Kapittel 2: Kirken som butikk
«Vi har begynt å gå i en annen menighet.»
Setningen er så vanlig at vi knapt reagerer på den. Folk bytter menighet. Det skjer hele tiden. Av jobb, av flytting, av praktiske grunner.
Men noen ganger er det noe annet som ligger under.
«Vi fikk ikke så mye ut av det lenger.»
«Forkynnelsen traff ikke.»
«Barna likte det ikke.»
«Vi fant et sted som passet oss bedre.»
Og plutselig hører vi det: Vi snakker om kirken som om den var en butikk.
Det er et språk vi har lært oss. Et forbrukerspråk.
Vi går i kirken. Som vi går i butikken, på kino, på treningsstudio.
Vi får noe ut av gudstjenesten. Som om den var en tjeneste levert til oss.
Vi velger menighet. Som vi velger strømmetjeneste eller fastlege.
Og hvis vi ikke er fornøyde? Da bytter vi. Eller slutter.
Det er en samtale mange prester kjenner igjen.
Et ektepar som har vært i menigheten i noen år. «Vi har tenkt å prøve noe annet,» sier de. «Det er ikke noe galt med menigheten. Men vi kjenner at vi trenger noe nytt. Ny input. Nye impulser.»
Hvem ville ikke forstå dem? Og hva skal man si?
Men etterpå blir man sittende med spørsmålet: Er menighet noe man «prøver»? Noe man bytter når man trenger «ny input»?
Eller er det noe annet?
Det har skjedd noe med måten vi forholder oss til kirken på.
En gang var menigheten stedet du hørte til. Du var født inn i den, eller du ble lagt til den ved dåp og omvendelse. Du var der fordi du var der – ikke fordi du hadde valgt det etter nøye sammenligning.
Men nå? Nå er menigheten et tilbud blant mange. En leverandør av åndelige tjenester. Et sted som må bevise sin verdi – igjen og igjen – for å beholde deg.
Tenk på språket vi bruker.
«Hva har denne menigheten å tilby?»
«Vi leter etter en menighet som passer oss.»
«Forkynnelsen der er veldig bra.» (Som en anmeldelse.)
«De har et godt barneprogram.» (Som et servicetilbud.)
Det er språket til en kunde. En konsument. En som veier alternativer og velger det beste tilbudet.
Og menighetene? De har lært seg å spille med.
Vi markedsfører oss. Lager nettsider som selger opplevelsen. Bruker ord som «relevant» og «livsnær» og «engasjerende». Vi spør hva folk trenger og prøver å levere det.
Det er ikke ondsinnet. Det er ofte godt ment. Vi vil jo at folk skal komme.
Men et sted på veien har vi akseptert premisset: At kirken er et tilbud. At folk er kunder. At vår jobb er å tilfredsstille dem.
Hva skjer da?
Da blir gudstjenesten en forestilling som må vurderes. Var den bra i dag? Traff forkynnelsen? Var lovsangen engasjerende?
Da blir pastoren en leverandør som må levere. Hvis han ikke gjør det, finner vi en annen.
Da blir menigheten utbyttbar. Det finnes alltid et bedre tilbud et annet sted.
Og da blir fellesskapet – hva?
Ikke en kropp du tilhører. Men en tjeneste du benytter.
Ikke søsken du er bundet til. Men medkunder du tilfeldigvis handler sammen med.
Ikke forpliktelse. Men preferanse.
Vi kjenner det igjen i oss selv.
De søndagene vi sitter i kirken og tenker: «Denne prekenen er kjedelig. Vi burde finne et sted med bedre forkynnelse.»
De gangene vi sammenligner vår menighet med andre og lurer på om vi har valgt riktig.
Den lille stemmen som sier: «Hva får jeg ut av dette?»
Det er forbrukeren i oss som snakker. Kunden som evaluerer produktet.
Men er det slik kirke fungerer?
Tenk deg at du sa det samme om familien din.
«Jeg har begynt å vurdere andre familier. Får ikke så mye ut av denne lenger.»
«Foreldrene mine er litt kjedelige. Tror jeg skal prøve noen andre.»
«Søsknene mine passer meg ikke. Vi har så lite til felles.»
Det høres absurd ut. Grotesk, nesten.
For du velger ikke familie. Du tilhører den. Uansett hvor vanskelig det er.
Paulus kaller kirken for Guds husfolk. Familie. Søsken.
Og han kaller den kropp. Lemmer på hverandre.
Begge bildene peker i samme retning: Dette er ikke noe du forbruker. Det er noe du tilhører.
Du valgte ikke søsknene dine i familien. Du valgte heller ikke søsknene dine i troen.
Jeg vet hva du tenker. «Men vi må jo velge menighet. Det finnes mange alternativer. Hvordan skal vi ellers vite hvor vi skal gå?»
Det er sant. I vår tid må vi velge. Det fantes ikke slik valgfrihet før. Du gikk i kirken der du bodde. Ferdig.
Men spørsmålet er ikke om vi velger. Spørsmålet er hvordan vi velger – og hva vi tror vi gjør når vi velger.
For det er forskjell på å velge hvor du vil tilhøre, og å shoppe etter beste tilbud.
Det første sier: Jeg leter etter en kropp å være lem på. Et sted å forplikte meg. En familie å høre til i.
Det andre sier: Jeg leter etter et sted som gir meg det jeg trenger. Og hvis det slutter å levere, går jeg videre.
Forskjellen viser seg når det blir vanskelig.
For forbrukeren er vanskeligheter et signal om å bytte. Produktet holder ikke mål. Finn et bedre.
Men for den som tilhører? Vanskeligheter er noe man går gjennom sammen. Man gir ikke opp familien fordi det er krise. Man står i det.
Jeg har sett begge deler.
Jeg har sett folk forlate menigheten i det øyeblikket det ble vanskelig. En konflikt, en skuffelse, en uenighet – og de var borte. Videre til neste.
Og jeg har sett folk bli. Gjennom kriser og konflikter og år med tørke. Fordi dette er stedet de hører til. Fordi du ikke forlater kroppen bare fordi det gjør vondt.
Det er noe dypt problematisk med forbrukermentaliteten i kirken.
Den gjør oss til passive mottakere i stedet for aktive lemmer.
Den gjør fellesskap til noe vi evaluerer, ikke noe vi bygger.
Den gjør tilhørighet til noe midlertidig, betinget av at vi er fornøyde.
Og den gjør noe med menighetene også.
Når vi behandler mennesker som kunder, begynner vi å tilpasse oss dem. Vi myker opp budskapet som støter. Vi dropper det som krever for mye. Vi fokuserer på det folk vil ha, ikke det de trenger.
For kunden har alltid rett. Og hvis vi mister kunden, mister vi alt.
Men kirken er ikke en bedrift. Og mennesker er ikke kunder.
Kirken er en kropp. Og mennesker er lemmer.
Lemmene finnes ikke for at kroppen skal tilfredsstille dem. De finnes for å tjene kroppen. For å finne sin plass. For å bidra med det de har.
Hva ville det bety å slutte å være forbruker i kirken?
Det ville bety å spørre: «Hva kan jeg bidra med her?» – ikke bare «Hva får jeg ut av dette?»
Det ville bety å bli værende når det er kjedelig, vanskelig, frustrerende. Fordi tilhørighet ikke er betinget av tilfredshet.
Det ville bety å slutte å sammenligne menigheter som produkter. Og begynne å se dem som familier – ufullkomne, rotete, vanskelige, men dine.
Jeg er ikke naiv. Jeg vet at noen menigheter er usunne. At noen steder bør forlates. At det finnes grenser.
Vi kommer tilbake til det senere.
Men det jeg snakker om nå, er noe annet. Jeg snakker om mentaliteten. Om grunnholdningen.
Om forskjellen mellom å se kirken som et sted du handler – og et sted du hører hjemme.
«Vi har begynt å gå i en annen menighet.»
Kanskje det er riktig. Kanskje det var på tide.
Men spørsmålet du må stille deg selv, er: Hvorfor?
Gikk du fordi du ble kalt til å tilhøre et annet sted?
Eller gikk du fordi du var misfornøyd med produktet?
For hvis kirken er en kropp, kan du ikke bare skifte kropp når du vil.
Du kan ikke shoppe deg gjennom fellesskapet og kalle det tilhørighet.
Du kan ikke være kunde i Guds familie.
Kirken er ikke et sted du går.
Det er en kropp du tilhører.
Og en kropp er ikke til for å tilfredsstille lemmene.
Lemmene er til for å tjene kroppen.