Kapittel 6: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Det er det mørkeste øyeblikket i historien.
Klokken tre om ettermiddagen. Mørket har ligget over landet i tre timer. Og fra korset kommer et rop.
«Elí, Elí, lemá sabaktáni?»
Arameisk. Jesu morsmål. Ordene han grep til når alt annet sviktet.
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Av alle ordene Jesus sa fra korset, er dette det vanskeligste.
De andre kan vi forstå. «Far, tilgi dem» – det er nåde. «I dag skal du være med meg i paradis» – det er løfte. «Det er fullbrakt» – det er seier.
Men dette?
Dette er et spørsmål. Et rop. Nesten en anklage.
Hvorfor har du forlatt meg?
Noen har forsøkt å gjøre ropet mindre sjokkerende.
«Han siterte bare Salme 22,» sier de. «Det var en bønn han kunne utenat. En måte å uttrykke lidelse på.»
Det er sant at ordene er fra Salme 22. David skrev dem tusen år før. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp?»
Og salmen ender godt. Den beveger seg fra fortvilelse til tillit. Fra forlatthet til lovprisning.
Så kanskje Jesus bare siterte en bønn? Kanskje han visste at salmen ender godt, og dette var hans måte å holde fast ved håpet?
Men det forklarer ikke ropet.
Det forklarer ikke hvorfor han valgte akkurat disse ordene. Ikke «Herre, du er min hyrde» eller «Den som bor i Den Høyestes ly». Men dette: Hvorfor har du forlatt meg?
Og det forklarer ikke tonen.
Evangeliene sier at han ropte med høy røst. Ikke hvisket. Ikke ba stille. Ropte.
Et rop er ikke et sitat. Det er et utbrudd. Noe som presses ut av smerte.
Jeg tror vi må ta ropet på alvor.
Ikke forklare det bort. Ikke gjøre det tryggere enn det er.
Jesus opplevde noe på korset som fikk ham til å rope ut spørsmålet ingen av oss tør stille: Gud, hvor er du?
Hva var det han opplevde?
Vi kan ikke vite helt. Vi står utenfor mysteriet. Men Skriften gir oss ledetråder.
Paulus skriver: «Han som ikke kjente til synd, har Gud gjort til synd for oss.»
Peter skriver: «Han bar våre synder på sin kropp opp på treet.»
Jesaja profeterte: «Herren lot våre synders skyld ramme ham.»
På korset bar Jesus ikke bare sin egen smerte. Han bar vår synd. All verdens synd. Samlet i én person. Lagt på én kropp.
Synd skiller.
Det er det synd gjør. Den skaper avstand mellom mennesket og Gud. Den bryter fellesskapet. Den stenger ute.
Og på korset tok Jesus på seg synden. Ikke sin egen – han hadde ingen. Men vår. Hele menneskehetens opprør mot Gud, samlet og lagt på ham.
Og i det øyeblikket opplevde han det synden alltid fører med seg: Adskillelsen.
Det er dette som er korsets dypeste smerte.
Ikke spikerne. Ikke piskeslagene. Ikke tørsten eller utmattelsen.
Men dette: At Sønnen, som aldri hadde vært uten Faderen, opplevde å være forlatt.
Han som fra evighet av hadde levd i perfekt fellesskap – opplevde fellesskapets fravær.
Han som var ett med Faderen – kjente avstanden.
Vi kan ikke forstå hva dette kostet.
Vi som er vant til avstand fra Gud. Vi som lever med syndens konsekvenser hver dag, uten å tenke over det. Vi som aldri har kjent det perfekte fellesskapet – og derfor ikke vet hva det betyr å miste det.
Men han visste.
Han hadde aldri kjent noe annet enn Faderens nærhet. Og på korset kjente han fraværet.
Noen teologer kaller det «den guddommelige forlatthet».
De diskuterer om Faderen virkelig forlot Sønnen, eller om det bare føltes slik. Om det var en reell adskillelse i treenigheten, eller en opplevelse av adskillelse.
Jeg vet ikke om vi kan svare på det. Det er mysterier her vi ikke kan trenge inn i.
Men dette vet vi: Jesus ropte som en som var forlatt. Og vi har ingen grunn til å tro at han tok feil.
Det er noe opprørende ved dette.
At Gud skulle forlate Gud. At Faderen skulle vende seg bort fra Sønnen. At kjærligheten som holder universet sammen, skulle oppleve brudd.
Det strider mot alt vi tror om Gud. Om treenigheten. Om den evige kjærligheten mellom Far og Sønn.
Og likevel: Det skjedde.
Noe skjedde på korset som fikk Jesus til å rope: Hvorfor har du forlatt meg?
Kanskje er det nettopp dette som viser oss hva frelsen kostet.
Ikke bare smerte. Men forlatthet. Ikke bare død. Men adskillelse. Ikke bare å gi livet. Men å miste Faderen.
Jesus betalte prisen vi aldri kunne betale. Han gikk dit vi aldri kunne gå. Han bar det vi aldri kunne bære.
Og prisen var høyere enn vi ante.
Det er en trøst i dette. En merkelig, mørk trøst.
For det betyr at Jesus kjenner forlatthet.
Når du føler deg forlatt av Gud – når du ber og himmelen er stille, når du roper og ingen svarer, når du lurer på om Gud har glemt deg – da er du ikke alene.
Jesus var der først.
Han ropte det ropet. Han stilte det spørsmålet. Han kjente den tomheten.
Hebreerbrevet sier at vi har en øversteprest som kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet.
Medlidenhet. Ikke bare sympati fra avstand. Men en som har vært der. Som vet hvordan det kjennes. Som har ropt det samme ropet.
Når du føler deg forlatt, kan du si til Jesus: Du vet hvordan dette er.
Og han vet.
Men det er mer enn trøst her.
Det er også forsoning.
For ropet fra korset handler ikke bare om hva Jesus opplevde. Det handler om hva han gjorde for oss.
Han opplevde forlattheten så vi skulle slippe. Han bar adskillelsen så vi kunne få fellesskap. Han ble forlatt så vi aldri skulle bli det.
Det er et vers som ofte siteres: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
Det er Guds løfte til oss. Uansett hva som skjer, vil han ikke forlate oss.
Men hvordan kan Gud love det? Han som er hellig. Vi som er syndere. Hvordan kan han garantere at han aldri vil vende seg bort?
Svaret er korset.
Fordi Jesus ble forlatt, vil vi aldri bli det. Fordi han bar adskillelsen, kan vi ha fellesskap. Fordi han tok straffen, er vi fri.
En gammel teolog skrev: «Der ute i mørket, alene, bar han det du aldri kunne bære – så du aldri skulle bære det.»
Det er korsets hemmelighet.
Ikke at Gud ikke bryr seg om synd. Han bryr seg. Så mye at det kostet ham Sønnen.
Men han bryr seg enda mer om deg. Så mye at han var villig til å betale prisen.
Ropet fra korset er ikke et tegn på at Jesus sviktet. Det er ikke et øyeblikk av svakhet vi må forklare bort.
Det er det motsatte.
Det er øyeblikket da kjærligheten gikk lengst. Da prisen ble betalt fullt ut. Da Gud viste hvem han er ved å gå dit ingen andre kunne gå.
Inn i mørket. Inn i forlattheten. Inn i helvete selv – for å hente oss ut.
Luther sa at på korset kjempet Gud med Gud. Guds vrede mot synden møtte Guds kjærlighet til synderne. Og kjærligheten vant – men ikke uten pris.
Prisen var ropet.
Prisen var forlattheten.
Prisen var disse ordene som aldri skulle vært sagt, som ingen skulle trengt å rope – men som han ropte for oss.
Det er noe vi må forstå om dette ropet.
Det var ekte. Jesus opplevde virkelig å bli forlatt.
Men det var ikke slutten.
Etter «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» kom andre ord.
«Jeg tørster.»
«Det er fullbrakt.»
Og til slutt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»
Hører du det?
Far.
Ikke «Min Gud» – fjernt, formelt, ropende over en avgrunn.
Men Far.
Fellesskapet som var brutt, ble gjenopprettet. Avstanden som hadde åpnet seg, ble lukket. Sønnen som hadde opplevd forlatthet, var igjen i Faderens hender.
Forlattheten var reell. Men den var ikke permanent.
Jesus gikk gjennom den. Ut på den andre siden. Tilbake til Faderen.
Og fordi han gikk gjennom den, er veien åpen for oss.
Når du leser om korset, stopp ved dette ropet.
Ikke gå for fort videre til oppstandelsen. Ikke skynd deg til seieren.
Bli her et øyeblikk. I mørket. Ved det mest smertefulle av alle spørsmål.
For det var her prisen ble betalt.
Ikke bare med blod.
Men med forlatthet.
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Han ropte det så du aldri skal trenge å rope det – uten å vite at han hører.
Han opplevde forlattheten så du aldri skal oppleve den – uten håp.
Han gikk inn i mørket så du kunne leve i lyset.
Det er dette korset kostet.
Ikke bare en kropp på et tre.
Men Guds Sønn som roper etter sin Far.
Og stillheten som svarer.
Inntil stillheten ble brutt.
Inntil graven ble åpnet.
Inntil Sønnen sto opp og fortalte alle som ville høre:
Forlattheten er over. Avstanden er borte. Veien hjem er åpen.
For alle.
For deg.