Kapittel 11: Å finne sin plass
«Men hva skal akkurat jeg gjøre?»
Spørsmålet kommer før eller siden. Når vi har hørt om sendelsen. Når vi har forstått at vi er sendt. Når vi vil leve som det.
Men hvordan? Hva betyr det for meg – konkret, praktisk, i mitt liv?
Det er fristende å gi enkle svar.
«Vær et vitne på arbeidsplassen.» «Del troen med naboen.» «Engasjer deg i menigheten.»
Alt dette kan være riktig. Men det kan også bli en ny liste med ting vi burde gjøre. Flere krav. Mer dårlig samvittighet.
Det er ikke poenget.
Å finne sin plass i sendelsen handler ikke om å legge mer på skuldrene.
Det handler om å oppdage hva du allerede har – og la det finne sin retning.
Tenk på kroppen.
Paulus bruker bildet igjen og igjen. Kirken er en kropp. Hver av oss er et lem.
Og lemmene er forskjellige. Øyet er ikke hånden. Foten er ikke øret. Hvert lem har sin funksjon.
Det betyr at din plass i sendelsen ikke er lik min.
Du har andre gaver. Andre muligheter. Andre relasjoner. En annen posisjon i livet.
Sendelsen er den samme – men måten den tar form, er unik.
En mann var frustrert over at han ikke var som de andre i menigheten.
Han var ikke utadvendt. Ikke flink til å snakke om tro. Ikke en som naturlig knyttet kontakter.
«Alle andre virker så flinke til å dele evangeliet,» sa han. «Men jeg klarer det ikke. Kanskje er det noe galt med meg.»
Men så begynte han å se nærmere på det han faktisk var god til.
Han var god til å lytte. Virkelig lytte. Folk åpnet seg for ham – fordi han ikke presset, ikke avbrøt, ikke hadde en agenda.
Han var god til praktiske ting. Kunne hjelpe med det som trengte å fikses. Stilte opp når noen trengte en hånd.
Han var trofast. Var der år etter år. En man kunne stole på.
«Kanskje er det min plass,» sa han til slutt. «Ikke å være den som snakker mest. Men den som lytter. Den som stiller opp. Den som er der.»
Det var hans plass i sendelsen. Ikke spektakulær. Men virkelig.
Å finne sin plass handler om å kjenne seg selv.
Hva er du god til? Hva gir deg energi? Hva kommer naturlig?
Ikke hva du burde være god til. Ikke hva andre forventer. Men hva som faktisk er dine gaver.
Det høres kanskje selvsagt ut. Men mange av oss lever med et gap mellom hvem vi er og hvem vi tror vi burde være.
Vi prøver å være utadvendte når vi er introverte. Talere når vi er lyttere. Ledere når vi er støttespillere.
Og vi sliter oss ut på å være noen vi ikke er.
Sendelsen krever ikke at du blir noen annen.
Den krever at du blir mer deg selv – i tjeneste for andre.
Peter og Johannes var forskjellige.
Peter var impulsiv, pratsom, handlingsorientert. Johannes var ettertenksom, reflekterende, relasjonell.
Jesus brukte dem begge. Ikke ved å gjøre dem like. Men ved å bruke deres ulikhet.
Peter ble den som talte på pinsedagen. Johannes ble den som skrev om kjærligheten.
Begge sendt. Begge brukt. På forskjellige måter.
Å finne sin plass handler også om å se hvor du er plassert.
Ikke bare hvem du er – men hvor du er.
Hvilke mennesker er rundt deg? Hvilke muligheter har du? Hvilke dører er åpne?
En kvinne var lærer på en ungdomsskole.
Hun hadde lenge tenkt at hun burde «gjøre noe for Gud» – i tillegg til jobben. Engasjere seg i menigheten. Drive med ungdomsarbeid på kveldene.
Så slo det henne: Hun var allerede med ungdom. Hver dag. I jobben.
«Jeg møter flere ungdommer enn de fleste ungdomsledere,» innså hun. «Kanskje er det min plass. Ikke noe i tillegg – men akkurat der jeg er.»
Plassen din er ofte nærmere enn du tror.
Ikke et sted du må oppsøke. Men et sted du allerede er.
Men hvordan vet vi hva vi skal gjøre med plassen vi har?
Her er noen spørsmål som kan hjelpe:
Hvem er menneskene rundt deg – og hva trenger de? Hva kan du tilby – med dine gaver, din erfaring, din personlighet? Hva brenner du for – hva engasjerer deg, gjør deg oppmerksom? Hvilke dører er åpne – hva er mulig, tilgjengelig, innen rekkevidde?
Det handler ikke om å finne det perfekte svaret.
Det handler om å begynne et sted. Å prøve. Å justere underveis.
Sendelsen er ikke en ferdig plan du må finne. Den er en vei du går – steg for steg.
En mann hadde lenge lett etter «sitt kall».
Han hadde bedt. Ventet. Lett etter tegn.
Så sa en venn: «Hva om du bare begynner med det som er foran deg? Gjør det neste du kan gjøre. Og se hvor det fører.»
Han begynte å hjelpe en nabo som slet. Bare praktisk hjelp. Klippe gresset. Handle mat.
Det førte til samtaler. Som førte til åpenhet. Som førte til noe han aldri hadde planlagt.
«Jeg fant ikke kallet ved å lete,» sa han. «Jeg fant det ved å gå.»
Sendelsen avdekkes underveis.
Ikke i én stor åpenbaring. Men i mange små steg.
Du trenger ikke se hele veien. Bare det neste steget.
Det er også noe å si om det som koster.
For sendelsen fører oss noen ganger til steder vi ikke ville valgt selv.
Til mennesker som er vanskelige. Til situasjoner som er ubehagelige. Til oppgaver vi ikke søkte.
Det er en del av å finne sin plass – å akseptere at plassen ikke alltid er komfortabel.
At Gud noen ganger plasserer oss der vi ikke ville valgt å være.
At sendelsen har en pris.
Men det er også der veksten skjer.
I det ufrivillige. I det krevende. I det vi ville sluppet.
Der formes vi. Der avdekkes hva som virkelig bor i oss. Der blir troen mer enn teori.
En kvinne ble satt til å besøke en vanskelig eldre mann i menigheten.
Ingen andre ville. Han var sur, kritisk, krevende.
Hun ville heller ikke. Men hun begynte likevel. Besøk etter besøk. Måned etter måned.
«Det forandret meg,» sa hun etterpå. «Ikke bare ham – selv om han også ble mykere til slutt. Men meg. Jeg lærte tålmodighet. Jeg lærte å elske noen som ikke var lett å elske.»
Plassen du finner, former deg.
Den er ikke bare et sted du tjener. Den er et sted du vokser.
Men hva om jeg ikke finner plassen min?
Hva om jeg fortsatt ikke vet hva jeg skal gjøre?
Da er her en trøst:
Gud er ikke avhengig av at du finner den perfekte plassen.
Han kan bruke deg mens du leter. Han kan lede deg gjennom prøving og feiling. Han kan vende selv feilstegene til noe godt.
Det handler ikke om å finne den ene rette plassen – som om det bare finnes én.
Det handler om å være tro der du er – og åpen for dit han leder.
For sendelsen er ikke først og fremst en posisjon du finner.
Den er en holdning du lever med.
En beredskap. En åpenhet. En vilje til å bli brukt.
Og den holdningen kan du ha – uansett om du vet nøyaktig hva plassen din er.
Du kan leve som sendt mens du leter.
Du kan tjene mens du spør.
Du kan være tilgjengelig – og la Gud plassere deg.
«Her er jeg. Send meg.»
Det var Jesajas ord da han møtte Gud.
Ikke: «Her er jeg. Fortell meg nøyaktig hva jeg skal gjøre.»
Men: «Her er jeg. Jeg er tilgjengelig. Du får bestemme.»
Det er kanskje den viktigste bønnen.
Ikke å kreve svar på alle spørsmål. Men å stille seg til disposisjon.
Ikke å finne plassen selv. Men å la seg plassere.
For kallet er ikke å finne din plass i verden.
Kallet er å la Gud plassere deg.
Og han som plasserer, vet hva han gjør.
Han kjenner gavene dine – bedre enn du selv. Han kjenner mulighetene – også de du ikke ser. Han kjenner menneskene som trenger deg – selv om du ikke kjenner dem ennå.
Så finn din plass – ikke ved å gruble deg frem.
Men ved å gå. Ved å prøve. Ved å være tilgjengelig.
Og stol på at han som sender, også leder.
Plassen din venter.
Kanskje er den rett foran deg.
Kanskje har du stått i den hele tiden – uten å vite det.
Spørsmålet er ikke bare: Hva er min plass?
Spørsmålet er: Er jeg villig til å la Gud plassere meg?
Svarer du ja på det – vil plassen finne deg.