Kapittel 10: For de som har forlatt
Jeg vet at du leser dette.
Du som en gang var del av et fellesskap, men ikke lenger er det. Du som har historier du ikke forteller til hvem som helst. Du som kjenner smerten når noen snakker varmt om kirken – fordi din erfaring var alt annet enn varm.
Dette kapittelet er for deg.
Jeg har ikke tenkt å bagatellisere det du har opplevd.
Noen av dere ble sviktet. Virkelig sviktet. Av mennesker som skulle vært trygge. Av ledere som misbrukte tillit. Av fellesskap som så en annen vei.
Noen av dere ble dømt. For hvem dere er. For hvem dere elsker. For spørsmål dere stilte. For tvil dere våget å vise.
Noen av dere ble brukt. Arbeidskraft i et maskineri som kalte seg kjærlighet. Gaver som ble utnyttet. Grenser som ble overkjørt.
Noen av dere ble usynlige. År etter år i kirkebenkene, uten at noen så dere. Uten at noen spurte. Uten at noen brydde seg.
Det er ikke innbilning. Det er ikke overfølsomhet. Det er ikke at du ikke tålte nok.
Det skjedde. Det var galt. Du fortjente bedre.
Kirken har syndet mot sine egne.
Det er ikke noe jeg sier lett. Men det er sant.
Maktmisbruk har skjedd i Jesu navn. Overgrep har blitt dekket over for å beskytte institusjonen. Mennesker har blitt knust av de som skulle løfte dem opp.
Jeg forstår at du gikk.
Og jeg forstår at det ikke bare var ett øyeblikk.
Det var summen av mange øyeblikk. Mange skuffelser. Mange ganger du ga det en sjanse til – og ble skuffet igjen.
Til slutt var det ikke mer å gi. Og så gikk du.
Noen av dere gikk i sinne. En dør som smalt. Et oppgjør som måtte tas.
Noen av dere gikk i stillhet. Gradvis. Uten at noen la merke til det. Uten at noen ringte for å spørre hvor du var.
Det sier også noe.
Jeg skriver ikke dette kapittelet for å lokke deg tilbake med fine ord.
Jeg skriver det for å si: Jeg ser deg. Din smerte er ekte. Din historie er gyldig.
Og kirken som såret deg – den sviktet oppdraget sitt.
Men.
Det er et «men» her. Ikke fordi smerten din ikke er viktig. Men fordi det finnes noe mer å si.
Spørsmålet jeg vil stille, er ikke: Hadde du rett i å gå?
Kanskje hadde du det. Kanskje var det eneste riktige.
Spørsmålet er: Hva nå?
For du står et sted nå. Utenfor fellesskapet. Kanskje fortsatt troende, kanskje ikke. Kanskje med et sår som gror, kanskje med et sår som fortsatt blør.
Og du må bestemme hva du gjør med det.
Ett alternativ er å bli værende utenfor.
Aldri gå tilbake. Aldri risikere det igjen. Aldri la noen komme så nær at de kan gjøre vondt.
Det er forståelig. Det er selvbeskyttelse. Det gir mening.
Men er det der du vil være?
For utenfor fellesskapet er det ensomt.
Jeg har snakket med mange som har forlatt. De sier det samme: Det er befriende en stund. Men så kommer ensomheten.
Troen som leves alene blir tynn. Bønnene som bes uten fellesskap blir stillere. Noe mangler.
Og spørsmålet melder seg: Var det fellesskapet som var problemet – eller var det det fellesskapet?
Var det kirken som sviktet deg – eller var det den spesifikke kirken?
Er svaret å gi opp fellesskap – eller å finne et bedre?
Jeg tror svaret er det siste.
Ikke fordi din smerte ikke er viktig. Men fordi løsningen på dårlig fellesskap ikke er intet fellesskap.
Løsningen er bedre fellesskap.
Sårede mennesker trenger ikke mindre kirke.
De trenger bedre kirke.
Jeg vet at det høres naivt ut. Etter alt du har opplevd.
«Bedre fellesskap? Finnes det i det hele tatt?»
Det er et rettferdig spørsmål.
Jeg skal ikke lyve for deg. Alle fellesskap er ufullkomne. Alle menigheter består av syndere. Alle steder har potensial for skuffelse.
Men det betyr ikke at alle steder er like.
Noen fellesskap er sunnere enn andre. Noen ledere er klokere enn andre. Noen menigheter tar bedre vare på sine enn andre.
Det finnes fellesskap der makten ikke misbrukes. Der ledere er tjenere, ikke herskere.
Det finnes fellesskap der du får stille spørsmål. Der tvil ikke er farlig. Der du får være underveis.
Det finnes fellesskap der du blir sett. Der noen ville ringt om du var borte. Der du hører til – ikke bare går til.
De er ikke perfekte. Men de finnes.
Kanskje tenker du: Men hvordan skal jeg vite? Hvordan skal jeg tørre å prøve igjen?
Det er et godt spørsmål. Og jeg har ikke et enkelt svar.
Men jeg kan si dette:
Ta den tiden du trenger. Gå sakte. Lytt til magefølelsen.
Og se etter tegn.
Se etter fellesskap der det er rom for sårhet. Der du ikke må late som alt er bra. Der du kan komme med din historie uten å bli dømt.
Se etter fellesskap der makt er spredt. Der ikke én person styrer alt. Der det finnes strukturer som beskytter de sårbare.
Se etter fellesskap der folk blir værende også når det er vanskelig. Ikke bare i de gode tidene.
Se etter fellesskap der du blir sett. Der noen spør hvordan du har det. Der du betyr noe utover det du kan bidra med.
Og gi det tid.
Tillit bygges langsomt. Spesielt etter at den har blitt brutt.
Det er greit å stå på terskelen lenge. Å observere før du forplikter deg. Å teste vannet før du hopper ut på dypet.
Ingen kan tvinge deg tilbake.
Og ingen bør det.
Veien tilbake til fellesskap – hvis du velger å gå den – må være din egen.
Men jeg vil si én ting til.
Kirken som såret deg – den representerte ikke hele kirken.
De menneskene som sviktet – de var ikke alle troende.
Det du opplevde var ekte. Men det var ikke alt som finnes.
Det finnes søsken der ute som du ikke har møtt ennå. Som ville tatt imot deg. Som ville gitt deg rom.
Det finnes et bord med plass til deg. En kropp som mangler deg.
Jeg vet ikke om du er klar til å høre det. Kanskje ikke ennå. Kanskje tar det tid.
Men jeg ville si det likevel.
For du ble ikke bare såret av kirken.
Du tilhører kirken. Fortsatt. Tross alt.
Og kirken – den virkelige kirken, Kristi kropp – venter på deg.
Noen har forlatt kirken fordi kirken sviktet dem.
Det er sant. Og det er tragisk.
Men historien trenger ikke ende der.
Løsningen på dårlig fellesskap er ikke intet fellesskap.
Det er bedre fellesskap.
Og det finnes der ute.
Når du er klar.
Jeg ber for deg.
At sårene skal gro. At tilliten skal vende tilbake. At du skal finne det du har mistet – eller noe enda bedre.
Og at du, en dag, skal finne veien hjem.
Til en kropp som tar imot deg.
Til et bord med plass til deg.
Til søsken som har ventet på deg.