Kapittel 9: Når ett lem amputerer seg selv
Det skjer gradvis.
Først går du litt sjeldnere. Så blir det en vane å ikke gå. Så tenker du ikke lenger på det.
Eller det skjer brått. En konflikt. En skuffelse. En dag bestemmer du deg: Jeg er ferdig.
Uansett hvordan det skjer, er resultatet det samme.
Du har kuttet deg løs.
La meg bruke Paulus' bilde.
Hvis kirken er en kropp og du er et lem – hva skjer når du forlater fellesskapet?
Paulus bruker sterke bilder. Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke. Lemmene er bundet sammen. De lider sammen, gleder seg sammen.
Men hva om et lem vil bort? Hva om det aktivt kutter seg løs?
Det er amputasjon.
Ikke påført utenfra. Men selvvalgt.
Lemmet sier: Jeg vil ikke tilhøre denne kroppen lenger. Jeg klarer meg bedre alene.
Og så kutter det seg fri.
Hva skjer med et amputert lem?
Det dør.
Ikke med én gang, kanskje. Men gradvis. Uten tilførsel av blod, uten forbindelse til resten av kroppen, visner det.
Det er ikke en straff. Det er en konsekvens. Lemmer er ikke laget for å eksistere alene.
Jeg vet at dette er et hardt bilde.
Og jeg bruker det ikke for å dømme noen. Mange som har forlatt fellesskapet har gode grunner. Vi kommer tilbake til dem i neste kapittel.
Men jeg vil at vi skal se klart hva som faktisk skjer når vi kutter oss løs.
Det er ikke bare å bytte tilhørighet. Det er å miste tilhørighet.
Det er ikke bare å gå et annet sted. Det er å ikke være noe sted.
«Ikke hold dere borte fra menigheten, slik noen pleier å gjøre.»
Det er Hebreerbrevet som skriver. Og legg merke til: Allerede da var det noen som pleide å holde seg borte.
Det er ikke et nytt fenomen. Fra første stund har noen trukket seg unna.
Hvorfor gjør vi det?
Grunnene er mange.
Noen forlater fordi de er såret.
Noen sa noe. Noen gjorde noe. Menigheten sviktet da det gjaldt.
Såret er ekte. Smerten er ekte. Og det enkleste er å gå.
Noen forlater fordi de er skuffet.
Fellesskapet var ikke det de hadde håpet. Menneskene var ikke det de trodde. Forkynnelsen var ikke det de trengte.
Forventningene ble ikke innfridd. Og da gir man opp.
Noen forlater fordi de er uenige.
Menigheten gikk en vei de ikke kunne følge. Teologisk, etisk, praktisk.
De følte seg fremmedgjort. Og så gikk de.
Noen forlater fordi de er slitne.
Troen har blitt tung. Gudstjenestene har blitt plikt. De orker ikke mer.
Og så slutter de. Ikke i protest. Bare i utmattelse.
Noen forlater fordi de tror de ikke trenger det.
Troen er sterk nok. Gud er nær nok. Fellesskapet er bare i veien.
Og så klarer de seg selv. Eller tror de gjør det.
Alle disse grunnene er forståelige.
Jeg har kjent på flere av dem selv. Jeg dømmer ingen som kjenner seg igjen.
Men jeg vil likevel spørre: Er løsningen å forlate?
Tenk deg at en hånd er såret.
Noen i kroppen har gjort den vondt. Kanskje ved et uhell. Kanskje med vilje.
Hånden tenker: Jeg vil bort. Denne kroppen er ikke trygg. Jeg klarer meg bedre alene.
Og så kutter den seg løs.
Hva har hånden oppnådd?
Den har sluppet unna smerten i kroppen. Men den har også mistet alt kroppen ga.
Blodet. Nervene. Forbindelsen. Livet.
Den har byttet én smerte mot en annen. En langsommere. En ensom.
Jeg sier ikke at vi aldri skal forlate en menighet.
Noen menigheter er usunne. Noen steder er det riktig å gå. Noen ganger må man bryte opp.
Men det er forskjell på å forlate en menighet og å forlate all menighet.
Forskjell på å bytte kropp og å amputere seg selv.
Du kan forlate en menighet.
Du kan ikke forlate kroppen.
Hva mener jeg med det?
Jeg mener at hvis du forlater én menighet, bør veien gå til en annen. Ikke til ingenting.
Du kan si: Dette fellesskapet fungerer ikke. Jeg trenger å finne et annet.
Men du kan ikke si: Fellesskap fungerer ikke. Jeg klarer meg uten.
For uansett hvor mye du har blitt såret, uansett hvor skuffet du er, uansett hvor sliten du føler deg – du er fortsatt et lem.
Du er fortsatt del av Kristi kropp.
Og lemmer trenger en kropp å tilhøre.
Jeg vet at det finnes perioder der man ikke orker.
Der kirkedøren føles for tung. Der menneskene føles for krevende. Der alt føles for mye.
Jeg har vært der selv.
Men det er forskjell på en pause og en amputasjon. På å hente seg inn og å kutte seg løs.
Noen ganger trenger vi hvile. Tid. Rom.
Men hvile er ikke det samme som avvisning. Tid er ikke det samme som endelig farvel.
Det går an å ta et skritt tilbake uten å kutte båndet helt.
For det som skjer når vi kutter båndet, er at vi mister noe vi ikke kan erstatte.
Vi mister fellesskapet. Vi har snakket om alt det gir – bekjennelse, formaning, tilgivelse, å bære og bli båret.
Men vi mister også noe annet.
Vi mister tilhørighet.
Tilhørighet er et grunnleggende menneskelig behov.
Å høre til noen. Å vite at du har en plass. At noen ville savnet deg om du var borte.
Og når vi kutter oss løs fra kroppen, mister vi denne tilhørigheten.
Kanskje du tenker: Men jeg tilhører Kristus. Det er nok.
Og ja, du tilhører Kristus. Det er det viktigste av alt.
Men Kristus har en kropp. Og han har plassert deg i den.
Å tilhøre Kristus og avvise kroppen hans er – i det minste – en spenning.
Jesus sa: «Det dere har gjort mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Det går begge veier.
Når du avviser søsknene, avviser du noe av Kristus selv.
For Kristus er ikke bare hodet. Han er hodet og kroppen.
En kvinne hadde vært borte fra fellesskap i mange år.
Hun var fortsatt troende, sa hun. Ba fortsatt. Leste Bibelen.
Men hun hadde ingen menighet. Ingen søsken. Ingen å tilhøre.
«Hvordan er det?» spurte noen.
Hun var stille lenge. Så sa hun: «Ensomt. Det er ensomt.»
Det er paradokset.
Vi forlater fellesskapet fordi det er vanskelig. Fordi menneskene gjør vondt. Fordi vi tror vi får det bedre alene.
Men det vi finner, er ikke frihet. Det er ensomhet.
For vi var ikke skapt for å være lemmer alene.
Amputasjon er ikke frihet. Det er tap.
Tap av funksjon. Tap av tilhørighet. Tap av liv.
Og det påvirker ikke bare deg.
Når ett lem kutter seg løs, mister kroppen noe.
Dine gaver. Din plass. Det du var ment å bidra med.
Kroppen blir ufullstendig. Den mangler noe den trenger.
«Om ett lem lider, lider alle lemmene med.»
Det gjelder også når et lem forsvinner.
Kroppen sørger. Kroppen savner. Kroppen er mindre enn den var.
Jeg skriver ikke dette for å legge skyld på noen.
Mange som har forlatt, bærer allerede nok skyld og skam.
Jeg skriver det for å si: Vi savner deg. Kroppen savner deg.
Din plass står tom.
Og jeg skriver det for å si: Det er mulig å komme tilbake.
Amputasjon trenger ikke være permanent.
Gud er i stand til å helbrede. Til å føye sammen. Til å la det som var kuttet, vokse fast igjen.
Det finnes en vei tilbake til kroppen.
For de som har forlatt. For de som ble såret. For de som ga opp.
Det er ikke lett. Det krever mot. Det krever sårbarhet.
Men veien finnes.
Når ett lem amputerer seg selv, er det en tragedie.
Men tragedien trenger ikke være det siste ordet.
For kroppen venter fortsatt.
Og plassen din står fortsatt tom.
Du var ikke ment å være alene.
Du var ment å tilhøre.
Og du kan fortsatt komme tilbake.