Kapittel 1: «Jeg trenger ikke kirken»
«Jeg trenger ikke kirken for å være kristen.»
Setningen sies overalt. I samtaler om tro. I forklaringer på hvorfor noen har sluttet å gå. I forsvar for en tro som leves hjemme, alene, uten de andre.
Den høres så frigjørende ut. Så moden. Så selvstendig.
For det er jo sant – på en måte. Du kan be alene. Lese Bibelen alene. Kjenne Gud nær uten å sitte i en kirkebenk. Mange har gjort det. Mange gjør det.
Men spørsmålet er ikke om du kan ha en tro uten kirke. Spørsmålet er hva slags tro det er.
Historien er gjenkjennelig.
En mann hadde ikke gått i kirken på flere måneder. Ikke av protest, ikke av vonde opplevelser. Han hadde bare – glidd ut. Gradvis. En søndag ble to, to ble fire, og plutselig var det blitt en vane å ikke gå.
En venn spurte hvordan det stod til med troen hans.
«Aldri bedre,» sa han. Og mente det. «Jeg ber hver dag. Leser i Bibelen. Kjenner Gud nær. Jeg trenger ikke kirken for det.»
Det føltes som en innsikt. Som om han hadde oppdaget noe de andre ikke hadde skjønt: at troen egentlig handler om meg og Gud. At fellesskapet bare er et tillegg. En valgfri ingrediens.
Det tok lang tid før han forsto at han hadde tatt feil.
Det er noe som har skjedd med forholdet mellom kristen tro og kirken.
En gang var de uatskillelige. Å bli kristen var å bli innlemmet i et fellesskap. Dåpen var ikke bare en personlig bekjennelse – det var å bli lagt til kroppen. Det fantes ikke «kristne alene».
Men nå? Nå har vi lært å skille dem. Troen er personlig. Kirken er institusjon. Det ene er åndelig, det andre er organisatorisk. Du kan ha det første uten det andre.
Eller kan du?
Når jeg hører «jeg trenger ikke kirken», hører jeg ofte et ekko av noe dypere.
Noen ganger er det sårede mennesker som snakker. Mennesker som har opplevd svik, maktmisbruk, hykleri. Mennesker som ga alt til et fellesskap og fikk lite tilbake. Eller verre: fikk vondt.
Jeg forstår dem. Virkelig. Vi kommer tilbake til dem senere i denne boken.
Men ofte er det noe annet. Ofte er det ikke smerte som taler. Det er en bestemt forståelse av hva tro er.
En forståelse der troen handler om meg. Min opplevelse. Min gudsrelasjon. Min åndelige vekst.
Der fellesskapet er nyttig hvis det hjelper meg. Og unødvendig hvis det ikke gjør det.
Vi kaller det privatisert tro.
Ikke «personlig» – for personlig tro er noe annet. Personlig tro betyr at troen er min egen, at jeg ikke bare arver den fra foreldre eller kultur, at jeg selv forholder meg til Gud.
Det er nødvendig. Det er godt.
Men privatisert tro er noe annet. Det er å gjøre troen til et prosjekt mellom meg og Gud – uten de andre. Uten forpliktelse. Uten tilhørighet. Uten å høre til noen.
Personlig tro sier: «Dette er min tro.»
Privatisert tro sier: «Min tro angår bare meg.»
Det er her Paulus' bilde kommer inn. Et bilde så kjent at vi nesten har sluttet å se det:
Dere er Kristi kropp, og hver for seg hans lemmer.
Kropp. Ikke organisasjon. Ikke forening. Ikke interessefellesskap.
Kropp.
Det er et merkelig bilde hvis du tenker etter. Paulus sier ikke at kirken er som en kropp. Han sier at kirken er en kropp. Kristi kropp.
Og du er ikke bare medlem. Du er lem. Legemsdel. Organ.
Tenk gjennom hva det betyr.
Et øye kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke.»
Det høres absurd ut. Selvfølgelig trenger øyet hånden. Ikke for øyets skyld isolert – men fordi øyet ikke er isolert. Det er del av en kropp. Det eksisterer ikke alene.
Et løsrevet øye er ikke et selvstendig øye. Det er et dødt øye.
Når vi sier «jeg trenger ikke kirken», sier vi egentlig: «Jeg kan være et lem alene.»
Men det kan vi ikke.
Ikke fordi det er en regel. Ikke fordi noen har bestemt det. Men fordi det ligger i selve tingen. Et lem er del av en kropp. Det er det som gjør det til et lem.
Kan du ha en finger uten en hånd? Teknisk sett, ja – du kan kutte den av. Men da er det ikke lenger en finger som fungerer. Det er et stykke dødt vev.
Jeg vet hva du kanskje tenker: «Men jeg fungerer jo. Troen min lever. Jeg ber, jeg leser, jeg opplever Gud. Hvordan kan du si at jeg er et løsrevet lem?»
Det er et godt spørsmål. La meg prøve å svare ærlig.
Det er mulig å oppleve Gud utenfor fellesskapet. Det er mulig å be og lese og vokse – en stund. Ånden er ikke begrenset til kirkebenkene.
Men spørsmålet er ikke bare hva du opplever. Spørsmålet er hva du er.
Og ifølge Paulus er du ikke bare en individuell troende som kan velge å koble deg på eller av et fellesskap.
Du er et lem på en kropp. Det er ikke noe du velger å bli. Det er det du ble da du ble døpt.
Dåpen er interessant her.
Vi tenker ofte på dåpen som en personlig ting. Min dåp. Min pakt med Gud. Min inngang til troen.
Men i Det nye testamente er dåpen alltid innlemmelse i fellesskapet. Du blir ikke bare døpt til Kristus – du blir døpt inn i kroppen.
«For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp,» skriver Paulus.
Dåpen er ikke en privat avtale mellom deg og Gud. Det er en innlemmelse i noe større. En kropp du nå tilhører.
Og nattverden?
«Fordi det er ett brød, er vi én kropp,» skriver Paulus. «For vi har alle del i det ene brød.»
Nattverden er et felleskapsmåltid. Ikke en privat andakt. Ikke noe du tar for deg selv.
Kan du ta nattverd alene? Teknisk, kanskje. Men det strider mot selve sakramentets natur. Det er et måltid der vi bekjenner at vi hører sammen. At vi er kropp.
Det er ikke tilfeldig at begge sakramentene – dåp og nattverd – er fellesskapshandlinger.
De forteller oss noe om hva kristen tro er. At den ikke bare handler om meg og Gud. At den handler om oss.
En kristen alene er like underlig som en dåp ingen ser, eller et nattverdsmåltid for én.
En mann hadde levd som «kristen alene» i mange år.
Han ba daglig. Leste Bibelen grundig. Hadde et rikt indre liv med Gud, mente han selv.
Men så sa han noe interessant: «Jeg har aldri trengt å bli tilgitt av en bror. Aldri trengt å tilgi noen i fellesskapet. Aldri båret noen andres byrde – eller latt noen bære min.»
Han sa det som en seier. Men jo mer man tenker på det, jo mer høres det ut som et tap.
For mye av det kristne livet krever andre mennesker. Ikke bare som tilskuere. Som deltakere.
«Bær hverandres byrder,» skriver Paulus. Hverandres. Du kan ikke bære dine egne byrder alene og kalle det kristendom.
«Tilgi hverandre.» Du kan ikke tilgi deg selv – eller bare motta tilgivelse fra Gud – og tro at det dekker alt.
«Forman hverandre.» Du kan ikke formane deg selv. Du trenger en annen stemme.
«Bekjenn syndene for hverandre.» Ikke bare for Gud i ditt indre rom. For hverandre.
Det nye testamente er fullt av «hverandre»-bud. Elsk hverandre. Tjen hverandre. Vær gjestfrie mot hverandre. Ha omsorg for hverandre.
Prøv å oppfylle dem alene.
Du kan ikke. De forutsetter fellesskap. De er fellesskap.
Så hva er det vi egentlig sier når vi sier «jeg trenger ikke kirken»?
Vi sier: «Jeg trenger ikke de andre lemmene på kroppen.»
Vi sier: «Jeg kan leve kristenlivet uten å bære noens byrde eller la noen bære min.»
Vi sier: «Hverandre-budene gjelder ikke meg.»
Vi sier: «Dåpen innlemmet meg ikke i noe. Nattverden er bare for meg.»
Det høres kanskje hardt ut. Men jeg prøver bare å ta Paulus på alvor.
For hvis vi virkelig er lemmer på samme kropp, da er ikke fellesskap et tillegg til troen. Det er ikke noe du kan velge bort uten at det betyr noe.
Da er fellesskapet del av hva det er å være kristen.
Ikke bare nyttig. Ikke bare fint. Nødvendig.
Jeg vet at det er vanskelig.
Fellesskap er rotete. Det er vanskelige mennesker og kjedelige møter og skuffelser og konflikter. Det er så mye enklere alene.
Men det er ikke poenget.
Poenget er at du ikke kan være en kropp alene. Du kan ikke være et lem uten de andre lemmene.
Du kan tro på Gud alene. Men du kan ikke være kirke alene.
Og spørsmålet er om kristen tro uten kirke er kristen tro – eller noe annet.
«Jeg trenger ikke kirken for å være kristen.»
Virkelig?
Hva slags kristen da?
En som aldri bærer andres byrder? En som aldri lar seg formane? En som aldri deler nattverd, aldri ser dåp, aldri bekjenner synd for en bror?
Kanskje det er en slags tro. Kanskje det er noe ekte der.
Men er det kristen tro? Eller er det en privatisert religion med kristne elementer?
Spørsmålet denne boken stiller, er ikke om du trenger kirken.
Spørsmålet er om du forstår at du er kirken.
At du ble døpt inn i den. At du tilhører den. At du er lem på kroppen.
Og at et lem som kutter seg løs, ikke blir fritt.
Det blir amputert.