Forord

Denne boken handler om kirken. Om fellesskapet vi har gjort valgfritt. Om kroppen vi har glemt at vi tilhører.

Det er en historie mange kjenner igjen.

Det begynner ikke med et dramatisk brudd. Ingen konflikt, ingen krise. Man bare – glir ut. Først én søndag, så to. Så blir det en vane å ikke gå. Og det rare er: Troen føles akkurat like sterk. Kanskje sterkere. Man ber fortsatt. Leser Bibelen. Kjenner Gud nær. Hvorfor trenger jeg egentlig kirken? tenker man. Jeg har jo Gud.

Det tar ofte lang tid før man forstår hva man har mistet. Ikke fordi noe mangler i opplevelsen av tro – men fordi man har gjort troen til noe den aldri var ment å være: Et privat prosjekt mellom meg og Gud, uten de andre.

«Jeg trenger ikke kirken for å være kristen.» Det høres frigjørende ut. Selvstendig. Modent. Men det man egentlig sier, er: Jeg kan være en kropp alene. Jeg kan være et lem uten de andre lemmene.

Jeg skriver til prester som forbereder gudstjenester for tomme benkerader og lurer på om det betyr noe. Til ledere som ser folk forsvinne og ikke vet hva de skal si. Til oss som har hørt «fellesskapet er viktig» så mange ganger at ordene har mistet sin kraft.

Og jeg skriver til deg som har forlatt. Som ga opp kirken fordi kirken sviktet deg. Som ble såret, oversett, misbrukt eller bare dypt skuffet. Jeg bagatelliserer ikke smerten din. Noen fellesskap fortjener å forlates. Men jeg vil spørre: Er løsningen på dårlig fellesskap intet fellesskap? Eller finnes det en vei tilbake – til noe annet, noe bedre?

Denne boken handler om kirken som kropp. Ikke som organisasjon, ikke som servicetilbud, ikke som frivillig forening – men som den levende organismen Paulus beskriver: Vi er Kristi kropp, og hver for seg hans lemmer. Det handler om hva vi mister når vi amputerer oss selv. Om de vanskelige andre vi aldri ville valgt. Om sakramentene vi ikke kan ta alene. Om å høre til – ikke bare gå til.

Jeg gir ikke et forsvar for institusjonen. Jeg vil heller gjøre det vanskeligere å si «jeg trenger ikke kirken for å være kristen» uten å spørre: Hva slags kristendom er det da jeg har?

For spørsmålet er ikke om du trenger kirken. Spørsmålet er om du forstår at du er kirken.