Kapittel 2: «Jeg kan ikke tro på en Gud som ...»
Setningen har blitt så vanlig at vi knapt legger merke til den lenger.
«Jeg kan ikke tro på en Gud som sender mennesker til helvete.»
«Jeg kan ikke tro på en Gud som ekskluderer noen fra fellesskapet.»
«Jeg kan ikke tro på en Gud som krever at vi skal fornekte oss selv.»
Den dukker opp i samtaler, i debatter, i prekener. Den sies av dem som har forlatt troen, men også av dem som fortsatt er i kirken. Den brukes både som forklaring og som argument. Og den høres nesten alltid rimelig ut.
For hvem vil vel tro på en ond Gud?
Men la oss stoppe opp og lytte til hva setningen egentlig sier.
«Jeg kan ikke tro på en Gud som...»
Grammatisk er det en betingelsessetning. Den etablerer et kriterium. Gud presenteres, og så vurderes Han mot en standard. Hvis Han oppfyller standarden, kan Han aksepteres. Hvis ikke, avvises Han.
Men hvem setter standarden?
Det gjør jeg. Den som sier setningen. Min moralske intuisjon, min forståelse av rettferdighet, min oppfatning av hva kjærlighet må bety.
Og her skjer noe bemerkelsesverdig: I det øyeblikket jeg sier «jeg kan ikke tro på en Gud som...», har jeg allerede plassert meg selv over Gud. Jeg har gjort meg til dommer. Min samvittighet har blitt domstolen der Gud må føre sin sak.
Det er ikke lenger Han som vurderer meg. Det er jeg som vurderer Ham.
Jeg tror de fleste som bruker denne formuleringen, ikke tenker over hva de egentlig gjør. De opplever det som ærlighet. Som integritet. Som å ta sin egen samvittighet på alvor.
Og samvittigheten er viktig. Den er en gave. Den er en del av det å være skapt i Guds bilde.
Men samvittigheten ble ikke gitt oss for at vi skulle vurdere Gud. Den ble gitt oss for at vi skulle svare Ham.
Forskjellen er avgjørende. En samvittighet som svarer, står i relasjon til noe større enn seg selv. Den lytter, mottar, reagerer. En samvittighet som vurderer, har gjort seg selv til målestokken. Den trenger ikke lenger lytte, for den vet allerede.
Når vi sier «jeg kan ikke tro på en Gud som...», bruker vi samvittigheten til å vurdere, ikke til å svare. Vi har snudd relasjonen. Og i den snuningen ligger en urgammel fristelse.
I Edens hage stod et tre. Treet til kunnskap om godt og ondt.
Det var ikke et tre med giftige frukter. Det var ikke et vilkårlig forbud for å teste lydighet. Det var et tre som representerte noe helt bestemt: retten til å definere godt og ondt.
Så lenge Adam og Eva lot treet stå urørt, levde de i en verden der Gud definerte virkeligheten. De kunne navngi dyrene, dyrke jorden, elske hverandre – alt i tillit til at Guds definisjoner var gode. De trengte ikke vite alt. De trengte bare vite Ham.
Men slangen stilte et spørsmål: «Har Gud virkelig sagt...?»
Og i det spørsmålet lå fristelsen. Ikke til umoral. Ikke til opprør. Men til å vurdere. Til å ta ett skritt tilbake og spørre: Er Guds ord til å stole på? Har Han rett? Vet Han best?
Eva så på treet. Det var godt å spise av, en lyst for øynene, og forlokkende fordi det kunne gi forstand. Frukten var ikke ond. Ønsket om visdom var ikke ondt. Det som var galt, var å gripe etter retten til å avgjøre selv – uavhengig av Gud.
Syndefallet handlet ikke om sex eller stolthet eller opprør. Det handlet om å flytte definisjonsmakten. Fra Gud til mennesket.
Og nå, tusenvis av år senere, formulerer vi det slik: «Jeg kan ikke tro på en Gud som...»
Vi har byttet ut frukten med teologi. Vi har byttet ut hagen med kirken. Men strukturen er den samme.
Vi tar Guds ord. Vi legger det ved siden av vår egen moralske forståelse. Og så vurderer vi: Stemmer dette? Er dette akseptabelt? Kan jeg godta en Gud som mener dette?
Og hvis svaret er nei, så er det Gud som må vike.
Det er syndefallet i from forkledning.
La meg være tydelig om hva jeg ikke sier.
Jeg sier ikke at vi skal slutte å tenke. Jeg sier ikke at vi skal akseptere hva som helst. Jeg sier ikke at kirken aldri har tatt feil, eller at alle tradisjonelle tolkninger er riktige.
Kirken har tatt feil før. Smertelig feil. Om slaveri, om kvinner, om vitenskap. Og kirken vil ta feil igjen. Vi er mennesker, og vår forståelse er begrenset.
Men det er forskjell på å si «vi har kanskje misforstått Gud» og å si «Gud må forstås slik at Han stemmer med oss».
Det første er ydmykhet. En erkjennelse av at vår tolkning kan være feil, og at vi trenger å lytte på nytt.
Det andre er noe helt annet. Det er å gjøre vår nåværende moralske intuisjon til kriteriet. Det er å si at Gud må passe inn i det vi allerede vet er rett.
Og her er problemet: Hvordan vet vi at vår moralske intuisjon er riktig? Hvor kommer den fra? Hva om den selv er formet av krefter vi ikke ser?
Den moderne vestlige samvittigheten er ikke et nøytralt instrument. Den er formet av historie, kultur, økonomi og ideologi. Den bærer på antakelser vi sjelden undersøker. Den har blinde flekker vi ikke ser.
Noe av det den er formet av, er faktisk kristen tenkning. Ideen om hvert menneskes ukrenkelige verdi. Ideen om at de svake fortjener beskyttelse. Ideen om at makt må tjene, ikke herske. Alt dette har kristne røtter.
Men vår samtids samvittighet har også andre kilder. Individualismens krav om selvrealisering. Forbrukersamfunnets løfte om at vi fortjener det vi ønsker. Terapikulturens vektlegging av personlig velvære som høyeste mål.
Når vi sier «jeg kan ikke tro på en Gud som...», – hvilken samvittighet er det som snakker? Er det den som er formet av Kristus? Eller er det den som er formet av samtiden?
Og hvis det er samtiden – har vi da egentlig vurdert Gud? Eller har vi bare bekreftet oss selv?
Historien er gjenkjennelig: En mann som har vokst opp i en streng religiøs familie. Mye av det han lærte, var skadelig. Regler uten nåde. Frykt uten kjærlighet. Skyld uten tilgivelse.
Han hadde all grunn til å reagere. Og han reagerte. Han forkastet det meste av det han hadde lært. Og i prosessen fant han setningen: «Jeg kan ikke tro på en Gud som...»
Den ble hans frigjøring. Hans måte å sortere det gode fra det onde. Hans verktøy for å bygge en tro han kunne leve med.
Hvem forstår ham ikke? Noen ganger må vi avvise falske gudebilder for å finne den sanne Gud. Noen ganger er «jeg kan ikke tro på en Gud som...» en sunn reaksjon på usunn religion.
Men her er faren: Verktøyet som frigjør fra falske guder, kan også brukes til å forme Gud etter eget bilde.
Den samme setningen som hjalp ham å avvise en lovisk karikatur, kunne også brukes til å avvise alt som utfordret ham. Alt som krevde noe. Alt som ikke bekreftet hans nåværende selvforståelse.
Og da er ikke setningen lenger frigjørende. Da er den blitt et fengsel – et fengsel der Gud bare får lov til å si det vi allerede vil høre.
Det er en særegen ironi i vår tid: Vi har aldri snakket mer om ydmykhet, og vi har aldri vært mer sikre på vår egen moralske vurderingsevne.
Vi sier «hvem er jeg til å dømme?» i det ene øyeblikket – og «jeg kan ikke tro på en Gud som dømmer» i det neste. Vi avviser det å ha fasitsvar – og er helt sikre på at Gud ikke kan ha dem heller.
Ydmykheten vår er selektiv. Den gjelder overfor mennesker, men ikke overfor Gud. Vi har lært å ikke dømme hverandre – men vi har ingen problemer med å dømme Ham.
Og vi kaller det tro.
La meg foreslå en annen tilnærming.
Hva om vi, i stedet for å si «jeg kan ikke tro på en Gud som...», begynte å si «jeg forstår ikke en Gud som...»?
Forskjellen virker liten. Men den er enorm.
«Jeg kan ikke tro» er en dom. Saken er avgjort. Gud har ikke bestått testen.
«Jeg forstår ikke» er en åpning. Saken er ikke avgjort. Jeg innrømmer at det er noe her jeg ikke får til å stemme – men jeg lar muligheten stå åpen for at problemet kan ligge hos meg.
Det er ikke det samme som å slutte å tenke. Det er ikke det samme som å akseptere hva som helst. Det er å innrømme at jeg kanskje ikke ser hele bildet. At min moralske intuisjon, så viktig den er, kanskje ikke er det endelige ordet.
Det er å la Gud være Gud, selv når jeg ikke forstår Ham.
I Jobs bok kjemper en rettferdig mann med en Gud han ikke forstår. Gjennom kapittel etter kapittel roper Job ut sin frustrasjon, sin forvirring, sin smerte. Han stiller Gud til regnskap. Han krever svar.
Og så, til slutt, svarer Gud. Men Han svarer ikke med forklaringer. Han svarer med spørsmål.
«Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell meg det, hvis du har innsikt!»
«Har du gitt hesten dens styrke? Har du kledd dens nakke med man?»
«Vil du virkelig gjøre min rett til intet? Vil du dømme meg skyldig for selv å stå som rettferdig?»
Det er ikke et svar Job forventet. Det er ikke et svar som forklarer noe. Men det er et svar som setter Job på plass. Som minner ham om hvem som er Gud, og hvem som ikke er det.
Og Job svarer: «Se, jeg er for ringe. Hva kan jeg svare deg? Jeg legger hånden over munnen.»
Ikke fordi han har fått sine spørsmål besvart. Men fordi han har møtt Den som er større enn spørsmålene.
Det er dit vi må komme. Ikke til blind aksept. Ikke til tankeløs underkastelse. Men til erkjennelsen av at når vi sier «jeg kan ikke tro på en Gud som...», har vi allerede avgjort hvem Gud må være.
Og den avgjørelsen tilhører ikke oss.
Spørsmålet er ikke om vi liker Gud. Spørsmålet er ikke om Gud passer med våre forventninger. Spørsmålet er om Gud er Gud – og om vi er villige til å la Ham være det.
For en Gud vi har lov til å avvise når Han ikke stemmer med oss, er ikke Gud i det hele tatt. Han er bare et speilbilde av våre egne verdier, projisert ut i universet og kalt hellig.
Den virkelige Gud – Bibelens Gud – er den som møter oss der vi er, men som ikke lar oss bli der. Som elsker oss som vi er, men som elsker oss for mye til å la oss forbli som vi er. Som noen ganger sier det vi ikke vil høre, nettopp fordi Han er god.
Og den Gud kan vi ikke lage selv. Den Gud kan vi bare motta.