Kapittel 6: Når grenser blir synd
Det er et ord som har endret betydning i vår tid.
Grense.
Det pleide å være et nøytralt ord. En beskrivelse av hvor noe slutter og noe annet begynner. En avgrensning som skapte orden, klarhet, identitet.
Men nå har ordet fått en klang av noe negativt. Grenser er det som ekskluderer. Det som stenger ute. Det som hindrer mennesker i å være seg selv.
Å sette grenser har blitt mistenkelig. Og i kirken har vi gradvis begynt å tenke at den mest kristne tingen vi kan gjøre, er å fjerne dem.
Du hører det i språket.
«Alle er velkomne.»
«Vi dømmer ikke.»
«Gud elsker alle, akkurat som de er.»
Setningene er ment å være inkluderende. Og i en viss forstand er de sanne. Gud elsker alle. Jesus inviterte de utstøtte. Kirken skal være et sted der mennesker finner fellesskap.
Men legg merke til hva som skjer når disse setningene blir de eneste vi sier.
Hvis alle er velkomne uansett hva, finnes det ingen kall til forandring.
Hvis vi aldri dømmer, finnes det ingen sannhet å vurdere noe mot.
Hvis Gud elsker alle akkurat som de er, trenger ingen å bli noe annet.
Grensene er borte. Men sammen med dem har noe annet også forsvunnet.
La meg være tydelig om hva jeg ikke sier.
Jeg sier ikke at kirken skal være ekskluderende. Ikke at vi skal bygge murer. Ikke at vi skal gjøre det vanskelig for mennesker å komme.
Jesus åpnet dører. Han rørte ved spedalske. Han spiste med tollere. Han lot en prostituert salve føttene Hans. Han sa at de friske ikke trenger lege.
Men Jesus satte også grenser. Han kalte til omvendelse. Han sa «gå bort og synd ikke mer». Han snakket om en smal vei og en vid port. Han advarte mot å miste sin sjel.
Inkluderingen og grensene var ikke motsetninger hos Jesus. De var to sider av samme kjærlighet. En kjærlighet som tok imot som de var, men som ikke lot dem forbli som de var.
Det er her vi har mistet balansen.
Vi har beholdt inkluderingen, men fjernet grensene. Vi har beholdt «kom som du er», men mistet «bli noe nytt». Vi har beholdt velkomsten, men fjernet kallet.
Og vi har gjort det i kjærlighetens navn.
For er det ikke mer kjærlig å la mennesker være seg selv? Er det ikke mer inkluderende å fjerne alle krav? Er det ikke mer nådig å la mennesker definere sin egen vei?
Det høres sånn ut. Men det er en kjærlighet uten retning. En inkludering uten mål. En nåde uten forvandling.
I Bibelen har grenser en teologisk betydning.
Gud skaper ved å sette grenser. Han skiller lyset fra mørket, vannet fra landet, dag fra natt. Skapelsen er ikke kaos, men orden. Ikke flytende, men avgrenset.
Og mennesket skapes med grenser. Vi er ikke Gud. Vi er ikke dyr. Vi er noe bestemt, med en bestemt plass og en bestemt oppgave.
Eden selv var et avgrenset sted. En hage med grenser. Og midt i hagen stod et tre som representerte en grense – den ene tingen mennesket ikke skulle gjøre.
Grensen var ikke en begrensning av friheten. Den var en forutsetning for den. For bare der det finnes grenser, kan det finnes tillit. Bare der det finnes et «nei», kan det finnes et «ja».
Å fjerne alle grenser er ikke frihet. Det er oppløsning.
Men i vår tid har vi snudd dette.
Nå er det grensene som er problemet. De som setter grenser, er de som undertrykker. De som opprettholder kategorier, er de som ekskluderer. De som sier at noe er galt, er de som gjør skade.
Synden er ikke lenger å krysse grensene. Synden er å ha dem.
Det er en radikal omvending. Og den har skjedd så gradvis at vi knapt har lagt merke til den.
Du ser det i hvordan vi snakker om identitet.
En gang var identitet noe man mottok. Du ble født inn i en familie, et folk, en tradisjon. Du hadde en plass i en større fortelling. Grensene fortalte deg hvem du var.
Nå er identitet noe man skaper. Du definerer selv hvem du er. Du velger din egen vei. Og enhver ytre grense – fra tradisjon, fellesskap eller Gud – er en trussel mot din autentisitet.
«Bare du kan vite hvem du egentlig er.»
«Ingen andre kan fortelle deg hva du skal føle.»
«Din sannhet er din sannhet.»
Det er syndefallets språk, oppdatert for vår tid. Retten til å definere seg selv. Retten til å sette sine egne grenser. Retten til å avvise enhver autoritet som kommer utenfra.
Kirken har i stor grad kjøpt denne fortellingen.
Ikke eksplisitt, kanskje. Men i praksis.
Når vi sier at mennesker må «finne sin egen vei med Gud», har vi gjort Gud til en som tilpasser seg våre valg.
Når vi sier at «det viktigste er at du er ærlig med deg selv», har vi gjort selvforståelsen til høyeste autoritet.
Når vi sier at «vi kan ikke vite hva som er rett for andre», har vi gitt opp ideen om at det finnes en sannhet som gjelder alle.
Vi har ikke fjernet Gud. Vi har bare fjernet Hans rett til å sette grenser.
La meg ta et eksempel som ikke handler om kjønn eller seksualitet.
Tenk på pengene.
Jesus sa mer om penger enn om nesten noe annet. Han advarte mot rikdom. Han sa at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Han ba den rike unge mannen om å selge alt han hadde.
Det var grenser. Tydelige, ubehagelige grenser for hvordan vi skal forholde oss til penger.
Men hvem forkynner det i dag? Hvem sier til menigheten at deres livsstil kanskje er uforenlig med evangeliet? Hvem setter grenser for forbruket?
Nesten ingen. For det ville være dømmende. Det ville være å blande seg inn i folks privatliv. Det ville være å sette grenser.
Og grenser har blitt synd.
Eller tenk på sannhet.
Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»
Det er en grense. En radikal, eksklusiv påstand om at frelsen går gjennom én person. Ikke gjennom alle veier. Ikke gjennom enhvers egen reise. Gjennom Ham.
Men hvem forkynner det i dag? Hvem sier at andre religioner ikke fører til Gud? Hvem sier at det finnes en sannhet som gjelder for alle, enten de aksepterer den eller ikke?
Det har blitt nesten umulig å si. For det ville være arrogant. Det ville være intoleranse. Det ville være å sette grenser for Guds nåde.
Men var det ikke akkurat det Jesus gjorde?
Jeg tror vi har blandet sammen to ting.
Det ene er å dømme mennesker. Å se ned på dem. Å behandle dem som mindre verdt.
Det andre er å holde fast ved sannheten. Å si at noe er rett og noe er galt. Å mene at det finnes grenser som gjelder for alle.
Det første er synd. Det andre er trofasthet.
Men i vår tid har vi gjort dem til det samme. Å si at noe er galt, er blitt det samme som å fordømme. Å holde fast ved en grense, er blitt det samme som å hate.
Og så har vi fjernet grensene for å unngå å virke hatefulle.
Men det vi egentlig har gjort, er å fjerne sannheten for å unngå ubehag.
Det finnes en ironi her.
De som sier at vi ikke skal dømme, dømmer ofte selv. De som sier at vi ikke skal sette grenser, setter grenser mot dem som har grenser.
«Vi er åpne for alle – unntatt de som ikke er like åpne som oss.»
«Vi aksepterer alle synspunkter – unntatt de som mener at noen synspunkter er feil.»
Grensene har ikke forsvunnet. De har bare flyttet seg. Den nye synden er ikke å bryte Guds grenser, men å holde fast ved dem.
Hva har vi mistet?
Vi har mistet muligheten til å si at noe er hellig.
For hellighet handler nettopp om grenser. Det hellige er det som er satt til side. Det som ikke er som alt annet. Det som har en bestemt plass og en bestemt betydning.
Uten grenser finnes ikke hellighet. Alt flyter sammen. Alt blir like gyldig. Ingenting er spesielt.
Og da kan heller ikke livet være hellig. Ekteskapet er ikke hellig. Kroppen er ikke hellig. Skaperverket er ikke hellig.
Det er bare ting. Materiale vi kan forme som vi vil. Uten grenser. Uten mening gitt utenfra.
Men hva om grensene var gave?
Hva om de ikke var begrensning, men beskyttelse? Ikke fengsel, men form?
Vannet uten bredder er ikke en elv. Det er en oversvømmelse. Ilden uten ovn er ikke varme. Det er brann. Kroppen uten hud er ikke fri. Den er sårbar.
Grenser skaper ikke bare begrensning. De skaper identitet. De skaper mulighet. De skaper liv.
Guds grenser var aldri ment å knuse oss. De var ment å forme oss. Til noe bestemt. Til noe godt. Til noe vi ikke kunne bli på egen hånd.
Og her er evangeliet.
Grensene vi har brutt, ble ikke fjernet. De ble båret. Av Ham som tok konsekvensene av vår grenseløshet på seg.
Korset var ikke Gud som fjernet grensene. Det var Gud som betalte prisen for at vi hadde brutt dem. Og så inviterte Han oss tilbake – ikke til et liv uten grenser, men til et liv der grensene er blitt en gave igjen.
Nåden opphever ikke grensene. Nåden gjør dem mulige å leve med.
Så når vi hører at «alle er velkomne» – ja.
Men velkomne til hva? Til å forbli som vi er? Eller til å bli formet av en som vet bedre enn oss hva som er godt?
Når vi hører at «vi dømmer ikke» – ja.
Men betyr det at ingenting er galt? Eller at vi overlater dommen til Ham som har rett til å dømme?
Når vi hører at «Gud elsker alle akkurat som de er» – ja.
Men elsker Han oss for lite til å ville forandre oss? Eller elsker Han oss for mye til å la oss forbli i det som ødelegger oss?
Grensene er ikke Guds fiendskap. De er Hans kjærlighet i konkret form.
Og å fjerne dem er ikke nåde. Det er å ta fra mennesker det kartet som kunne ledet dem hjem.