mellom hellig og vanlig:
Hva dere gjør i ord eller gjerning, gjør alt i Herren Jesu navn.
Møterapporten – i Jesu navn. Kundesamtalen – i Jesu navn. Oppvasken – i Jesu navn. Pendlingen – i Jesu navn.
Alt blir åndelig når det gjøres for ham.
Det betyr ikke at alt arbeid er likt.
Det finnes arbeid som er skadelig. Arbeid som bryter ned i stedet for å bygge opp. Arbeid ingen kan gjøre «for Herren» fordi det strider mot hans vilje.
Men det meste arbeid – det vanlige, hverdagslige arbeidet som fyller dagene – kan gjøres som tjeneste for Gud.
Ikke fordi arbeidet i seg selv er religiøst. Men fordi du tar det med inn i relasjonen til ham.
En kvinne jobbet som renholder på et sykehus.
Hun hadde aldri tenkt på jobben som noe spesielt. Bare vasking. Dag etter dag.
Så begynte hun å se annerledes på det.
«De syke som ligger der – de trenger et rent rom. Et rom som er godt å være i. Noen må sørge for det. Og den noen er meg.»
Hun begynte å be for pasientene mens hun vasket rommene deres. Stille. Uten at noen visste det.
«Jobben er den samme,» sa hun. «Men nå gjør jeg den for Herren. Og det forandrer alt.»
Det er sendt til mandag.
Ikke en annen jobb. Men samme jobb – med nye øyne.
Ikke et annet liv. Men samme liv – levd som sendelse.
Men det er mer.
Du er ikke bare sendt til å gjøre jobben din for Gud. Du er sendt til menneskene du møter gjennom jobben.
Kollegaene. Kundene. Samarbeidspartnerne. Alle de du ser dag etter dag.
De er ikke bare del av arbeidsmiljøet. De er de du er sendt til.
En mann jobbet i et stort kontorlandskap.
Han kjente nesten alle – i hvert fall av utseende. Men han hadde aldri tenkt på dem som noe mer enn kollegaer.
Så begynte han å spørre seg: «Hvem av disse trenger noe? Hvem sliter? Hvem er ensom?»
Han begynte å legge merke til ting. Hvem som alltid spiste lunsj alene. Hvem som så sliten ut. Hvem som aldri ble spurt hvordan de hadde det.
«Jeg fikk ikke et nytt kall,» sa han. «Jeg bare så de samme menneskene på en ny måte.»
Sendelsen til mandag handler ikke bare om arbeidet.
Den handler om menneskene du møter i arbeidet.
Det er de du er sendt til.
Og det trenger ikke være stort.
En kopp kaffe til den som sliter. Et spørsmål om hvordan det går – med tid til å høre svaret. Et ord av oppmuntring når noen trenger det. Å gjøre jobben skikkelig, slik at andre kan stole på deg.
Det er sendelse. Ikke mindre enn å reise til verdens ende. Bare nærmere.
Men her er en innvending mange kjenner på:
«Jeg har ikke tid. Jobben er så krevende. Når jeg kommer hjem, er jeg utslitt. Hvor skal jeg finne rom for sendelse?»
Det er en reell utfordring. Arbeidslivet er intenst. Kravene er mange.
Men sendelsen handler ikke om å legge mer oppå alt du allerede gjør.
Den handler om å gjøre det du allerede gjør – på en annen måte.
Du trenger ikke tid til sendelse i tillegg til jobben.
Sendelsen er i jobben. I møtene. I samtalene. I det du allerede fyller dagen med.
Spørsmålet er ikke: Hvor skal jeg finne tid til å være sendt?
Spørsmålet er: Hvordan kan jeg være sendt i den tiden jeg allerede bruker?
Det er også noe å si om søndagen.
For søndagen er ikke uviktig. Gudstjenesten er ikke bare en tankestasjon for å klare resten av uken.
Søndagen er dagen vi samles. Hører ordet. Mottar sakramentene. Bekjenner troen sammen.
Men søndagen er ikke målet. Den er forberedelsen.
Vi samles for å sendes. Vi mottar for å gi. Vi fylles for å flyte over.
Tenk på gudstjenesten som et åndedrett.
Innpust: Vi samles. Mottar. Hviler i Guds nærvær.
Utpust: Vi sendes. Går. Lever som Kristi kropp i verden.
Begge deler er nødvendige. Men utpusten er dit det peker. Det er mandagen som venter.
«Gå i fred. Tjen Herren med glede.»
Det er ordene mange gudstjenester ender med. Men hører vi dem?
Gå. Ikke bli. Gå.
Tjen. Ikke bare tro. Tjen.
Med glede. Ikke med byrde. Med glede.
Du er sendt til mandag.
Ikke straffet med mandag. Ikke tvunget til å overleve mandag.
Sendt. Med et oppdrag. Med en hensikt.
Hverdagen er ikke en pause fra det åndelige livet.
Hverdagen er det åndelige livet – i sin mest konkrete form.
Jobben er ikke et sted der det er vanskelig å være kristen.
Jobben er stedet du er plassert for å være kristen.
Mandag er ikke et problem.
Mandag er oppdraget.
Så når vekkerklokken ringer i morgen tidlig – når søndagen er over og uken begynner – husk dette:
Du står ikke opp til «bare en dag til».
Du står opp til sendelsen.
Du er sendt til mandag.
Og Gud går med deg – ikke bare inn i kirken.
Men inn i kontoret. Inn i klasserommet. Inn i butikken. Inn i hjemmet.
Dit du går, er han.
Og dit han sender deg, går han foran.