Kapittel 5: Golgata – prisen som ble betalt
De kalte stedet Golgata. Hodeskallen.
Et sted utenfor bymurene. Der romerne henrettet forbrytere. Der korsene sto som en advarsel til alle som passerte.
Dit førte de ham.
Vi vet hvordan korsfestelse fungerte.
Romerne hadde perfeksjonert den. Ikke for å drepe raskt – det var enkle metoder for det. Men for å drepe sakte. Smertefullt. Ydmykende.
Offeret ble først pisket. Ikke med en vanlig pisk, men med en flagrum – en pisk med flere reimer, hver med bein- eller metallbiter i enden. Den rev opp ryggen til kjøttet hang i filler.
Mange døde av piskingen alene.
Jesus overlevde piskingen.
Så la de bjelken på skuldrene hans – den horisontale delen av korset, som offeret selv måtte bære til retterstedet.
Han bar den gjennom gatene. Forbi menneskene som hadde ropt hosianna noen dager før. Forbi dem som nå ropte noe annet.
Han falt. En mann fra Kyréne ble tvunget til å bære bjelken resten av veien.
På Golgata ble han lagt ned på korset.
Spikerne ble slått gjennom håndleddene – ikke håndflatene, som i kunsten. Håndflatene ville ikke holde vekten. Det måtte være håndleddene, der spikeren kunne kile seg inn mellom beinene.
Så føttene. Lagt oppå hverandre. Én spiker gjennom begge.
Og så ble korset reist.
Det var klokken ni om morgenen.
I seks timer hang han der.
Seks timer.
Korsfestelsens grusomhet ligger ikke bare i smerten. Den ligger i langdragenheten.
Offeret dør ikke av blodtap. Ikke av spikrene. Ikke av noe enkelt.
Offeret dør av utmattelse. Av kvelning. Av den sakte nedbrytningen av kroppen som ikke lenger klarer å holde seg oppe.
For å puste på et kors må du presse deg opp med beina. Løfte kroppen så lungene kan utvide seg. Men det betyr å presse mot spikeren gjennom føttene. Å gnage sårene mot treet.
Så du synker ned igjen. Og da kan du ikke puste.
Opp. Ned. Opp. Ned. Time etter time.
Til du ikke orker mer.
Det var dette Jesus gjennomgikk.
Ikke som en abstraksjon. Ikke som en teologisk idé. Men i sin kropp. I kjøtt og blod og nerve og bein.
Han kjente spikerne. Han kjente trettheten. Han kjente kampen for hvert åndedrag.
Han døde ikke symbolsk. Han døde virkelig.
Evangeliene er tilbakeholdne med detaljene.
De beskriver ikke smerten i detalj. De dveler ikke ved blodet. De er nesten saklige i sin fremstilling.
«Og de korsfestet ham.»
Fire ord på gresk. Som om de ikke orket å si mer.
Eller kanskje: Som om detaljene var så kjente for leserne at de ikke trengte å beskrives.
Alle i Romerriket visste hva korsfestelse innebar. De trengte ingen forklaring.
Men vi trenger det.
For vi har mistet kontakten med hva korsfestelse var.
Vi har sett korset i gull rundt halsen på popstjerner. Vi har sett det i kunst, i arkitektur, i logoer. Vi har gjort det estetisk.
Men det var ikke estetisk.
Det var tortur. Offentlig. Langsom. Designet for maksimal lidelse og maksimal skam.
Skammen var en del av straffen.
Offeret ble hengt opp naken. Synlig for alle. Uten verdighet. Uten mulighet til å dekke seg.
Folk gikk forbi og hånte. Spottet. Lo.
Evangeliene forteller at de som passerte, ristet på hodet og sa: «Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager – frels deg selv og stig ned fra korset!»
Til og med de som hang ved siden av ham, hånte ham.
Det var dette han valgte.
Ikke bare smerten. Men skammen.
Ikke bare lidelsen. Men ydmykelsen.
Hebreerbrevet sier at han «for den gleden som ventet ham, holdt ut korset uten å bry seg om skammen».
Han brydde seg ikke om skammen – ikke fordi den ikke var virkelig, men fordi noe annet var viktigere.
Du var viktigere.
Prøv å forestille deg det.
Kongen som blir behandlet som en forbryter. Skaperen som blir drept av sine skapninger. Den hellige som blir hengt mellom to forbrytere. Livets kilde som dør.
Det er ikke bare trist. Det er absurd. Det er opprørende. Det er feil på alle mulige måter.
Og det var meningen.
For det er dette korset viser: Hvor langt Gud var villig til å gå.
Han kunne ha sendt engler. Han kunne ha knust motstanderne. Han kunne ha stoppet det hele med et ord.
Men han gjorde det ikke.
Han lot det skje. Han gikk inn i det. Han bar det.
Ikke fordi han måtte.
Men fordi det var den eneste veien til deg.
Det er en setning som ofte siteres: «Gud beviste sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.»
Beviste.
Ikke bare sa. Ikke bare følte. Men beviste.
Kjærlighet som bare er ord, kan betviles. Men kjærlighet som betaler en pris, kan ikke det.
På Golgata beviste Gud sin kjærlighet. Med blod. Med smerte. Med død.
Det finnes en gammel tradisjon som sier at korset sto på samme sted der Adam ble skapt.
Det er neppe historisk sant. Men det er teologisk sant.
Der mennesket falt, ble mennesket reist opp igjen. Der synden kom inn, ble synden sonet. Der døden begynte, ble døden beseiret.
Korset er ikke et uhell i frelseshistorien. Det er sentrum.
Men det er mer på Golgata enn Jesu kors.
Det var tre kors den dagen.
To røvere – en på hver side. Evangeliene gir dem ikke engang navn. De var bare bakgrunn. Staffasje i dramaet.
Men Lukas forteller noe bemerkelsesverdig.
Den ene røveren hånte Jesus, som alle de andre. «Er du ikke Messias? Frels deg selv og oss!»
Men den andre sa noe annet.
«Frykter ikke du Gud, du som har samme dom? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.»
Og så: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.»
Tenk på det.
En mann som visste at han fortjente straffen. Som ikke hadde noe å tilby. Som hang ved siden av Jesus og ba om å bli husket.
Og Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
I dag.
Ikke «etter du har gjort opp for deg». Ikke «når du har bevist at du fortjener det». Men i dag.
Det er evangeliet i miniatyr.
En synder som innrømmer sin synd. En frelser som tilgir. Nåde som gis fritt, uten fortjeneste, uten betingelser.
Og det skjedde på Golgata. Midt i lidelsen. Midt i døden.
Selv der – kanskje spesielt der – var det rom for nåde.
Klokken tre om ettermiddagen skjedde noe.
Mørket som hadde lagt seg over landet fra klokken tolv, var der fortsatt.
Og Jesus ropte med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» – «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Vi kommer tilbake til dette ropet. Det fortjener et eget kapittel.
For nå holder det å si: I det ropet ligger mer smerte enn vi kan forstå.
Litt senere sa Jesus: «Jeg tørster.»
De ga ham surt vin på en svamp.
Og så: «Det er fullbrakt.»
Tetelestai på gresk. Et ord som ble brukt når en gjeld var betalt. Når en oppgave var fullført. Når noe var ferdig.
Det er fullbrakt.
«Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»
Og han utåndet.
Noe skjedde da han døde.
Forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst.
Det forhenget som skilte det aller helligste – Guds bolig – fra resten av verden. Det som bare øverstepresten kunne passere, én gang i året, med blod.
Det revnet.
Veien til Gud ble åpnet. Ikke gjennom ritualer og prester og ofringer. Men gjennom ham som hang på korset.
En romersk offiser sto der og så hva som skjedde.
Han hadde sikkert sett mange henrettelser. Det var jobben hans.
Men denne var annerledes.
«Sannelig, denne mannen var Guds Sønn.»
Kvinnene sto og så på avstand. Maria fra Magdala. Maria, Jesu mor. Andre som hadde fulgt ham.
De kunne ikke gjøre noe. Bare se.
Se ham henge der. Se ham dø. Se kroppen bli tatt ned.
Josef fra Arimatea kom og ba om kroppen.
Han la den i en ny grav, uthugd i fjellet. Rullet en stein foran.
Og så var det stille.
Sabbaten begynte. Ingen kunne gjøre mer.
Slik endte langfredag.
Med en død kropp i en lånt grav. Med knuste håp. Med stillhet.
Disiplene var spredt. Peter hadde fornektet. Judas hadde hengt seg. De andre gjemte seg.
Alt var over.
Eller så det ut.
Vi som leser dette, vet hva som kommer. Vi vet om søndagen. Om den tomme graven. Om oppstandelsen.
Men de visste det ikke.
For dem var dette slutten.
Og kanskje må vi dvele der litt. Ved slutten som ikke visste at den var begynnelsen.
Ved prisen som ble betalt – fullt ut.
Det er fullbrakt.
Ikke «det begynner nå». Ikke «dette er første del».
Fullbrakt.
Alt som trengtes for din frelse, ble gjort ferdig på Golgata.
Gjelden ble betalt. Syndene ble sonet. Veien ble åpnet. Prisen ble betalt.
Når vi spør hva korset kostet, er svaret: Alt.
Det kostet Guds Sønn hans liv. Det kostet ham seks timer på korset. Det kostet ham piskeslag og spiker og tørst og skam. Det kostet ham å bli forlatt.
Det var prisen.
Og den ble betalt.
For deg.
Golgata er ikke et sted vi bare passerer i trosbekjennelsen. Det er stedet der vår frelse ble fullført.
Ikke i himmelen. Ikke i evigheten. Men på et støvete sted utenfor Jerusalem, der tre kors sto mot himmelen, der en mann døde mellom to forbrytere, der Gud betalte prisen for å få deg hjem.
Det skjedde virkelig. Det skjedde der. Det skjedde for deg.
«Det er fullbrakt.»
La disse ordene synke inn.
Det som trengtes, er gjort. Det som manglet, er gitt. Det som sto i veien, er fjernet.
Du trenger ikke legge noe til. Du kan ikke legge noe til.
Du kan bare ta imot.
Det var det som skjedde på Golgata.
Prisen ble betalt.
Fullt ut.
En gang for alle.