Kapittel 7: Sakramentene krever fellesskap
Det finnes en enkel test på om kristendom er privat eller felles.
Se på sakramentene.
Dåp. Nattverd. De to handlingene Jesus selv ga oss. De to ritualene som har fulgt kirken fra første dag.
Kan du ta dem alene?
La oss begynne med dåpen.
«Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.»
Det er misjonsbefalingen. Oppdraget kirken har fått. Og midt i oppdraget står dåpen.
Men legg merke til noe. Jesus sier ikke: «Døp dere selv.» Han sier: «Døp dem.»
Dåpen krever en annen.
Du kan ikke døpe deg selv.
Det er ikke bare en teknisk begrensning. Det ligger i sakramentets natur.
Dåpen er noe som gjøres med deg. Du mottar den. Du blir døpt av noen. Du blir lagt til noe.
Fra første øyeblikk er dåpen et fellesskapsrituale.
Tenk på hva som skjer i dåpen.
Du blir innlemmet i Kristus. Men du blir også innlemmet i kroppen. I fellesskapet av troende.
«For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp.»
Dåpen er ikke bare din personlige pakt med Gud. Den er innlemmelse i noe større.
I urkirken var dette tydelig.
Dåpen skjedde i forsamlingen. Menigheten var til stede. De vitnet. De tok imot den nydøpte som en ny bror eller søster.
Dåpen var en offentlig handling. Ikke privat. Ikke hemmelig. Felles.
Vi har mistet noe av dette.
Vi snakker om dåp som «min dåp». Min pakt. Min beslutning. Mitt forhold til Gud.
Alt dette er sant. Dåpen er personlig.
Men den er ikke privat.
Dåpen innlemmer deg i en kropp du ikke valgte. En familie du ikke plukket ut. Et fellesskap du tilhører fra det øyeblikket vannet renner.
Du kan ikke bli døpt og forbli alene. Det er en selvmotsigelse.
For dåpen er inngang til fellesskapet. Hvis du aldri trer inn i fellesskapet, hva var da dåpen?
La oss så se på nattverden.
«For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har overgitt til dere: I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: 'Dette er min kropp, som er for dere.'»
Nattverden er Jesu gave til kirken. Et måltid. En handling. Et minne.
Men legg merke til ordene: «for dere». Flertall.
Nattverden er et fellesskapsmåltid.
Jesus innstiftet det med disiplene rundt bordet. Ikke alene. Sammen.
Og Paulus skriver: «Fordi det er ett brød, er vi én kropp. For vi har alle del i det ene brød.»
Ett brød. Én kropp. Alle.
Kan du ta nattverd alene?
Teknisk sett kan du kanskje spise brød og drikke vin i ditt eget hjem og tenke på Jesus.
Men er det nattverd?
Nattverden er ikke bare å minnes Jesu død. Det er å minnes den sammen.
Det er å dele brødet. Å drikke fra samme beger. Å bekjenne – med kroppen – at vi hører sammen.
«Vi som er mange, er én kropp. For vi har alle del i det ene brød.»
Nattverden er fellesskap. Den uttrykker fellesskap. Den skaper fellesskap.
I urkirken var nattverden et ordentlig måltid.
Menigheten samlet seg. De spiste sammen. De delte brødet som Jesu kropp, vinen som hans blod.
Og Paulus irettesetter dem nettopp fordi noen ødela fellesskapet. De rike spiste seg mette før de andre kom. De delte ikke.
«Når dere da kommer sammen, er det ikke Herrens måltid dere spiser,» skriver han.
Ikke fordi brødet var feil. Men fordi fellesskapet var ødelagt.
Nattverden forutsetter fellesskap.
Et nattverdsmåltid der alle sitter for seg selv, tenker sine egne tanker, og går hjem – er det Herrens måltid?
Eller er det noe annet?
Begge sakramentene peker i samme retning.
Dåpen sier: Du er innlemmet i kroppen.
Nattverden sier: Du tilhører kroppen.
Ingen av dem gir mening alene.
Det er ikke tilfeldig.
Jesus kunne gitt oss sakramenter som var private. Personlige ritualer vi kunne utføre alene, i stillhet, i vårt indre rom.
Men det gjorde han ikke.
Han ga oss dåp – som krever en annen.
Han ga oss nattverd – som krever et bord med flere.
Sakramentene er fellesskapshandlinger. Det er innebygd i dem.
Hva forteller det oss?
Det forteller at kristen tro ikke kan leves alene.
Ikke fordi det er en regel vi har laget. Men fordi selve sakramentene – hjørnestenene i kristen praksis – forutsetter fellesskap.
Hvis du kan være kristen uten sakramenter, kanskje du kan være kristen alene.
Men kan du det? Uten dåp? Uten nattverd?
Noen vil si: Det viktigste er troen i hjertet. Sakramentene er bare ytre tegn.
Men Jesus tenkte annerledes.
Han befalte dåp. Han innstiftet nattverd. Han ga oss fysiske, synlige, felles handlinger.
Ikke fordi det ytre er viktigere enn det indre. Men fordi vi er hele mennesker. Kropp og sjel. Og vår tro leves ut i kropper, i handlinger, i fellesskap.
Sakramentene er Guds måte å binde oss sammen på.
I dåpen: Du tilhører nå kroppen.
I nattverden: Du bekrefter at du tilhører kroppen.
Igjen og igjen. Søndag etter søndag. Brød og vin. Kropp og blod.
Fellesskap.
Jeg har møtt mennesker som tar «nattverd» hjemme.
De sitter ved kjøkkenbordet. Brød og vin. Tenker på Jesus.
Jeg vil ikke dømme deres hjerte. Kanskje de har gode grunner til å ikke være i et fellesskap.
Men jeg vil spørre: Er dette nattverden Jesus innstiftet?
Måltidet han delte med sine disipler? Fellesskapet rundt bordet?
Nattverd alene er som en bryllupsfest alene. Du kan kalle det hva du vil. Men noe mangler.
For det var aldri ment å være alene.
Det er en grunn til at vi feirer sakramentene i forsamlingen.
Ikke bare av praktiske hensyn. Ikke bare fordi det er tradisjon.
Men fordi sakramentene er fellesskap. De uttrykker hva vi er. De former oss til det vi er.
Hver gang vi døper, sier vi: Velkommen til kroppen.
Hver gang vi deler nattverd, sier vi: Vi er én kropp.
Sakramentene holder oss sammen. De minner oss på hvem vi er.
Og når vi mister sakramentene – når vi lever kristen tro uten dåpens innlemmelse og uten nattverdsmåltidets fellesskap – mister vi noe vesentlig.
Vi mister ikke bare ritualer. Vi mister det de uttrykker.
Tilhørigheten. Fellesskapet. Kroppen.
Jesus visste hva han gjorde da han ga oss sakramentene.
Han visste at vi ville fristes til å gjøre troen privat. At vi ville trekke oss tilbake. At vi ville tenke at vi klarer oss alene.
Og så ga han oss handlinger som ikke kan gjøres alene.
Dåp som krever en annen.
Nattverd som krever et bord.
Sakramenter som tvinger oss inn i fellesskap – for vårt eget beste.
Sakramentene krever fellesskap.
Og det er ikke en begrensning.
Det er en gave.