Kapittel 8: Å bære hverandres byrder
«Bær hverandres byrder, så oppfyller dere Kristi lov.»
Det er en av de enkleste setningene i Det nye testamente. Og en av de mest umulige å leve alene.
For du kan ikke bære noens byrde hvis du ikke kjenner noen.
Og ingen kan bære din byrde hvis du ikke lar dem.
Vi har snakket om sakramentene. Om dåp og nattverd som fellesskapshandlinger.
Men det er mer. Mye mer.
Det nye testamente er fullt av ting som krever fellesskap. Ting vi ikke kan gjøre alene. Ting vi mister når vi trekker oss tilbake.
La oss se på noen av dem.
Bekjennelse.
«Bekjenn syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.»
Det er Jakob som skriver. Og han sier ikke: Bekjenn syndene for Gud i ditt indre rom. Han sier: Bekjenn dem for hverandre.
Det er noe annet.
Å bekjenne for Gud i stillhet er viktig. Det er nødvendig.
Men det er noe med å si det høyt. Til et menneske. Se dem i øynene og innrømme: Dette er hva jeg har gjort. Dette er hvem jeg er.
Det koster. Det er sårbart. Det er pinlig.
Men det er også frigjørende.
Luther visste dette. Han som gjenoppdaget nåden, som skrev at vi er rettferdiggjort ved tro alene – han holdt fast på skriftemålet.
Ikke fordi vi trenger en prest for å bli tilgitt. Men fordi vi trenger å høre tilgivelsen. Fra en annen stemme. Med andre ører enn våre egne.
«Dine synder er tilgitt.»
Sagt av et menneske. Mottatt av et menneske.
Det er noe Gud gjør gjennom fellesskapet som han ikke gjør på samme måte i ensomheten.
Hva mister vi når vi er kristne alene?
Vi mister stemmen som sier: Du er tilgitt.
Vi hører det bare i vårt eget hode. Og vårt eget hode er ikke alltid til å stole på.
Formaning.
«Forman hverandre hver dag.»
Det er Hebreerbrevet som skriver. Forman hverandre. Ikke bare deg selv.
Du kan ikke formane deg selv på samme måte som en annen kan formane deg.
Formaning er et vanskelig ord.
Vi tenker pekefinger. Moralisering. Å fortelle andre hva de gjør galt.
Men det er ikke det Bibelen mener.
Formaning er å kalle hverandre tilbake. Å minne hverandre på hvem vi er. Å si: Du er på vei et sted du ikke bør gå. Kom tilbake.
Vi trenger det. Alle sammen.
For vi er mestre i å lure oss selv. I å rasjonalisere. I å finne gode grunner for dårlige valg.
Vi trenger en stemme utenfra. En som ser det vi ikke ser. En som elsker oss nok til å si det vi ikke vil høre.
Hva mister vi når vi er kristne alene?
Vi mister stemmen som kaller oss tilbake.
Vi blir alene med våre egne tanker. Og våre egne tanker fører oss ikke alltid rett.
Tilgivelse.
«Tilgi hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus.»
Tilgi hverandre. Ikke bare motta tilgivelse fra Gud.
Men du kan ikke tilgi noen hvis du ikke er i relasjon med noen.
Tilgivelse er en relasjonell handling.
Noen har gjort deg urett. Du velger å tilgi. Du gir dem fri fra gjelden.
Det krever en annen person. Det krever fellesskap.
Og det å bli tilgitt? Å høre de ordene fra en du har såret?
«Jeg tilgir deg.»
Det er noe ingen bok kan gi deg. Ingen bønn i stillhet kan erstatte det.
Det skjer mellom mennesker. I fellesskapet.
Hva mister vi når vi er kristne alene?
Vi mister å øve tilgivelse. Å gi den. Å motta den.
Vi blir alene med vår skyld. Og alene med våre gamle sår.
Å bli båret.
«Bær hverandres byrder.»
Noen ganger er livet for tungt. Du orker ikke. Du klarer ikke. Du synker.
Og da trenger du noen som bærer deg.
Jeg har vært der.
Perioder der alt var mørkt. Der jeg ikke klarte å be. Der troen føltes fjern.
Og det som bar meg, var ikke min egen styrke. Det var fellesskapet.
Mennesker som ba for meg når jeg ikke kunne be selv. Som holdt fast når jeg slapp taket. Som trodde på mine vegne.
Hva mister vi når vi er kristne alene?
Vi mister dem som kan bære oss når vi ikke klarer å bære selv.
Vi står alene med våre byrder. Og noen byrder er for tunge for én.
Ansvarliggjøring.
«Om din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette.»
Det er Jesus selv som sier det. Gå til din bror. Ikke bare vær stille. Ikke bare trekk deg unna. Gå.
Det krever relasjon. Det krever at du kjenner broren. At du bryr deg nok til å konfrontere.
Vi lever i en tid der vi har mistet dette.
Vi konfronterer ikke. Vi trekker oss unna. Vi slutter å følge dem på sosiale medier og later som alt er greit.
Men det er ikke fellesskap. Det er unnvikelse.
Og ansvarliggjøring går begge veier.
Du trenger noen som holder deg ansvarlig. Som spør hvordan det går. Som ikke lar deg gli unna.
Alene kan du lure deg selv. I fellesskap blir du sett.
Hva mister vi når vi er kristne alene?
Vi mister dem som holder oss ansvarlige.
Vi lever uten korrigering. Uten innsyn. Uten noen som bryr seg nok til å konfrontere.
Bønn.
«Der to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dem.»
Jesus sier ikke at han bare er til stede der to eller tre er samlet. Han er til stede overalt.
Men det er noe eget med fellesskapsbønn. Noe han har knyttet løfter til.
«Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, det skal de få av min Far i himmelen.»
To av dere. Enige. Sammen.
Det er noe med fellesskapet som åpner for noe ensomhet ikke åpner for.
Hva mister vi når vi er kristne alene?
Vi mister fellesskapsbønnens kraft.
Vi ber alene. Og det er godt. Men vi går glipp av det Jesus lovte til de som samles.
Oppbygging.
«La oss tenke på hvordan vi kan spore hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.»
Spore hverandre. Oppmuntre hverandre. Bygge hverandre opp.
Du kan ikke bygge deg selv opp på samme måte. Du trenger de andres ord. De andres gaver. De andres perspektiv.
Jeg har ofte tenkt at jeg klarer meg selv.
Men så hører jeg et ord fra en bror. En sang som noen synger. En bønn som noen ber.
Og jeg blir bygget opp. Ikke av meg selv. Av fellesskapet.
Det nye testamente bruker ordet «oppbyggelse» igjen og igjen.
Bygge opp. Som et hus. Stein på stein.
Men du kan ikke være steinen og byggmesteren samtidig. Du trenger andre som legger deg på plass. Og du legger dem.
Hva mister vi når vi er kristne alene?
Vi mister oppbyggelsen som kommer fra fellesskapet.
Vi bygger bare med våre egne steiner. Og det rekker ikke langt.
Dette er bare noe av det vi mister.
Bekjennelse. Formaning. Tilgivelse. Å bli båret. Ansvarliggjøring. Bønn. Oppbygging.
Alt dette skjer i fellesskapet. Mellom mennesker. I kroppen.
Ingen av disse tingene kan erstattes av en bok. En podcast. En strømmet gudstjeneste.
De krever mennesker. Tilstedeværelse. Relasjon.
De krever at du hører til noen.
«Bær hverandres byrder, så oppfyller dere Kristi lov.»
Kristi lov kan ikke oppfylles alene.
Den oppfylles i fellesskapet.
I kroppen.
Der vi bærer og blir båret.
Hva mister du når du er kristen alene?
Alt dette.
Og kanskje mer enn du aner.