Kapittel 1: Når Gud må bestå våre tester
Det skjedde gradvis. Så gradvis at vi knapt la merke til det.
På et tidspunkt begynte vi å snakke annerledes om Gud. Ikke høylytt, ikke programmatisk, men i de små formuleringene. I måten vi introduserte vanskelige tekster på. I hvordan vi svarte når noen spurte om det vi ikke lenger var komfortable med.
«Det er jo mange måter å forstå dette på.»
«Vi må lese dette i lys av kjærlighetsbudet.»
«Bibelen ble skrevet i en annen tid.»
Hver for seg høres setningene rimelige ut. Noen ganger er de det. Men sammen danner de et mønster. Et mønster der Gud gradvis må kvalifisere seg. Der åpenbaringen må passere en test før den får autoritet. Der vi – ofte uten å si det høyt – har begynt å stille betingelser for hvem Gud får lov til å være.
Det er en samtale mange prester kjenner igjen. Et ungt par forbereder seg til dåp av barnet sitt. De spør om helvete. Om Gud virkelig kan sende noen dit. Og presten svarer at det finnes mange syn på dette i kirken, at vi ikke trenger å ta stilling til alt, og at det viktigste er at Gud er kjærlighet.
Det er et godt pastoralt svar. Omsorgsfullt. Romslig.
Men det er noe som gnager etterpå. For spørsmålet var jo egentlig: Hvem er Gud? Og svaret var egentlig: Det trenger du ikke bekymre deg for.
Vi beskyttet dem fra et ubehag. Men ga vi dem Gud?
Noe har skjedd med forholdet mellom Gud og oss. Ikke i teologien nødvendigvis – vi bekjenner fortsatt de samme ordene. Men i den levde troen, i den praktiske forkynnelsen, i måten vi møter mennesker på, har forholdet snudd.
Der Gud en gang var den som stilte spørsmål til oss – «Adam, hvor er du?» – er det nå vi som stiller spørsmål til Ham. Der vi en gang stod til regnskap, står nå Gud til regnskap. Der vi en gang ble vurdert, vurderer vi nå.
Og kriteriet vi vurderer etter, er vår egen moralske intuisjon.
Dette er ikke nytt i historien. Mennesker har alltid hatt vanskeligheter med Gud. Men det som er nytt, er at vi nå gjør denne vanskeligheten til en dyd. Vi har begynt å betrakte vår motstand mot Gud som et kvalitetstegn. Som bevis på at vi tar etikken på alvor. Som tegn på modenhet.
«Jeg kunne aldri tilbe en Gud som...»
Setningen presenteres ikke som en innrømmelse av svakhet, men som en moralsk prestasjon. Den som sier den, står ikke i skam over sin manglende tillit – hen står i stolthet over sin integritet.
La meg være tydelig: Å stille spørsmål til Gud er ikke problemet. Salmene er fulle av rop, anklager, forvirring. Job kjemper med Gud gjennom 42 kapitler. Jakob bryter fysisk med Gud ved Jabbok. Bibelen har rom for våre spørsmål.
Men det er forskjell på å kjempe med Gud og å sette seg til doms over Ham.
Når Jakob kjemper ved Jabbok, ber han om velsignelse. Han vil ha mer av Gud, ikke mindre. Når Job roper ut sin fortvilelse, venter han på svar – og når svaret kommer, bøyer han seg. «Jeg har talt om ting jeg ikke forstod,» sier han, «om ting for underfulle for meg, ting jeg ikke kjente.»
Men når vi sier «jeg kan ikke tro på en Gud som...», ber vi ikke om velsignelse. Vi setter vilkår. Vi sier: Hvis du er slik, vil jeg ikke ha deg. Hvis du mener dette, finner jeg en annen.
Det er ikke lenger en kamp om å forstå Gud. Det er en audition der Gud må bevise at han fortjener vår tillit.
Hvordan kom vi hit?
En del av svaret ligger i smerten. Vi lever i en tid der menneskers lidelse er mer synlig enn noen gang. Gjennom nyheter, sosiale medier og personlige vitnesbyrd konfronteres vi daglig med urettferdighet, tragedie og sorg. Og kirken, som ønsker å møte denne smerten, har lett etter måter å gjøre Gud mer tilgjengelig.
Det er forståelig. Det er til og med prisverdig. Men et sted på veien begynte vi å gjøre noe annet. Vi begynte ikke bare å møte smerten, men å la den definere grensene for hvem Gud kan være.
Hvis et budskap skaper smerte, begynte vi å spørre: Kan dette virkelig være fra Gud?
Hvis en tekst virker ekskluderende, spurte vi: Har vi kanskje misforstått?
Hvis et krav føles umulig, undret vi: Er ikke Gud mer nådig enn som så?
Spørsmålene virker ydmyke. Men de har en skjult premiss: At smerten er dommeren. At det som sårer, ikke kan være sant. At en Gud som støter oss, ikke kan være god.
Men hva om det er motsatt?
Hva om nettopp det som støter oss, er det som kan frelse oss?
Korset var anstøtelig. Paulus visste det og skrev det: «For jøder er det en snublestein, og for hedninger er det uforstand.» Det var ikke en ulempe ved budskapet som de tidlige kristne prøvde å skjule. Det var selve poenget.
Gud frelser ikke ved å bekrefte oss, men ved å bryte inn i vår selvtilstrekkelighet. Nåden kommer ikke fordi vi fortjener den, men nettopp fordi vi ikke gjør det. Og det er ubehagelig. Det er ment å være ubehagelig. For det er først når vi innser at vi ikke kan frelse oss selv, at vi kan ta imot frelsen fra en annen.
En Gud som aldri støter oss, frelser oss heller ikke.
En kvinne hadde forlatt troen. Hun fortalte at det var læren om fortapelse som hadde knekt henne. Hun kunne ikke forsone seg med tanken på at noen – kanskje mennesker hun elsket – kunne gå evig tapt.
Hvem ville ikke forstå henne? Tanken er nesten uutholdelig.
Men så sa hun noe som ble hengende: «Jeg trengte en Gud jeg kunne stole på.»
Hun hadde ikke funnet en slik Gud. Hun hadde bare funnet en Gud hun kunne akseptere. Og det er ikke det samme.
For den Gud hun nå trodde på – en Gud som til slutt vil samle alle, uansett – var en Gud som stemte med hennes moralske intuisjon. Men var det en Gud hun kunne stole på? Eller var det en Gud hun hadde konstruert nettopp for at han skulle stemme?
Hvis Gud alltid stemmer med oss, er det ikke Gud vi tilber. Det er et speilbilde.
Det er her vi må være ærlige om hva som står på spill.
Når vi begynner å sette betingelser for Gud, skjer det en forskyvning i selve troens struktur. Gud er ikke lenger den som åpenbarer seg, og som vi svarer på. Gud er den som presenterer seg, og som vi evaluerer.
Vi har ikke sluttet å tro på Gud. Vi har begynt å stille betingelser for Ham.
Og betingelsene høres ofte svært rimelige ut. De handler om rettferdighet, om kjærlighet, om verdighet. Hvem kan være mot det? Men når rettferdighet, kjærlighet og verdighet defineres uavhengig av Gud – når vi allerede vet hva de betyr før vi spør Gud – da har vi gjort vår egen forståelse til målestokken.
Da er det ikke lenger Gud som dømmer verden. Da er det verden som dømmer Gud.
Dette er ikke et angrep på tvil. Tvil er menneskelig, og Gud tåler den. Men det er forskjell på å si «jeg forstår ikke» og å si «jeg aksepterer ikke». Det første er ydmykhet. Det andre er dom.
Og det er forskjell på å si «dette er vanskelig for meg» og å si «dette kan ikke stemme». Det første åpner for at Gud kanskje vet noe vi ikke vet. Det andre har allerede avgjort at Han ikke gjør det.
Kirken har alltid rommet mennesker som strever. Det er ikke problemet. Problemet er når striden forveksles med innsikt. Når vår motstand mot Gud behandles som åpenbaring i seg selv.
Jeg skriver ikke dette utenfra. Jeg skriver det som en som selv har kjent fristelsen.
Det øyeblikket der noen sitter foran deg med ødelagt liv, og du tenker: Jeg kan ikke si dette. Det ville knuse dem. Det øyeblikket der du forbereder en preken og tenker: Hvis jeg sier dette, vil de gå. Det øyeblikket der du spør deg selv: Er det virkelig nødvendig? Kan vi ikke bare fokusere på det positive?
Jeg kjenner de øyeblikkene. Og noen ganger er det riktig å holde tilbake, å vente, å møte mennesker der de er. Visdom handler om timing.
Men noen ganger handler det ikke om timing. Noen ganger handler det om at vi ikke lenger tror at Gud kan bære det vi bærer. At vi har begynt å beskytte mennesker fra Gud, i stedet for å føre dem til Ham.
Og i de øyeblikkene må vi spørre oss selv: Er det omsorg? Eller er det at vi har begynt å sette betingelser for hvem Gud får lov til å være?
Det er mulig å miste Gud i forsøket på å forsvare Ham.
Vi begynner med å ville gjøre Ham tilgjengelig. Vi ender med å gjøre Ham tam. Vi begynner med å fjerne hindringer. Vi ender med å fjerne Ham selv.
For den gud som må bestå våre moralske tester, er ikke lenger Gud. Han er en gud som vi tillater. En gud som får eksistere på våre premisser. En gud som bekrefter det vi allerede tror.
Og en slik gud kan ikke frelse noen. For frelse handler nettopp om å bli møtt av en som er større enn oss selv. Som vet det vi ikke vet. Som ser det vi ikke ser. Som elsker oss nok til å si det vi ikke vil høre.
Spørsmålet vi må stille oss, er ikke om Gud er god nok for oss.
Spørsmålet er om vi har gjort oss selv til dommere over Hans godhet.
Og i så fall: Hvem sitter egentlig på tronen?