Kapittel 4: Mer enn en metafor
«Kirken er som en kropp.»
Vi har hørt det så mange ganger. I prekener, på søndagsskolen, i bøker om menighetsbygging.
Og vi nikker gjenkjennende. Fint bilde. God illustrasjon. Vi forstår poenget: Vi trenger hverandre. Vi har ulike gaver. Vi må samarbeide.
Men hva om det er mer enn et bilde?
Hva om Paulus ikke sier at kirken er som en kropp – men at kirken er en kropp?
La oss lese teksten nøye.
«Dere er Kristi kropp,» skriver Paulus til menigheten i Korint. «Og hver for seg hans lemmer.»
Han sier ikke: Dere er som Kristi kropp. Han sier: Dere er Kristi kropp.
Det er en forskjell. En stor forskjell.
Når vi sier at noe er som noe annet, bruker vi en sammenligning. En metafor. En illustrasjon.
Metaforer er nyttige. De hjelper oss å forstå. Men de har sine grenser. De peker på noe – de er ikke det de peker på.
Hvis jeg sier «kjærlighet er som en rose», mener jeg ikke at kjærlighet faktisk er en blomst. Jeg bruker rosen for å si noe om kjærlighetens skjønnhet, eller kanskje dens torner.
Men Paulus gjør noe annet. Han sier ikke at kirken ligner en kropp. Han sier at kirken er Kristi kropp.
Dette er merkelig hvis du tenker etter.
Kristus har jo en kropp. En fysisk kropp. Den kroppen ble født i Betlehem, vandret i Galilea, døde på korset, stod opp fra graven.
Den kroppen er nå i himmelen, sier vi. Opphøyet. Herliggjort.
Men Paulus sier at vi – menigheten – også er Kristi kropp.
Hvordan kan det være?
Svaret ligger i hva som skjedde i dåpen.
«For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp,» skriver Paulus.
Dåpen er ikke bare en symbolsk handling. Det er ikke bare en markering av en beslutning. Det er innlemmelse. Innpodning. Du blir lagt til noe.
Og det du blir lagt til, er Kristi kropp.
Tenk på det slik.
Kristus er hodet. Vi er lemmene. Sammen utgjør vi én kropp.
Det er ikke en illustrasjon. Det er en beskrivelse av hva som faktisk skjer i det usynlige når mennesker blir døpt og lagt til menigheten.
Vi blir del av Kristus. Ikke bare etterfølgere av ham. Ikke bare tilhengere. Del av ham.
Det er derfor Paulus kan si så merkelige ting.
«Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.»
«For meg er livet Kristus.»
«Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.»
Dette er ikke metaforisk språk. Det er mystikkens språk. Foreningen med Kristus. Delaktighet i ham.
Og denne delaktigheten er ikke privat. Den er felles. For vi er alle lemmer på samme kropp.
Oldkirkens fedre kalte dette mystisk enhet.
De mente at noe virkelig skjer når vi døpes. Ikke bare i vårt sinn eller i vår forståelse. Men i virkeligheten. I det som er.
Vi blir innlemmet i Kristus. Og fordi alle troende er innlemmet i ham, er vi også innlemmet i hverandre.
Det betyr at forholdet mellom kristne ikke først og fremst er sosialt. Det er ikke at vi deler interesser eller verdier. Det er ikke at vi har valgt å tilhøre samme klubb.
Forholdet mellom kristne er ontologisk. Det handler om hva vi er.
Vi er lemmer på samme kropp. Det er ikke noe vi velger å bli. Det er hva vi er blitt.
Tenk på hva dette betyr.
Den irriterende broren i menigheten – han er ikke bare et medlem som du må tåle. Han er et med lem, et lem på samme kropp som deg.
Den kjedelige søsteren som alltid snakker for lenge – hun er ikke bare en du må være høflig mot. Dere tilhører hverandre.
Den du er uenig med. Den du ikke forstår. Den du ikke ville valgt.
Dere er kropp.
Det er radikalt. Mer radikalt enn vi vanligvis innser.
For vi er vant til å velge hvem vi tilhører. Hvem vi kaller venner. Hvem vi lar komme nær.
Men i Kristi kropp velger du ikke. Du er plassert. Du er innlemmet. Lemmene er gitt deg.
Det ligner på en familie.
Du valgte ikke søsknene dine. Du valgte ikke foreldrene dine. De ble gitt deg.
Og uansett hva som skjer – uansett konflikter, skuffelser, avstand – er de fortsatt familien din. Det er noe du ikke kan velge bort.
Slik er det også i Kristi kropp. De andre troende er gitt deg. De er dine søsken. Ditt fellesskap. Dine lemmer.
Jeg vet at dette er vanskelig å svelge.
Vi lever i en tid der vi vil velge alt selv. Hvem vi tilhører. Hvem vi forplikter oss til. Hvem vi lar definere oss.
Men evangeliet sier: Du er ikke din egen. Du tilhører Kristus. Og du tilhører kroppen.
Noen vil innvende: Men fellesskapet må jo være frivillig. Tro kan ikke tvinges. Tilhørighet må velges.
Det er sant – på en måte. Ingen kan tvinge deg til å tro. Ingen kan tvinge deg inn i dåpen.
Men i det øyeblikket du blir døpt – i det øyeblikket du blir lagt til kroppen – er det ikke lenger bare opp til deg hvem du tilhører.
Du tilhører kroppen. Og kroppen tilhører deg.
Det er derfor det er så alvorlig å forlate fellesskapet.
Ikke fordi det bryter en regel. Ikke fordi det er ulovlig.
Men fordi det er å kutte seg løs fra kroppen. Å amputere seg selv. Å si: Jeg vil være lem alene.
Men et lem alene er ikke et lem. Det er et løsrevet stykke.
La meg si det enda tydeligere.
Hvis kirken bare var en metafor for samarbeid, kunne du forlate den uten tap. Du kunne finne andre å samarbeide med. Andre som passer deg bedre.
Men hvis kirken er en kropp – en virkelig, mystisk enhet i Kristus – da er det ikke så enkelt.
Da er det å forlate ikke bare å bytte fellesskap. Det er å kutte seg løs fra noe du er del av.
Jeg vet at dette reiser spørsmål.
Hva med dem som har forlatt? Er de ikke lenger del av kroppen? Hva med dem som aldri har vært i et synlig fellesskap – er de likevel lemmer?
Det er kompliserte spørsmål. Og jeg skal ikke late som om jeg har alle svarene.
Men poenget mitt er et annet. Poenget er at vi må ta Paulus på alvor.
Når han sier at vi er Kristi kropp, mener han noe mer enn at vi ligner en kropp. Han beskriver en virkelighet. En mystisk, åndelig virkelighet – men likevel virkelig.
Og hvis det er sant, forandrer det alt.
Det forandrer hvordan vi ser på de andre i menigheten. De er ikke bare mennesker vi tilfeldigvis går i kirke med. De er lemmer på vår kropp.
Det forandrer hvordan vi ser på fellesskap. Det er ikke bare sosialt samvær. Det er uttrykk for hva vi er.
Det forandrer hvordan vi ser på konflikt. Når vi krangler, krangler vi med våre egne lemmer. Når vi sårer, sårer vi oss selv.
«Om ett lem lider, lider alle lemmene med,» skriver Paulus. «Og om ett lem blir hedret, gleder alle lemmene seg.»
Dette er ikke en oppfordring til empati. Det er en beskrivelse av virkeligheten.
Når én lider, lider kroppen. Når én gleder seg, gleder kroppen seg.
Fordi vi er én kropp.
Det er mer enn en metafor.
Og når vi forstår det, forstår vi kirken på nytt.
Ikke som et valgfritt tillegg til en privat tro.
Men som kroppen vi tilhører.
Som lemmene vi er bundet til.
Som virkeligheten vi er del av.
Spørsmålet er ikke om du liker bildet av kroppen.
Spørsmålet er om du tar det på alvor.
Om du tror at noe virkelig skjedde da du ble døpt.
Om du forstår at de andre troende ikke bare er medmennesker – de er dine lemmer.
Og du er deres.