Kapittel 5: De vanskelige andre
Det er én ting å si at vi er lemmer på samme kropp.
Det er noe annet å leve det.
For kroppen består av mennesker. Og mennesker er vanskelige.
Du kjenner dem. De som snakker for mye i bibeltimen. De som alltid har en mening. De som irriterer deg bare ved å være til stede.
De som stemmer annerledes enn deg. De som tror annerledes enn deg. De som lever annerledes enn deg.
De som har såret deg. De som har skuffet deg. De som aldri ba om unnskyldning.
De vanskelige andre.
Og her er problemet: De er også lemmer på kroppen.
Ikke bare de du liker. Ikke bare de som ligner deg. Ikke bare de du ville valgt hvis du kunne velge.
Alle. Også de vanskelige.
Det er her kropp-bildet blir ubehagelig.
For vi vil gjerne ha fellesskap. Men vi vil ha det med de rette menneskene. Mennesker som forstår oss. Som deler våre verdier. Som beriker livet vårt.
Et håndplukket fellesskap. Et kuratert nettverk. En utvalgt krets.
Men det er ikke kirken.
Kirken er en samling av mennesker du aldri ville valgt.
Tenk på det. Hvem havner i samme menighet? Ikke folk som naturlig hører sammen. Ikke folk som finner hverandre på sosiale medier eller i interessegrupper.
Gammel og ung. Rik og fattig. Utdannet og ufaglært. Høyre og venstre. Innesluttet og utadvendt.
Mennesker som i verden aldri ville truffet hverandre – bundet sammen i Kristus.
Det er ikke en feil. Det er meningen.
Paulus skriver til en menighet i Korint som var full av konflikter. Noen var for Paulus, andre for Apollos. Noen var rike og spiste seg mette før de andre kom til nattverd. Noen skrøt av åndelige gaver.
Og midt i dette kaoset skriver Paulus om kroppen.
«Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke. Hodet kan ikke si til føttene: Jeg trenger dere ikke.»
Han skriver det nettopp fordi de oppfører seg som om de kan si det. Som om de ikke trenger hverandre.
Det er vår fristelse også.
Den irriterende broren – trenger jeg ham egentlig? Den kjedelige søsteren – ville det ikke vært bedre uten henne? De som er så annerledes – hører de virkelig til her?
Og så begynner vi å sortere. I tankene, i det minste. De som hører til. De som ikke gjør det. De som beriker. De som belaster.
Men kroppen sorterer ikke slik.
«Nei, de lemmene på kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.»
Nødvendige. Ikke bare tolerert. Ikke bare inkludert av snillhet. Nødvendige.
Det er Paulus' ord. De svakeste lemmene – de vanskelige, de irriterende, de som ikke passer inn – de er nødvendige.
Hvorfor?
Kanskje fordi fellesskapet ikke handler om å bekrefte oss selv. Det handler om å formes.
Og ingenting former oss som de vanskelige andre.
Tenk etter. Hvem har formet deg mest?
Var det de som alltid var enige med deg? De som aldri utfordret deg? De som bekreftet alt du allerede trodde?
Eller var det de vanskelige relasjonene? Konfliktene du måtte gjennom? Menneskene du måtte lære deg å elske – mot din egen vilje?
De vanskelige andre er Guds verksted.
De er stedet der vår tålmodighet testes. Der vår kjærlighet viser seg. Der vi oppdager hvem vi egentlig er – ikke den vi liker å tro vi er, men den som kommer frem når vi presses.
Vi oppdager ting om oss selv i møte med vanskelige mennesker.
At vi er dømmende. At vi er utålmodige. At vår kjærlighet har grenser. At vi foretrekker folk som ligner oss.
Vi ville ikke oppdaget dette alene. Vi trengte de vanskelige andre.
Det er et gammelt ord for dette: helliggjørelse.
Ikke at vi blir hellige ved egen kraft. Men at Gud bruker fellesskapet – inkludert de vanskelige relasjonene – for å forme oss.
Dietrich Bonhoeffer skrev: «Den som elsker sin drøm om fellesskap mer enn selve fellesskapet, blir en ødelegger av fellesskap.»
Vi har alle drømmer om hvordan fellesskapet burde være. Mennesker som forstår oss. Samtaler som løfter oss. Harmoni og enighet.
Men det virkelige fellesskapet er annerledes. Det er rotete. Vanskelig. Fullt av mennesker som ikke oppfører seg som vi vil.
Og det er nettopp der Gud arbeider.
Jesus valgte tolv disipler som ikke passet sammen.
En tolloppkrever (kollaboratør med romerne) og en selot (motstandsmann mot romerne). Fiskere og en tvilende. Peter som snakket før han tenkte, og Johannes som kalte seg selv «den disippelen Jesus elsket».
De kranglet om hvem som var størst. De forstod ikke hva Jesus sa. De sviktet ham da det gjaldt.
Og likevel – dette var fellesskapet Jesus bygde kirken på.
Kanskje poenget er nettopp det.
At kirken ikke er et fellesskap av likesinnede. Det er et fellesskap av ulike – bundet sammen av noe større enn dem selv.
At mangfoldet ikke er et problem som må løses. Det er en gave som må mottas.
At de vanskelige andre ikke er en feil ved kirken. De er en del av poenget.
Men hva gjør vi med det?
Hvordan lever vi med mennesker vi ikke ville valgt?
Det første er å innse at du også er en vanskelig annen for noen.
Du er irriterende for noen. Krevende for noen. Vanskelig å forstå for noen.
Og likevel bærer de deg. Tåler deg. Gir rom for deg.
Det du får, må du også gi.
Det andre er å skifte perspektiv.
Fra: «Hva gjør disse menneskene med mitt fellesskap?»
Til: «Hva gjør Gud med meg gjennom disse menneskene?»
De vanskelige andre er ikke bare en byrde. De er en mulighet. En mulighet til å lære tålmodighet, tilgivelse, kjærlighet.
Det tredje er å huske hva som binder oss sammen.
Det er ikke at vi liker hverandre. Ikke at vi passer sammen. Ikke at vi har valgt hverandre.
Det er Kristus.
Vi er lemmer på hans kropp. Alle sammen. Også de vanskelige.
Og Kristus elsker dem like mye som han elsker deg.
En mann hadde forlatt menigheten.
«Jeg orket ikke menneskene der,» sa han. «De var så dømmende. Så snevre. Så vanskelige.»
Hvem ville ikke forstå ham?
Men spørsmålet melder seg: Hvor skal han finne mennesker som ikke er vanskelige?
Svaret er: Ingen steder.
Alle fellesskap har vanskelige mennesker. Fordi alle mennesker er vanskelige – i hvert fall for noen.
Spørsmålet er ikke om du finner et fellesskap uten vanskelige mennesker.
Spørsmålet er om du lar de vanskelige menneskene drive deg bort – eller drive deg dypere.
For fellesskap er ikke å finne mennesker som ligner deg.
Det er å bli bundet til mennesker du aldri ville valgt – og bli forvandlet i prosessen.
«Elsk hverandre,» sa Jesus. Ikke «lik hverandre». Ikke «vær enige med hverandre». Ikke «finn folk som passer deg».
Elsk hverandre.
Og «hverandre» inkluderer de vanskelige.
De vanskelige andre er ikke en feil ved kirken.
De er en del av poenget.
De er stedet der kjærligheten testes.
Der tålmodigheten øves.
Der vi lærer at fellesskap ikke handler om å ha det fint sammen.
Men om å bære hverandre – også når det er tungt.