Kapittel 12: Kroppen trenger deg
Vi har kommet til slutten av denne boken.
Vi har snakket om privatisert tro og forbrukerkristendom. Om kirken som kropp, ikke bare metafor. Om de vanskelige andre og lemmenes gjensidige avhengighet. Om sakramentene som krever fellesskap. Om alt vi mister når vi er alene.
Men det er én ting vi ikke har snakket nok om.
Deg.
Du har gaver kroppen trenger.
Jeg vet ikke hvilke. Jeg kjenner deg ikke. Jeg vet ikke hva du bærer på, hva du har opplevd, hva du kan.
Men jeg vet at du har noe.
For Ånden gir til hver enkelt. Ikke bare til noen. Til hver.
«Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt slik han vil.»
Til hver enkelt.
Det betyr deg.
Kanskje du vet hva gaven din er. Kanskje du har funnet din plass, din tjeneste, det du er god til.
Men kanskje ikke. Kanskje du lurer. Kanskje du tror du ikke har noe å bidra med.
La meg si det klart: Du tar feil.
Du har noe kroppen trenger. Noe bare du kan gi.
Det trenger ikke være spektakulært. Det trenger ikke være synlig. Det trenger ikke være noe som får applaus.
Kanskje det er evnen til å se de usynlige. Til å stille opp når ingen andre gjør det. Til å be trofast, år etter år.
Kanskje det er et ord til rett tid. En varm omfavnelse. Et måltid delt med en som er ensom.
Kanskje det er noe du ikke engang tenker på som en gave. Noe som er så naturlig for deg at du ikke ser verdien.
Men kroppen trenger det.
Paulus skriver om lemmene som synes svakest. Som er minst synlige. Som ingen legger merke til.
«Nettopp de er nødvendige,» sier han.
Nødvendige. Ikke bare inkludert. Ikke bare tolerert. Nødvendige.
Det betyr at din plass i kroppen ikke handler om hva du presterer.
Det handler ikke om hvor synlig du er. Hvor viktig du føler deg. Hvor mye du får til.
Det handler om at du er et lem. Og lemmer er nødvendige.
Jeg har møtt så mange som tror de ikke er viktige.
De sitter bakerst. De sier aldri noe i bibeltimen. De gjør de små tingene ingen ser.
Og de tror at kroppen ville klart seg like godt uten dem.
Men det stemmer ikke.
For kroppen er ikke komplett uten deg.
Du er ikke utbyttbar. Du er ikke overflødig. Du er ikke en som tilfeldigvis er der.
Du er et lem. Akkurat du. Med din historie, dine gaver, din plass.
Og kroppen mangler noe når du ikke er der.
Jeg tenker noen ganger på de som har forsvunnet fra menigheter.
De som gikk uten at noen la merke til det. De som gradvis ble borte. De som aldri kom tilbake.
Hva mistet kroppen da?
Hvilke gaver forsvant? Hvilken tjeneste ble aldri utført? Hvilket bidrag ble aldri gitt?
Vi vet ikke. For de var borte før vi forsto hva de hadde.
Jeg vil ikke at det skal skje med deg.
Jeg vil at du skal vite – virkelig vite – at du er nødvendig.
Ikke fordi du må gjøre mer. Ikke fordi du må bevise noe.
Men fordi du er et lem på Kristi kropp.
Og kroppen trenger deg.
Men det går begge veier.
Kroppen trenger deg. Og du trenger kroppen.
Du trenger det kroppen har å gi deg.
Fellesskapet. Tilhørigheten. Å bli båret og å bære.
Formaningen du ikke kan gi deg selv. Tilgivelsen du trenger å høre fra en annen. Sakramentene som krever at du er del av noe.
Du trenger de andre lemmene. Deres gaver. Deres nærvær. Deres liv.
Vi er skapt for dette.
Ikke for å være alene. Ikke for å klare oss selv. Ikke for å leve troen i isolasjon.
Vi er skapt for fellesskap. For kropp. For hverandre.
Og når vi finner vår plass – når vi hører til, virkelig hører til – da skjer noe.
Vi blir hele på en måte vi ikke kan bli alene.
Vi blir mer oss selv, ikke mindre, i fellesskapet.
Vi finner ut hvem vi er ved å finne ut hvem vi er for andre.
Å finne sin plass i kroppen er ikke en prestasjon.
Det er ikke noe du må jobbe deg frem til. Ikke en posisjon du må oppnå.
Det er en gave du mottar.
Du har allerede en plass. Du er allerede et lem. Du hører allerede til.
Spørsmålet er bare om du tar plassen din.
Hva ville det bety for deg å ta plassen din?
Å slutte å stå på utsiden og kikke inn. Å slutte å behandle fellesskapet som noe du kan ta eller forlate.
Å si: Dette er min kropp. Disse er mine lemmer. Her hører jeg til.
Det krever mot.
For det er risikabelt å høre til. Det er sårbart å la seg kjenne. Det er skummelt å forplikte seg.
Men det er der livet er.
Gjennom hele denne boken har jeg stilt spørsmål.
Kan du være kristen alene? Hva mister du utenfor fellesskapet? Hva betyr det å være kropp?
Men det egentlige spørsmålet er enklere. Og mer personlig.
Vil du ta plassen din?
Vil du slutte å være gjest og begynne å være hjemme?
Vil du gi det kroppen trenger – og motta det du trenger?
Kroppen venter på deg.
Ikke en abstrakt, teoretisk kropp. Men et konkret fellesskap et sted.
Mennesker med navn og ansikter. Styrker og svakheter. Gaver og mangler.
De trenger deg. Du trenger dem.
Kanskje du allerede er del av en kropp. Kanskje du kjenner at dette er en påminnelse om å gå dypere, investere mer, slutte å holde deg på avstand.
Kanskje du har stått utenfor lenge. Kanskje denne boken er en invitasjon til å komme tilbake.
Kanskje du er såret og skeptisk. Kanskje du trenger tid. Det er greit.
Men vit dette: Det finnes en plass for deg.
Kirken er ikke et sted du går.
Det er en kropp du tilhører.
Og du tilhører den.
Spørsmålet som har fulgt oss gjennom boken, er ikke om du trenger kirken.
Spørsmålet er om du forstår at du er kirken.
At du er et lem på Kristi kropp. At du tilhører de andre og de tilhører deg. At din plass står og venter.
Du kan ikke være kristen alene.
Ikke fordi noen har bestemt det. Men fordi du ikke kan være en kropp alene.
Du er skapt for fellesskap. For tilhørighet. For å gi og motta.
Du er skapt for dette.
Kroppen trenger deg.
Akkurat deg.
Med dine gaver og dine sår. Din historie og din fremtid. Alt det du er.
Og du trenger kroppen.
Du trenger søsknene du aldri valgte. Fellesskapet som bærer. Lemmene som lider og gleder seg sammen med deg.
Det er ikke et krav. Det er en invitasjon.
En invitasjon til å komme hjem. Til å ta plassen din. Til å finne det du har lett etter.
Kirken er ikke perfekt. Den er full av syndere. Full av mennesker som svikter og skuffer.
Men den er Kristi kropp.
Og han har plassert deg i den.
Så kom.
Finn din plass. Ta den.
La deg kjenne. Kjenn andre.
Bær byrder. La deg bære.
Gi det du har. Motta det du trenger.
Kroppen trenger deg.
Og du – om du bare visste det – trenger kroppen.
Du er ikke ment å være alene.
Du er ment å tilhøre.
Og du kan.
Nå.