Kapittel 4: Getsemane – kampen ingen så
Det var natt.
Jerusalem sov. Påskemåltidet var over. Disiplene var trette, mette, forvirrede av alt Jesus hadde sagt.
Og så gikk de ut. Over Kedronbekken. Opp mot Oljeberget. Inn i en hage som het Getsemane.
Det var der det begynte.
Vi snakker mye om korset. Om Golgata. Om de siste ordene og den siste pusten.
Men vi snakker sjelden om Getsemane.
Kanskje fordi det som skjedde der er vanskeligere å forstå. Vanskeligere å se. En kamp som utspilte seg i mørket, mens verden sov.
Men det var der prisen begynte å bli betalt.
Evangeliene forteller det nøkternt.
Jesus tok med seg Peter, Jakob og Johannes. Han gikk litt lenger inn i hagen. Og så falt han ned med ansiktet mot jorden og ba.
«Min Far, om det er mulig, la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Han kom tilbake til disiplene. De sov. Han ba dem våke. Så gikk han bort igjen og ba.
Tre ganger.
Lukas legger til en detalj som får oss til å stoppe opp.
«Han kom i slik angst og nød at svetten hans falt som bloddråper ned på jorden.»
Bloddråper.
Det finnes et medisinsk begrep for dette: hematidrosis. En sjelden tilstand der ekstrem stress får kapillærene i svettekjertlene til å briste. Svetten blandes med blod.
Det skjer nesten aldri. Bare under ekstremt psykisk press.
Jesus svettet blod før et eneste slag var slått.
Hva var det han kjempet med?
Vi vet hva som ventet. Arrestasjonen. Forhørene. Piskingen. Korset. Døden.
Men var det bare det?
Korsfestelse var grusomt. Mange hadde lidd det før ham. Mange ville lide det etter ham. Var Jesus mindre modig enn dem? Var han reddere enn martyrene som senere skulle synge i flammene?
Nei.
Det som ventet Jesus i Getsemane var noe mer enn fysisk smerte. Noe verre enn tortur og død.
«La dette begeret gå meg forbi.»
Begeret. I Det gamle testamente er begeret et bilde på Guds vrede. På dommen som venter den som har forbrutt seg.
«I Herrens hånd er et beger med skummende vin, fylt med krydret drikk. Han skjenker av det, og alle de ugudelige på jorden skal drikke, tømme det til bunns.»
Det var dette begeret Jesus så. Ikke bare korset. Men det korset betydde. Å bære synden. Å ta på seg skylden. Å stå i vårt sted under Guds dom.
Han som aldri hadde syndet, skulle bli gjort til synd.
Prøv å forestille deg det.
Jesus hadde levd i perfekt fellesskap med Faderen. Fra evighet av. Aldri et øyeblikks avstand. Aldri et skille. Alltid den fullkomne kjærligheten mellom Far og Sønn.
Og nå så han hva som ventet: Å bli forlatt. Å bære synden som skiller. Å kjenne avstanden der det aldri hadde vært avstand.
Det var ikke døden han fryktet mest.
Det var atskillelsen.
Det er derfor Getsemane er så viktig.
Korset begynte ikke med spikerne. Det begynte med denne natten. Med denne kampen. Med dette valget.
For det var et valg.
«Ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Jesus kunne ha sagt nei. Han kunne ha gått en annen vei. Han kunne ha kalt på engler, som han selv sa. Han var ikke tvunget.
Han valgte.
Og det valget kostet.
Se på ham der i hagen. Ansiktet mot jorden. Blodet som siver gjennom huden. Disiplene som sover i stedet for å våke.
Han er alene.
Helt alene.
Med det som kommer.
Det er noe med Getsemane som avslører hvem Jesus er.
Her ser vi ikke bare hans guddommelighet. Her ser vi hans menneskelighet.
Han var redd. Han ba om en annen vei. Han ville slippe.
Det var ikke et skuespill. Det var ikke guddommelig teater for vår skyld. Det var virkelig. Angsten var virkelig. Kampen var virkelig. Blodet var virkelig.
Jesus var sant menneske. Og det sanne mennesket skjelver for det som kommer.
Men nettopp derfor betyr det noe.
Hvis Jesus gikk til korset uten å kjenne frykt, ville det vært noe annet. En demonstrasjon av guddommelig likegyldighet. En kraft som rullet upåvirket gjennom lidelsen.
Men slik var det ikke.
Han kjente det. Alt sammen. Angsten. Ensomheten. Ønsket om å slippe.
Og han gikk likevel.
«Ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Det er kristendommens mest smertefulle bønn. Og dens mest avgjørende.
For i den bønnen overgir Jesus seg. Ikke fordi lidelsen ikke betyr noe. Men fordi noe annet betyr mer.
Du.
Vi.
De som skulle bli frelst gjennom det som ventet.
En teolog har skrevet at Getsemane er stedet der vi ser hva kjærlighet koster.
Kjærlighet er ikke bare en følelse. Det er et valg. Og noen ganger koster valget alt.
I Getsemane valgte Jesus. Ikke fordi det var lett. Ikke fordi det ikke gjorde vondt. Men fordi kjærligheten drev ham videre.
«Så høyt har Gud elsket verden...»
Her, i hagen, i mørket, i blodsvettten – her ser vi hvor høyt.
Men det er mer.
Getsemane viser oss ikke bare Jesu kjærlighet til oss. Det viser oss hans lydighet mot Faderen.
«Ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Jesus hadde en vilje. En menneskelig vilje som ba om en annen utvei. Og han la den ned.
Ikke fordi hans vilje var ond. Den var god. Det er ingenting galt i å ikke ville lide.
Men Faderens vilje var større. Faderens plan strakte seg lenger. Og Jesus bøyde seg.
Det er her vi må være forsiktige.
Noen har lest Getsemane som om Faderen tvang Sønnen. Som om Gud krevde blod av sitt eget barn og ikke ville høre bønnen.
Men det er ikke hva vi ser.
Vi ser en Sønn som frivillig bøyer seg. Som velger å gå veien. Som sier «ikke min vilje, men din» – ikke i resignasjon, men i tillit.
Faderen tvang ikke Sønnen. Sønnen ga seg selv.
«Ingen tar mitt liv fra meg, jeg gir det frivillig.»
Getsemane varer ikke lenge i evangeliene. Noen vers. En natt.
Men den natten rommer alt.
Kampen. Valget. Prisen.
Og så, når det er over, når bønnen er bedt for tredje gang, da reiser Jesus seg.
«Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.»
Han går mot det som kommer. Ikke fordi han må. Men fordi han vil.
Vi som leser dette, står utenfor.
Vi ser det på avstand. Vi vet hvordan det går. Vi kjenner slutten.
Men tenk om vi hadde vært der.
I mørket. I hagen. Sett skikkelsen som lå med ansiktet mot jorden. Hørt de kvelende ordene i bønnen. Sett blodet på hans panne.
Ville vi forstått hva vi så?
Disiplene forstod ikke. De sov.
Ikke av ondskap. Av tretthet. Av menneskelig svakhet. De ante ikke hva som foregikk. De kunne ikke holde seg våkne én time.
Og Jesus var alene.
Det er noe med denne ensomheten som griper meg.
Han som hadde sagt «jeg er med dere alle dager» – var alene. Han som aldri hadde vært uten Faderen – ante avstanden som kom. Han som bar hele verdens frelse – hadde ingen som bar ham.
I Getsemane var Guds Sønn alene med verdens synd.
Kanskje er det derfor vi snakker så lite om Getsemane.
Det er lettere å snakke om korset. Det er synlig. Dramatisk. Fullendt.
Men Getsemane er annerledes. Det er en indre kamp. En usynlig lidelse. Noe som skjedde i mørket, uten vitner, uten publikum.
Og likevel: Uten Getsemane, ingen Golgata.
Uten valget i hagen, ingen frelse på korset.
For det var her han sa ja.
Ikke på korset – da var valget allerede tatt.
Men her. I natten. I blodsvettten. I angsten.
«Ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Her begynte frelsesverket. Ikke med spiker og tre, men med et knelende menneske som ga sitt ja til det som ventet.
Når vi tenker på hva frelsen kostet, må vi begynne her.
Ikke bare med smerten på korset. Men med kampen i hagen.
Ikke bare med det ytre. Men med det indre.
Ikke bare med det vi kan se. Men med det som skjedde i mørket, mens verden sov.
Jesus svettet blod for deg.
Før det første slaget. Før de første hånlige ordene. Før korset i det hele tatt var reist.
Han kjempet for deg i Getsemane.
Og han vant.
Ikke ved å slippe. Men ved å gå videre.
«Stå opp, la oss gå.»
Med de ordene forlot Jesus Getsemane.
Foran ham ventet Judas. Soldatene. Forhørene. Piskeslagene. Korset.
Men kampen var allerede kjempet. Valget var allerede tatt.
I en hage. I natten. Alene.
Så når du hører at «Jesus døde for deg», husk Getsemane.
Husk at det kostet mer enn vi ser. Husk at det begynte før vi tror. Husk at han valgte det – for deg.
Ikke fordi han måtte.
Men fordi han ville.