Kapittel 10: Hva holder oss tilbake?
Vi vet at vi er sendt.
Vi har hørt det. Lest det. Kanskje til og med trodd det.
Men så kommer hverdagen. Og sendelsen forblir en tanke – noe vi vet, men ikke lever.
Hva er det som holder oss tilbake?
Det er lett å si at vi bare er late. At vi ikke tar troen alvorlig. At vi mangler vilje.
Men det er for enkelt.
For mange av oss vil gjerne leve som sendte. Vi ønsker det. Vi ber om det.
Men noe stopper oss. Noe holder igjen.
Og det er verdt å spørre: Hva er det?
Det første er frykten.
Frykten for å være påtrengende. For å bli en av «de» – de som maser om troen, som presser budskapet på folk, som gjør andre ukomfortable.
Vi har sett dem. Kanskje blitt utsatt for dem. Og vi har lovet oss selv: Sånn skal jeg aldri bli.
Så vi trekker oss tilbake. Holder troen for oss selv. Sier ingenting – for sikkerhets skyld.
Det er en forståelig frykt.
For det finnes aggressiv evangelisering. Det finnes mennesker som har blitt såret av påtrengende kristne. Det finnes en historie vi ikke vil gjenta.
Men frykten for å si for mye kan føre til at vi ikke sier noe.
Frykten for å være påtrengende kan gjøre oss usynlige.
Det er en balanse her.
Mellom å trenge seg på – og å være til stede.
Mellom å presse et budskap – og å leve det.
Mellom å snakke for mye – og å aldri si noe.
Sendelse handler ikke om å mase. Men den handler om å være tilgjengelig. Synlig. Ikke gjemt.
En kvinne fortalte om en kollega som hadde vært kristen i mange år.
«Jeg ante det ikke,» sa hun. «Vi jobbet sammen i ti år. Aldri et ord om tro. Aldri noe som tydet på at hun trodde på noe.»
Hun holdt en pause.
«Da jeg selv begynte å søke, visste jeg ikke hvem jeg kunne snakke med. Hun kunne vært en. Men jeg visste det ikke.»
Det er prisen for usynligheten.
Vi unngår å være påtrengende. Men vi blir også utilgjengelige.
Vi sier ingenting som støter. Men vi sier heller ingenting som hjelper.
Det andre er usikkerheten.
Usikkerheten om hva vi skal si. Hva vi skal gjøre. Hvordan sendelsen ser ut i praksis.
«Jeg vet ikke nok,» sier vi. «Jeg kan ikke svare på vanskelige spørsmål. Jeg har ikke de rette ordene.»
Og så venter vi. Til vi kan mer. Til vi er bedre forberedt. Til vi føler oss klare.
Men den dagen kommer aldri.
Det er noe paradoksalt med dette.
Vi venter på å bli klare – men vi blir aldri klare ved å vente. Vi blir klare ved å gå.
Vi venter på å vite nok – men vi lærer ikke ved å vente. Vi lærer ved å prøve.
Usikkerheten forsvinner ikke av seg selv. Den må møtes. Gås inn i.
Og her er en hemmelighet:
Du trenger ikke ha alle svarene.
Du trenger ikke kunne forklare treenigheten. Ikke forsvare Bibelen mot alle innvendinger. Ikke løse teodicé-problemet.
Du trenger bare fortelle det du vet. Det du har opplevd. Det som er sant for deg.
«Én ting vet jeg,» sa den blinde mannen Jesus helbredet. «Jeg var blind, men nå ser jeg.»
Han kunne ikke forklare hvordan. Han kunne ikke besvare fariseernes teologiske innvendinger.
Men han kunne fortelle hva som hadde skjedd med ham. Det var nok.
Du trenger ikke være ekspert for å være vitne.
Et vitne er ikke en som vet alt. Det er en som har sett noe – og forteller om det.
Hva har du sett? Hva har du opplevd? Hva betyr troen for deg?
Det er nok til å begynne.
Det tredje er følelsen av å ikke være god nok.
«Jeg er ingen god kristen,» sier vi. «Hvordan kan jeg snakke om tro når jeg selv strever? Når jeg tviler? Når jeg faller?»
Vi sammenligner oss med idealene. Med de tilsynelatende perfekte. Med dem som ser ut som de har alt på stell.
Og vi kommer til kort.
Men hvem sendte Jesus?
Ikke de perfekte. Han sendte Peter – som hadde fornektet ham. Thomas – som hadde tvilt. Disiplene – som hadde flyktet.
Han sendte mennesker som hadde feilet. Som fortsatt feilet. Som aldri ble ferdige med å streve.
Sendelsen er ikke for de perfekte.
Den er for de uferdige. De som fortsatt er underveis. De som vet at de trenger nåde selv.
Faktisk er det kanskje nettopp de som kan sendes.
For de vet hva nåden betyr. De vet hva det er å falle – og bli reist opp igjen.
En mann fortalte at han lenge hadde vegret seg for å dele troen.
«Jeg ville vente til jeg var et bedre eksempel,» sa han. «Til jeg hadde kontroll på livet mitt. Til jeg kunne stå der som bevis på at troen fungerer.»
Han smilte skjevt.
«Jeg venter fortsatt. Og jeg har innsett: Hvis jeg venter på å bli god nok, sier jeg aldri noe.»
Du trenger ikke være et perfekt eksempel.
Du kan være et ærlig eksempel. Et eksempel på en som strever – og holder fast likevel. En som faller – og reiser seg igjen. En som ikke har alt på stell – men som vet hvor han finner nåde.
Det er kanskje mer troverdig enn det perfekte glansbildet.
Det fjerde er skillet mellom tro og handling.
Vi har lært å tenke at troen er privat – et indre anliggende mellom meg og Gud.
Og vi har lært at handlingene er offentlige – det vi gjør i verden.
Og vi har skilt de to.
Resultatet er at vi kan gjøre gode ting – uten at det har noe med troen å gjøre. Og vi kan tro sterkt – uten at det synes i handlingene.
Troen blir usynlig. Handlingene blir løsrevet fra kilden.
Men i Bibelen henger tro og handling sammen.
«Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger,» skriver Jakob.
Troen er ikke bare noe vi har inni oss. Den er noe som viser seg. Som handler. Som blir synlig.
Sendelse handler ikke om å legge noe til troen – som om troen var inni og sendelsen var utenpå.
Sendelse er troen i bevegelse. Troen som går ut døren. Troen som møter verden.
Det femte er at vi har glemt hvorfor det betyr noe.
Vi har hørt så mye om sendelse at det har blitt en plikt. Noe vi burde gjøre. En forventning som henger over oss.
Men vi har glemt gleden.
De første kristne delte ikke troen fordi de måtte. De delte den fordi de ikke kunne la være.
De hadde møtt Jesus. Opplevd tilgivelse. Funnet liv.
Og de måtte fortelle om det. Ikke som plikt – men som glede.
Når sendelsen bare blir plikt, blir den tung.
Men når den springer ut av glede – av takknemlighet – av at vi selv har fått noe vi ikke kan holde for oss selv – da blir den lett.
Hva er det du har fått?
Tilgivelse? Frihet? Håp? Mening?
Det er det du deler. Ikke en byrde. Men en gave som har forandret deg.
Så hva holder oss tilbake?
Frykten for å være påtrengende – men sendelse trenger ikke være det. Usikkerheten om hva vi skal si – men vi trenger ikke ha alle svarene. Følelsen av å ikke være god nok – men sendelsen er for de uferdige. Skillet mellom tro og handling – men de hører sammen. Glemte gleden – men den kan gjenoppdages.
Ingen av disse hindringene er uoverkommelige.
De er ekte. De skal tas på alvor.
Men de er ikke siste ord.
For han som sender, sender ikke alene.
Han sender med kraft. Med Ånd. Med seg selv.
«Se, jeg er med dere alle dager,» sa Jesus.
Ikke bare når vi føler oss klare. Ikke bare når vi har alle svarene. Ikke bare når vi er gode nok.
Alle dager. I usikkerheten. I frykten. I det uferdige.
Hva holder oss tilbake?
Mye.
Men ingenting som han ikke kan hjelpe oss gjennom.
Spørsmålet er ikke om vi er klare.
Det er om vi er villige.
Villige til å gå – med frykten. Villige til å snakke – med usikkerheten. Villige til å vise – med vår uferdighet.
For sendelsen venter ikke på at vi skal bli ferdige.
Den begynner med oss – akkurat som vi er.
Og han som sender, går med.