Kapittel 12: Med ansiktet vendt utover
Vi har gått en lang vei i denne boken.
Fra spørsmålet om hva vi er frelst til. Gjennom troen som ble et privatprosjekt og kirken som snudde blikket innover. Til gjenoppdagelsen av Missio Dei – Guds eget hjerte som banker for verden. Til sendelsen som gjelder alle døpte, i hverdagen, i de små tingene.
Nå gjenstår ett spørsmål:
Vil vi leve som det?
Det er en retning i alt dette.
En bevegelse. Et driv.
Innover – eller utover.
Vi kan leve med ansiktet vendt innover.
Mot oss selv. Våre behov. Vår vekst. Vår opplevelse.
Mot menigheten vår. Vårt fellesskap. Våre egne.
Det er ikke galt i seg selv. Vi trenger fellesskap. Vi trenger vekst. Vi trenger det indre livet med Gud.
Men hvis det er alt – hvis blikket aldri løftes utover – har vi mistet noe vesentlig.
Jesus levde med ansiktet vendt utover.
Mot de syke. Mot de utstøtte. Mot de fortapte.
Han så ikke først på seg selv. Han så på verden. Og han gikk dit han så nøden.
«Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for å tjene.»
Det er retningen. Ikke innover – utover. Ikke å få – å gi. Ikke å samle til seg – å strømme ut.
Og det var denne retningen han ga videre.
«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»
Samme retning. Samme bevegelse. Samme blikk vendt utover.
En kirke med ansiktet vendt utover ser annerledes ut.
Den spør ikke først: Hva trenger vi? Den spør: Hva trenger verden rundt oss?
Den måler ikke suksess i hvor mange som kommer inn. Men i hvor mange som går ut – og hva de gjør der.
Den eksisterer ikke for seg selv. Den eksisterer for dem som ikke er der ennå.
Det er en radikal omvending.
For vår naturlige retning er innover. Vi er krummet inn mot oss selv – det Luther kalte menneskets grunnsynd.
Men evangeliet snur oss. Løfter blikket. Vender ansiktet utover.
En menighet hadde slitt i årevis.
Stadig færre kom. Energien sank. Alt handlet om å overleve.
Så tok de et valg. De sluttet å spørre hvordan de kunne trekke flere inn. De begynte å spørre hvordan de kunne gå ut.
De startet med nabolaget. Spurte hva folk trengte. Begynte med praktisk hjelp – uten agenda, uten bakenforliggende motiver.
«Det snudde alt,» sa pastoren etterpå. «Ikke at vi plutselig ble store. Men vi fikk en retning. En grunn til å være til. Vi sluttet å stirre på oss selv – og begynte å se utover.»
Det handler ikke om vekststrategier.
Det handler om retning. Om hvor ansiktet er vendt.
En kristen med ansiktet vendt utover lever annerledes.
Hun ser menneskene rundt seg – ikke bare som kulisser i sitt eget liv, men som dem hun er sendt til.
Han spør ikke bare: Hva kan jeg få? Men: Hva kan jeg gi?
Hun våkner om morgenen med en bevissthet: I dag er jeg sendt. Til de jeg møter. Med det jeg har.
Det er ikke et prestasjonsprosjekt.
Det er en holdning. En retning. En måte å være i verden på.
Og det forandrer alt.
Det forandrer hvordan du ser på jobben – ikke bare et sted å tjene penger, men et sted du er plassert.
Det forandrer hvordan du ser på naboen – ikke bare en som bor ved siden av, men en du kan tjene.
Det forandrer hvordan du ser på deg selv – ikke bare en mottaker av nåde, men en kanal for den.
Vi startet med spørsmålet: Frelst – til hva?
Nå har vi et svar.
Frelst til å leve med ansiktet vendt utover.
Frelst til å være en del av Guds bevegelse mot verden.
Frelst til å gi videre det vi har fått.
Det er ikke noe vi gjør for å fortjene frelsen. Frelsen er gitt. Den er sikker. Den hviler ikke på oss.
Men frelsen har en retning. Den strømmer inn – og den vil strømme ut.
Nåden vi har fått, er ment å flyte videre.
Tenk på det som en elv.
En elv som bare tar imot vann, men aldri gir det fra seg, blir en stillestående dam. Den råtner. Dør.
Men en elv som mottar og gir videre – den lever. Den bringer liv dit den strømmer.
Vi er ment å være elver, ikke dammer.
Ment å motta – og gi videre.
Ment å la nåden strømme gjennom oss, ikke bare til oss.
Det er bildet av et liv med ansiktet vendt utover.
Ikke et liv som aldri mottar. Men et liv som ikke stopper ved seg selv.
Ikke et liv uten indre liv med Gud. Men et indre liv som har en utadrettet frukt.
De tidlige kristne ble lagt merke til.
Ikke først for hva de trodde. Men for hvordan de levde.
De elsket hverandre – og de elsket de utenfor. De tok seg av sine egne – og de tok seg av fremmede. De hadde et rikt indre liv – og det strømmet ut i handling.
Verden så det. Og undret seg.
«Se hvordan de elsker hverandre,» sa de utenforstående.
Det var ikke et slagord. Det var en observasjon. De så noe annerledes. Noe som pekte utover.
Hva ser verden i dag?
Når de ser på kirken – hva ser de?
Når de ser på oss – hva ser de?
Ser de mennesker med ansiktet vendt innover – opptatt av sine egne, sine saker, sin overlevelse?
Eller ser de mennesker med ansiktet vendt utover – rettet mot verden med kjærlighet?
Det er et spørsmål verdt å sitte med.
Ikke for å dømme oss selv. Men for å spørre: Er dette den retningen vi vil ha?
For retningen kan endres.
Ansiktet kan snus.
Blikket kan løftes – fra oss selv til de andre, fra innover til utover.
Det er ikke lett. Det strider mot noe i oss.
Men det er dit nåden vil føre oss. Dit Ånden driver. Dit Jesus har gått foran.
«Jeg er ikke kommet for å la meg tjene, men for å tjene og gi mitt liv.»
Det er Jesu ord. Og det er veien han kaller oss til.
Ikke selvopptatthetens vei. Men tjenestens vei.
Ikke innover. Men utover.
Hva betyr det for deg – konkret, i dag?
Kanskje å se naboen med nye øyne. Kanskje å spørre en kollega hvordan det egentlig går. Kanskje å gi tid til noen som trenger det. Kanskje bare å løfte blikket – og se at det er en verden der ute som venter.
Sendelsen starter ikke i morgen.
Den starter nå.
I det neste møtet. Den neste samtalen. Det neste øyeblikket.
Og du trenger ikke gjøre det alene.
Han som sender, går med.
Ånden som driver utover, bor i deg.
Fellesskapet av sendte bærer deg.
Vi er ikke alene om dette.
Vi er en kropp – sendt sammen. En bevegelse – drevet av samme Ånd. Et folk – med ansiktet vendt samme vei.
Så her er vi.
Ved enden av en bok – og begynnelsen av en vei.
Spørsmålet som gjenstår, er ikke om vi har forstått.
Det er om vi vil gå.
Vil vi leve med ansiktet vendt utover?
Vil vi la sendelsen forme hverdagen?
Vil vi være den kirken verden trenger å se – ikke innovervendt og selvopptatt, men utadrettet og tjenende?
Svaret gir vi ikke med ord.
Svaret gir vi med livet.
Så gå.
Ikke med alle svarene. Ikke med full oversikt. Ikke som perfekt forberedt.
Men som sendt.
Med ansiktet vendt utover.
Mot verden Gud elsker.
For vi er ikke bare frelst fra noe.
Vi er frelst til noe.
Og det «noe» venter der ute.
Gå i fred.
Tjen Herren med glede.
Verden venter.