Kapittel 1: Har vi sluttet å undre oss?
«Jesus døde for dine synder.»
Setningen sies overalt. I søndagsskolen og i gudstjenesten. I dåpssamtaler og begravelser. I svar til dem som spør hva kristendommen egentlig handler om.
Den høres så kjent ut. Så grunnleggende. Så selvsagt.
For det er jo det vi tror. At Jesus døde for oss. At korset er sentrum i alt. At uten dette finnes det ingen kristendom.
Men spørsmålet er ikke om vi sier det. Spørsmålet er om vi fortsatt lar oss berøre av det.
Det skjer gradvis. Så gradvis at vi knapt legger merke til det.
Du hører det som barn i søndagsskolen. Du synger det i salmene. Du bekjenner det i liturgien. År etter år, gudstjeneste etter gudstjeneste.
Og et sted underveis skjer noe. Ordene mister sin vekt. Ikke fordi du slutter å tro dem – du tror dem fortsatt. Men de berører deg ikke lenger. De er blitt formler. Læresetninger. Noe du vet, men ikke noe du kjenner.
«Jesus døde for meg.» Ja. Og?
Det er et øyeblikk mange prester kjenner igjen.
Du forbereder langfredagspreken. Du skal snakke om korset – igjen. Om lidelsen. Om døden. Om det som skjedde der.
Og du merker noe urovekkende: Du føler ingenting.
Ikke at du tviler. Du tror fortsatt. Men undringen er borte. Korset har blitt et tema. Et punkt i kirkeåret. Noe som må dekkes før vi kommer til påskemorgen.
Du leter etter ord som kan gjøre det levende igjen. Men ordene har du brukt før. Og du vet at menigheten har hørt dem før. Og du lurer på om noen av dere egentlig hører dem nå.
Det er noe merkelig med det.
Vi snakker om det mest dramatiske i verdenshistorien. Gud selv som dør. Skaperen som lar seg korsfeste av sin skapning. Den evige som går inn i døden.
Men vi snakker om det som om det var en teknisk detalj. En teologisk mekanisme. En nødvendighet som måtte til for at regnestykket skulle gå opp.
«Jesus døde for at vi skulle bli tilgitt.» Sant. Men høres det ut som noe som burde ryste oss? Eller høres det ut som en forklaring på hvordan noe fungerer?
Tenk om du aldri hadde hørt det før.
Tenk om noen fortalte deg det for første gang: At Gud elsket verden så høyt at han ga sin Sønn. At den uskyldige døde for de skyldige. At prisen for din tilgivelse var Guds egen lidelse.
Ville du nikket rolig og sagt «ja, selvfølgelig»?
Eller ville du stoppet opp og spurt: «Hva sa du?»
Det er et spørsmål vi burde stille oftere: Hvorfor berører dette oss ikke?
Ikke «hvorfor er dette sant?» – det har vi svar på. Ikke «hvordan fungerer dette?» – det har vi teorier om. Men: Hvorfor kjenner vi ingenting?
Hvorfor kan vi si «Jesus døde for meg» med samme toneleie som vi sier «Oslo er hovedstaden i Norge»?
Hvorfor har det mest opprørende budskapet i historien blitt det mest forutsigbare?
En kvinne hadde vært kristen i førti år. Aktiv, trofast, engasjert.
En dag stilte noen henne et enkelt spørsmål: «Når tenkte du sist på korset – virkelig tenkte på det – og ble rørt?»
Hun ble stille. Lenge.
«Jeg vet ikke,» sa hun til slutt. «Kanskje som ung. Kanskje aldri. Jeg har alltid visst det. Kanskje er det derfor. Jeg har aldri opplevd det som nytt.»
Hun var ikke mindre ærlig enn de fleste av oss.
Det er her problemet ligger.
Ikke i at vi ikke tror. Vi tror. Ikke i at vi ikke bekjenner. Vi bekjenner. Men i at vi ikke lenger undrer oss.
Korset har blitt en selvfølge. En del av pakken. Noe som bare er sånn.
Og en selvfølge berører ingen.
Men korset var aldri ment å være en selvfølge.
Det var ment å være en skandale.
Paulus visste det: «For jøder er budskapet om korset anstøtelig, for hedninger er det uforstand.» Anstøtelig. Uforstand. Galskap. Dårskap.
Ikke «interessant teologi». Ikke «en viktig del av vår tradisjon». Men noe som støter. Noe som provoserer. Noe som ikke gir mening med mindre alt vi trodde vi visste, blir snudd på hodet.
Vi har tamet skandalen. Vi har gjort den forutsigbar.
Tenk på hva vi egentlig sier.
Vi sier at Gud – den allmektige, den evige, han som skapte alt – lot seg spikre til et kors av sine egne skapninger.
Vi sier at den som holdt stjernene på plass, ikke kunne holde spikerne unna.
Vi sier at han som gav liv til alt, gav fra seg sitt eget liv.
Vi sier at den eneste som var uten synd, ble behandlet som om han bar all verdens synd.
Dette er ikke noe man bare nikker til. Dette er noe man faller på kne for. Eller snur seg bort fra i vantro.
Men nikke? Bare nikke?
Et sted har vi mistet evnen til å se.
Kanskje er det gjentakelsens skyld. Vi har hørt det så mange ganger at ordene har mistet sin klang.
Kanskje er det forklaringenes skyld. Vi har fått så mange teorier om hvorfor og hvordan at selve hendelsen drukner i analysen.
Kanskje er det distansens skyld. To tusen år er lenge. Korset er blitt et symbol, et smykke, et kjennetegn – ikke et rettersted.
Men uansett årsak: Vi ser ikke lenger hva vi sier når vi sier det.
Det fortelles om en prest som forberedte en gruppe på dåp. Han hadde gjort det mange ganger før. Gjennomgikk trosbekjennelsen, forklarte ordene, svarte på spørsmål.
Da de kom til «korsfestet, død og begravet», stoppet han. Han så på dem. Og plutselig hørte han ordene som om de var nye.
«Vet dere hva vi egentlig sier her?» spurte han.
De så på ham. Forvirret. De hadde hørt ordene mange ganger.
«Vi sier at Gud døde. At den som skapte alt, lot seg drepe. For oss.»
Stillhet.
En av dem sa: «Jeg har aldri tenkt på det sånn.»
Vi trenger å høre det på nytt.
Ikke en ny teori om korset. Ikke en ny måte å forklare det på. Men å stå der igjen – ved foten av korset – og la det synke inn hva vi ser.
Ikke en lære. Men en hendelse. Ikke en formel. Men en person som dør. Ikke et symbol. Men blod som renner.
Noen vil kanskje si: Men hva hjelper det å føle? Er ikke det viktigste at vi tror?
Jo. Troen er avgjørende.
Men en tro som aldri berører oss, er en tro som har mistet kontakten med det den tror på.
Hvis korset ikke lenger ryster deg – om så bare av og til – har korset kanskje blitt noe annet for deg. En idé. En abstraksjon. En formel som fungerer uavhengig av om du forstår prisen som ble betalt.
Dette er ikke en skyldfølelse vi skal dyrke. Det er en erkjennelse vi trenger.
Vi har blitt vant. Vi har sluttet å se. Vi har mistet undringen.
Og en tro uten undring over korset, er en tro som har glemt hva den hviler på.
Så her er spørsmålet:
Når tenkte du sist på korset – virkelig tenkte på det – og kjente at det betydde noe?
Ikke som en læresetning du holder for sann. Ikke som en del av trosbekjennelsen du bekjenner. Men som noe som grep deg. Som rørte deg. Som minnet deg på hva som faktisk skjedde der.
For spørsmålet er ikke om du tror at Jesus døde for deg.
Spørsmålet er om det fortsatt betyr noe.
Om korset fortsatt kan berøre deg.
Eller om det har blitt noe du bare vet.