Kapittel 5: Kjærlighet uten kors
Vi snakker mye om kjærlighet i kirken. Kanskje mer enn noen gang.
Gud er kjærlighet. Kjærligheten er det viktigste. Kjærligheten vinner til slutt.
Det er sant, alt sammen. Men et sted på veien har ordet mistet sin tyngde. Det har blitt mykt der det skulle vært sterkt. Behagelig der det skulle vært krevende. Trygt der det skulle vært farlig.
Vi har fått en kjærlighet uten kors.
La meg forklare hva jeg mener.
I Bibelen er kjærlighet aldri bare en følelse. Den er en handling. En bevegelse mot den andre som koster noe.
«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine.»
«Slik elsket Gud verden, at han ga sin enbårne Sønn.»
«Kristus elsket kirken og ga seg selv for den.»
I hver av disse setningene er kjærligheten knyttet til et offer. Den er ikke bare velvilje eller aksept. Den er noe som gis bort. Noe som koster. Noe som har en pris.
Og prisen, i kristen tro, er korset.
Korset er ikke en parentes i kristendommen. Det er sentrum.
Det er der Gud og menneske møtes. Der synd og nåde kolliderer. Der kjærligheten viser seg som den virkelig er – ikke som bekreftelse av oss som vi er, men som en pris betalt for at vi kan bli noe annet.
Men i vår tids forkynnelse har korset ofte blitt problematisk.
Noen synes det er for voldelig. En Gud som krever blod – er det ikke primitivt?
Noen synes det er for juridisk. Straff og soning – er det ikke gammeltestamentlig?
Noen synes det er for individualistisk. Min synd, min frelse – er det ikke selvopptatt?
Og så har vi gradvis begynt å tone det ned. Å snakke om korset som et eksempel på kjærlighet, mer enn som selve frelsen. Som en demonstrasjon av hvor langt Gud er villig til å gå, mer enn som noe som faktisk måtte skje.
Vi har beholdt kjærligheten. Men vi har mistet korset.
Det har konsekvenser.
En kjærlighet uten kors er en kjærlighet uten kostnad. Og en kjærlighet uten kostnad er ikke nåde. Det er bare vennlighet.
Vennlighet er fint. Men vennlighet frelser ikke. Vennlighet bekrefter deg som du er. Nåde gjør deg til noe du ikke var.
Vennlighet sier: «Du er ok.» Nåde sier: «Du var ikke ok, men det er betalt for.»
Vennlighet koster ingenting. Nåde kostet alt.
Kjærlighet som aldri motsier oss, er ikke frelsende – bare bekreftende.
Det er et gammelt begrep i teologien som heter «billig nåde». Det ble formulert av Dietrich Bonhoeffer, den tyske teologen som døde i nazistenes konsentrasjonsleir.
Billig nåde, skrev han, er nåde uten etterfølgelse. Tilgivelse uten omvendelse. Dåp uten kirketukt. Nattverd uten bekjennelse. Absolusjon uten personlig skriftemål.
Billig nåde er nåde uten kors. Nåde uten Jesus Kristus, levende og inkarnert.
Den er billig fordi den ikke koster noe – verken Gud eller oss. Den er bare en generell godvilje, en kosmisk aksept, en teologisk forsikring om at alt ordner seg til slutt.
Men en slik nåde er ikke den nåden Bibelen forkynner. For den nåden kostet Gud hans Sønn. Og den koster oss vårt liv.
Jeg tror vi har fått billig nåde uten å vite det.
Vi har det i forkynnelsen som sier «Gud elsker deg akkurat som du er» – og stopper der. Som om kjærligheten ikke har en retning. Som om den ikke vil noe med oss.
Vi har det i sjelesørgen som bekrefter og støtter, men aldri utfordrer. Som om den dypeste omsorgen er å la mennesker være i fred.
Vi har det i liturgien som feirer fellesskapet, men sjelden nevner synden. Som om vi ikke trengte tilgivelse, bare tilhørighet.
Og vi har det i teologien som har gjort helvete til en metafor, korset til et symbol, og frelsen til en selvfølge.
Det er kjærlighet. Men det er kjærlighet uten kors.
Problemet er at en slik kjærlighet ikke holder når livet blir vanskelig.
Jeg har sittet med mennesker i dyp krise. Mennesker som har gjort ting de angrer på. Mennesker som bærer skyld de ikke vet hva de skal gjøre med. Mennesker som vet at de ikke er «ok».
Og jeg har sett hva som skjer når man møter dem med billig nåde. Med «Gud elsker deg uansett». Med «vi dømmer ikke her». Med en generell forsikring om at alt er i orden.
Det hjelper ikke. For de vet at alt ikke er i orden. De vet at de har gjort noe galt. Og det de trenger, er ikke å høre at det ikke betyr noe. Det de trenger, er å høre at det er betalt for.
Det er forskjellen. Billig nåde sier at synden ikke er alvorlig. Dyr nåde sier at synden er så alvorlig at den kostet Guds Sønn – men at den er betalt.
Billig nåde bagatelliserer. Dyr nåde tar på alvor og tilgir.
Det er derfor korset er så viktig.
Ikke som et symbol på at Gud er villig til å lide. Men som en faktisk hendelse der noe ble gjort. Der en pris ble betalt. Der nåden ble kjøpt.
Når jeg sier til et menneske i nød at de er tilgitt, må jeg ha noe å peke på. Ikke bare en idé om at Gud er snill. Men en konkret handling der snillheten ble til virkelighet.
Korset er det stedet.
Det er der jeg kan si: «Det du har gjort – det tok Jesus på seg. Det du skylder – det betalte Han. Det du fortjener – det fikk Han.»
Det er ikke vakkert. Det er ikke behagelig. Men det er sant. Og det er den sannheten som faktisk setter fri.
Noen vil si at dette er en primitiv forståelse. At vi ikke trenger å tenke på frelsen i juridiske kategorier. At Gud ikke er en dommer som krever betaling.
Og det er sant at det finnes mange bilder på frelsen i Bibelen. Forsoningen kan beskrives som helbredelse, som frigjøring, som adopsjon, som gjenfødelse.
Men alle bildene har én ting til felles: Noe måtte skje. Noe måtte gjøres. Frelsen var ikke bare en endring i Guds holdning. Den var en handling som kostet.
Og den handlingen var korset.
Ta bort korset, og du tar bort handlingen. Da blir frelsen bare en opplysning. En beskjed om at Gud alltid har elsket oss, og at vi bare trengte å innse det.
Men det er ikke evangeliet. Evangeliet er ikke at Gud alltid har akseptert oss. Evangeliet er at Gud gjorde noe for å kunne akseptere oss. At kjærligheten ikke bare ble erklært, men demonstrert. Ikke bare følt, men utført.
Det bringer meg til det vanskeligste spørsmålet.
Hvis nåden ikke koster noe, hva sier det om synden?
Hvis tilgivelsen er automatisk, hva sier det om skylden?
Hvis alt ordner seg uansett, hva sier det om våre valg?
En kjærlighet uten kors er en kjærlighet som later som om synden ikke er alvorlig. Som om våre handlinger ikke har konsekvenser. Som om det ikke er noe som trengte å repareres.
Men det er ikke sant. Vi vet det ikke er sant. Vi kjenner det i kroppen når vi har gjort noe galt. Vi vet at noe er ødelagt. At det ikke bare kan overses.
Og det er akkurat det korset tar på alvor.
Korset sier: Ja, det er alvorlig. Så alvorlig at det kostet Gud Hans Sønn. Så alvorlig at det ikke kunne ignoreres.
Men det sier også: Og likevel. Likevel elsket Han. Likevel betalte Han. Likevel åpnet Han veien tilbake.
Det er nåde. Ikke billig, men dyr. Ikke lett, men kostbar. Ikke automatisk, men gitt.
Det er enda en ting korset gjør.
Det holder kjærligheten og sannheten sammen.
Uten korset faller de fra hverandre. Kjærligheten blir sentimental – en varm følelse uten innhold. Sannheten blir brutal – et krav uten nåde.
Men på korset møtes de. Der ser vi en Gud som tar synden så alvorlig at den må sones. Og en Gud som elsker så dypt at Han soner den selv.
Det er ikke enten-eller. Det er begge deler, holdt sammen i én handling.
Og det er den handlingen vi mister når vi snakker om kjærlighet uten kors.
Jeg har en mistanke om hvorfor vi har gjort det.
Korset er ubehagelig. Det minner oss om at noe var galt. At vi trengte redning. At vi ikke kunne klare det selv.
Det passer dårlig med vår tids selvbilde. Med ideen om at vi er gode nok som vi er. At vi ikke trenger å bli forandret, bare akseptert.
En kjærlighet uten kors bekrefter det selvbildet. Den sier at vi alltid har vært elsket, at vi aldri har vært utenfor, at vi ikke trenger noen redningsaksjon.
Men det er ikke evangeliet. Evangeliet er at vi var fortapt – og ble funnet. At vi var døde – og ble gjort levende. At vi var fiender – og ble forsonet.
Og den forsoningen skjedde ikke automatisk. Den skjedde på korset.
Hva betyr dette for oss?
Det betyr at vi må gjenoppdage korset. Ikke som et symbol vi henger på veggen, men som den hendelsen som definerer alt.
Det betyr at vi må forkynne en nåde som koster. Ikke for å gjøre mennesker triste, men for å gjøre dem fri. For bare en nåde som tok synden på alvor, kan virkelig sette fri fra den.
Det betyr at vi må tåle å snakke om det ubehagelige. Om synd og skyld og behov for frelse. Ikke som trusler, men som sannheter som gjør nåden meningsfull.
Og det betyr at vi må peke på Jesus. Ikke på en generell guddommelig velvilje. Men på Ham som hang der. Som blødde der. Som døde der.
For det er der kjærligheten ble virkelig. Ikke som en idé, men som et offer. Ikke som et prinsipp, men som en person.
Ikke som kjærlighet uten kors. Men som kjærlighet som er korset.