Kapittel 3: Forbrukerkristendommen
Vi har skapt en ny form for kristendom.
Den har ikke noe offisielt navn. Ingen bekjenner seg til den. Ingen vil forsvare den hvis du setter ord på hva den er.
Men den er overalt. I måten vi snakker om tro. I måten vi forholder oss til kirken. I forventningene vi har til hva kristenlivet skal gi oss.
La oss kalle den forbrukerkristendommen.
Forbrukerkristendommen har noen kjennetegn.
Den setter meg i sentrum. Min opplevelse. Mine behov. Min vekst. Min tilfredshet.
Den behandler troen som et tilbud. Noe som skal gi meg noe. Mening, fellesskap, indre ro, retning i livet.
Den måler alt etter nytte. Fungerer det for meg? Hjelper det meg? Gir det meg noe?
Og den gjør Gud til en leverandør. En som skal møte mine behov. Oppfylle mine forventninger. Levere det jeg kom for å hente.
Jeg hører det i samtalene.
«Hva får du ut av å gå i kirken?»
«Jeg ba, men fikk ikke noe svar.»
«Troen gir meg så mye.»
«Jeg fant en menighet som virkelig fungerer for meg.»
Det er språket til en forbruker. En som evaluerer et produkt. En som spør: Hva er verdien av dette – for meg?
Det er ikke galt å ha behov. Det er ikke galt å søke mening, fellesskap, retning.
Men forbrukerkristendommen gjør noe mer. Den gjør behovene mine til målestokken. Den gjør meg selv til sentrum.
Og da er spørsmålet ikke lenger: Hva kaller Gud meg til?
Spørsmålet er: Hva gir Gud meg?
Det er en subtil forskyvning. Men den forandrer alt.
For i kristen tro er det Gud som er sentrum. Ikke meg.
Det er Gud som kaller. Gud som sender. Gud som former.
Og jeg svarer. Jeg følger. Jeg lar meg forme.
Men i forbrukerkristendommen er rollene byttet. Jeg er den som kaller – på Gud. Jeg er den som forventer – av Gud. Jeg er den som vurderer om Gud leverer.
Tenk på bønn.
I forbrukerkristendommen blir bønn en bestilling. Jeg legger inn mine ønsker og forventer leveranse. Og hvis leveransen uteblir? Da fungerer ikke produktet.
Men kristen bønn er noe annet. Det er å stille seg åpen for Gud. Å søke hans vilje, ikke bare fremme min egen. Å si «skje din vilje» – og mene det.
Tenk på gudstjenesten.
I forbrukerkristendommen blir gudstjenesten en opplevelse som skal vurderes. Var den bra? Traff den? Ga den meg noe?
Men kristen gudstjeneste er noe annet. Det er å tre frem for Gud. Å tilbe ham – ikke for hva vi får, men for hvem han er. Å motta hans ord og sakramenter, ikke som produkter, men som gaver.
Tenk på fellesskapet.
I forbrukerkristendommen blir fellesskapet et nettverk av likesinnede. Mennesker jeg har noe til felles med. Som gir meg noe. Som beriker livet mitt.
Men kristent fellesskap er noe annet. Det er å være bundet sammen med mennesker jeg ikke valgte. Å bære byrder jeg ikke ba om. Å tilgi folk som har såret meg. Å bli i fellesskapet selv når jeg ikke får noe ut av det.
Forbrukerkristendommen har snudd alt på hodet.
Den har gjort Gud til tjener og meg til herre.
Den har gjort kirken til et tilbud og meg til kunde.
Den har gjort troen til et middel og min tilfredshet til målet.
Og det merkelige er at vi knapt legger merke til det.
Fordi forbrukerkristendommen snakker fortsatt om Gud. Fortsatt om Jesus. Fortsatt om tro og nåde og frelse.
Men ordene har fått nytt innhold. Nåden er blitt selvhjelp. Frelsen er blitt selvrealisering. Gud er blitt livsstilsoptimalisering.
Jeg ser det i meg selv.
De gangene jeg evaluerer Gud etter hva han gir meg. De gangene jeg blir skuffet fordi han ikke leverer det jeg forventet. De gangene jeg spør «hva får jeg igjen for dette?» i stedet for «hva kaller du meg til?»
Forbrukeren i meg er sterk. Han vil ha valuta for pengene. Han vil vite at investeringen lønner seg.
Men er det tro? Eller er det handel?
Jesus sa noe merkelig en gang.
«Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.»
Det er det motsatte av forbrukerlogikk. Forbrukeren vil berge. Vil sikre. Vil få mest mulig ut av investeringen.
Men Jesus sier: Mist. Gi fra deg. Slutt å klynge deg til.
Forbrukerkristendommen kan ikke høre dette. For den handler om å få. Om å oppnå. Om å bli noe.
Men evangeliet handler om å miste. Miste kontrollen. Miste selvtilstrekkeligheten. Miste illusjonen om at dette handler om meg.
Det er derfor korset er så vanskelig for forbrukerkristendommen.
For korset er ikke nyttig. Ikke effektivt. Ikke en god investering.
Korset er Gud som gir – ikke for å få noe tilbake, men fordi han elsker. Korset er tap, ikke gevinst. Død, ikke optimalisering.
Og korset kaller oss til det samme. Til å gi. Til å tape. Til å dø fra oss selv.
«Den som vil følge meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp,» sa Jesus.
Fornekte seg selv. Ta opp korset.
Det er ikke forbrukerspråk. Det er ikke språket til noen som ser etter hva de får ut av det.
Forbrukerkristendommen har ikke rom for dette. Den har ikke rom for lidelse som ikke gir mening. For tjeneste som ikke belønnes. For troskap som ikke lønner seg.
Den har ikke rom for å bli i et vanskelig fellesskap. For å elske mennesker som ikke gir noe tilbake. For å tjene uten å få igjen.
For alt dette gir jo ikke meg noe. Og hvis det ikke gir meg noe, hva er vitsen?
Men kanskje det er nettopp vitsen.
Kanskje kristen tro aldri handlet om hva jeg får ut av det.
Kanskje den handler om å bli frigjort fra dette spørsmålet. Om å slutte å sette meg selv i sentrum. Om å oppdage at livet ikke handler om min tilfredshet – men om å finne min plass i noe større.
Kirken er dette større.
Ikke som et tilbud jeg benytter. Men som en kropp jeg tilhører.
Ikke som en leverandør av åndelige tjenester. Men som fellesskapet av dem som har mistet livet sitt – og funnet det igjen.
Vi har skapt forbrukerkristendommen. Men den kan ikke bære oss.
For når livet blir vanskelig – virkelig vanskelig – holder det ikke å spørre «hva får jeg ut av dette?»
Da trenger vi noe annet. En tro som ikke handler om meg. Et fellesskap som bærer meg. En Gud som er Gud – ikke tjener.
Spørsmålet er ikke hva du får ut av kirken.
Spørsmålet er om du tør slutte å stille det spørsmålet.
Om du tør bytte «hva får jeg?» med «hva kan jeg gi?»
Om du tør slutte å være forbruker – og begynne å være lem.
For kirken trenger ikke flere kunder.
Kirken trenger lemmer.
Mennesker som ikke spør hva kroppen kan gjøre for dem.
Men som finner sin plass, og tjener.