Forord

Denne boken ble ikke skrevet fordi jeg har forstått noe andre ikke har. Den ble skrevet fordi jeg selv var på vei et sted jeg ikke burde gå – og ble stanset.

Jeg kjenner fristelsen innenfra. Fristelsen til å gjøre Gud litt mykere, litt mer forståelig, litt lettere å forsvare. Fristelsen til å ta ansvaret for det bare han kan bære. Fristelsen til å si: «Jeg kan ikke tro på en Gud som...» – og dermed avgjøre hvem Gud får lov til å være.

Det høres fromt ut. Det føles kjærlig. Og det er nettopp derfor det er farlig.

Jeg skriver til kirken jeg elsker. Til prester og ledere som bærer et umulig ansvar. Til oss som står i møte med mennesker i dyp smerte og tenker: Kan vi virkelig vente på Gud her? Kan vi ikke bare avgjøre dette selv?

Det er i slike øyeblikk forskyvningen skjer. Ikke gjennom opprør, men gjennom omsorg. Ikke i ondskapens språk, men i kjærlighetens.

Denne boken stiller ett spørsmål: Hvem bærer egentlig definisjonsmakten?

Jeg gir ikke raske svar. Jeg vil heller gjøre det vanskeligere å si «jeg kan ikke tro på en Gud som...» uten å spørre: Hvem er det egentlig som dømmer hvem her?

For spørsmålet er ikke om Gud er god nok for oss. Spørsmålet er om vi trenger å definere Gud for å kunne tro på Ham.