Kapittel 7: Hvem bærer definisjonsmakten?
Vi har kommet til kjernen.
Gjennom de foregående kapitlene har vi sett et mønster. Hvordan Gud gradvis må bestå våre tester. Hvordan samvittigheten har overtatt for åpenbaringen. Hvordan omsorg har blitt autoritet. Hvordan grenser har blitt synd.
Men hva er det egentlig som har skjedd?
Det som har skjedd, er at definisjonsmakten har skiftet hender.
Definisjonsmakt. Det er et ord vi sjelden bruker. Men det beskriver noe helt sentralt.
Hvem bestemmer hva som er godt og ondt? Hvem avgjør hva som er sant og usant? Hvem har retten til å si: «Slik er det»?
I klassisk kristen tro ligger definisjonsmakten hos Gud. Han har skapt verden, og derfor vet Han hva den er ment å være. Han har gitt mennesket livet, og derfor vet Han hva det gode livet innebærer. Hans ord er ikke vilkårlige regler, men uttrykk for virkeligheten slik den faktisk er.
Å leve etter Guds ord er ikke underkastelse under en tyrann. Det er å leve i tråd med den virkeligheten Gud har skapt. Det er å finne seg selv ved å finne Ham.
Men i vår tid har dette snudd. Nå ligger definisjonsmakten hos mennesket. Hos den enkelte. Hos samvittigheten. Hos den kollektive moralske intuisjonen.
Og Gud? Han får lov til å bekrefte det vi allerede har bestemt er godt.
Dette er ikke en teologisk spissfindighet. Det er det spørsmålet alt annet hviler på.
For hvis definisjonsmakten ligger hos oss, da er Gud til syvende og sist overflødig. Da trenger vi Ham ikke for å vite hva som er rett. Da kan vi komme frem til det selv, og så – om vi vil – be Gud velsigne det vi har funnet.
Men hvis definisjonsmakten ligger hos Gud, da er vi avhengige. Da trenger vi åpenbaring. Da kan vi ikke tenke oss frem til sannheten på egen hånd. Da må vi lytte til en stemme utenfra.
Det er to helt forskjellige virkeligheter.
La meg være konkret.
Når et menneske sier: «Jeg kan ikke tro på en Gud som mener dette er galt» – hvem bærer definisjonsmakten?
Mennesket. Det er mennesket som allerede har avgjort hva som er galt og rett, og som nå vurderer om Gud kan aksepteres.
Når kirken sier: «Vi må lese dette i lys av vår tids forståelse» – hvem bærer definisjonsmakten?
Tiden. Samtiden. Den kollektive bevisstheten som nå dømmer fortiden, og som teksten må tilpasse seg.
Når en teolog sier: «Kjærligheten er det hermeneutiske nøkkelen» – hvem bærer definisjonsmakten?
Tolkeren. For det er tolkeren som bestemmer hva kjærlighet betyr, og som dermed bestemmer hva teksten får lov til å si.
I hvert tilfelle har Gud mistet definisjonsmakten. Han får lov til å tale, men ikke til å avgjøre.
Det er dette syndefallet handlet om.
Treet midt i hagen – kunnskapens tre – representerte retten til å definere godt og ondt. Så lenge Adam og Eva lot treet stå urørt, levde de i Guds definisjoner. De trengte ikke vite alt. De trengte bare vite Ham.
Men slangen sa: «Dere skal bli som Gud og kjenne godt og ondt.»
Fristelsen var ikke ondskap. Den var definisjonsrett. Retten til å se selv. Til å vite selv. Til å avgjøre selv.
Og de grep den. Og verden har aldri vært den samme.
Det er viktig å forstå at dette ikke først og fremst handler om regler.
Syndefallet handlet ikke om at Adam og Eva brøt en vilkårlig regel. Det handlet om at de grep etter retten til å lage egne regler. Retten til å stå utenfor og vurdere. Retten til å si: «Gud sa dette, men jeg mener noe annet.»
Det er den retten vi fortsetter å gripe etter. Ikke alltid ved å avvise Gud åpent, men ved å stille oss over Ham. Ved å gjøre oss selv til dommere over Hans ord. Ved å bruke vår forståelse som målestokk for Hans sannhet.
Og vi gjør det ofte i Hans navn. «Gud er jo kjærlighet,» sier vi. «Og kjærlighet kan ikke mene dette.»
Men hvem definerte hva kjærlighet betyr? Vi gjorde. Og så brukte vi vår definisjon til å avgjøre hva Gud får lov til å si.
Det ironiske er at vi ofte gjør dette for å redde Gud.
Vi ser at mennesker avviser Ham fordi Han virker streng. Og vi tenker: Hvis vi bare kunne gjøre Ham litt mildere. Litt mer tilgjengelig. Litt mer i tråd med det folk allerede tror er godt.
Så vi justerer. Vi myker opp. Vi fjerner det som støter.
Men det vi egentlig gjør, er å ta definisjonsmakten fra Ham. Vi sier at menneskers oppfatning av godhet er kriteriet. Og at Gud må tilpasse seg.
Vi redder ikke Gud. Vi erstatter Ham – med en versjon vi har laget selv.
Det er en grunnleggende forskjell på å si «dette er vanskelig» og å si «dette kan ikke stemme».
«Dette er vanskelig» holder definisjonsmakten åpen. Det innrømmer at jeg strever, men lar muligheten stå åpen for at problemet er hos meg. At jeg kanskje ikke ser hele bildet. At Gud kanskje vet noe jeg ikke vet.
«Dette kan ikke stemme» har allerede avgjort. Definisjonsmakten ligger hos meg. Og hvis det Gud sier ikke stemmer med det jeg vet er rett, da er det Gud som tar feil.
Vi har fylt kirken med den andre setningen. Og vi har kalt det modenhet. Kalt det integritet. Kalt det å ta troen på alvor.
Men det er syndefallet i ny drakt.
Hva står på spill?
Alt.
Hvis definisjonsmakten ligger hos oss, finnes det ingen frelse. For frelse forutsetter at vi trenger å bli reddet fra noe – at noe er galt som vi ikke kan rette opp selv. Men hvis vi selv definerer hva som er galt, kan vi også definere det bort. Vi kan simpelthen endre definisjonene til det passer.
Hvis definisjonsmakten ligger hos oss, finnes det ingen nåde. For nåde forutsetter at vi har gjort noe som fortjener dom – at vi står skyldige for en instans utenfor oss selv. Men hvis vi selv er instansen, kan vi frikjenne oss selv. Vi trenger ingen annen.
Hvis definisjonsmakten ligger hos oss, finnes det ingen omvendelse. For omvendelse forutsetter at vi har gått feil vei – at det finnes en rett vei som ikke er vår egen. Men hvis vi selv trekker kartet, kan vi bare omdefinere destinasjonen.
Evangeliet forutsetter at definisjonsmakten ligger hos Gud. Uten det finnes det ikke noe evangelium.
Men dette er også det som gjør nåden til nåde.
For nåde er ikke bare tilgivelse. Nåde er tap av definisjonsmakt uten tap av verdighet.
La meg forklare.
Når vi står innfor Gud, har vi to ting vi holder fast ved: vår rett til å definere oss selv, og vår verdighet som mennesker.
Syndefallet handlet om at vi grep det første – retten til å definere. Og vi har holdt krampetak i den siden.
Men nåden sier: Slipp den. Gi den tilbake. Du trenger ikke bære den byrden. Gud tar definisjonsmakten tilbake – og lar deg beholde verdigheten.
Det er befrielse. For å bære definisjonsmakten er utmattende. Å alltid måtte avgjøre selv hva som er godt og ondt. Å aldri kunne hvile i noe større enn din egen vurdering. Å være ansvarlig for å skape mening i et univers som ikke gir deg noen.
Nåden tar den byrden fra oss. Ikke ved å gjøre oss verdiløse, men ved å gi oss vår plass tilbake. Som skapninger. Som barn. Som mennesker som får hvile i definisjonene de ikke selv har laget.
Det er her veien videre ligger.
Ikke i å gripe hardere tak i definisjonsmakten. Ikke i å kjempe for vår rett til å avgjøre selv. Men i å gi den tilbake. Frivillig. I tillit til at Han som tar den, er god.
Det krever noe av oss. Det krever at vi innrømmer at vi kanskje ikke ser hele bildet. At vår samvittighet, så viktig den er, kanskje trenger korrigering. At Gud kanskje vet bedre – selv når vi ikke forstår.
Det er ikke blind underkastelse. Det er tillit. Tillit til at den som skapte oss, vet hva som er godt for oss. Tillit til at Hans ord ikke er vilkårlige, men virkelige. Tillit til at vi kan slippe taket uten å miste oss selv.
Jeg vet at dette er vanskelig.
Vi lever i en tid som har gjort selvbestemmelse til den høyeste verdien. Å la noen andre definere hvem du er, hva som er rett, hvordan du skal leve – det føles som overgrep. Som tap av frihet. Som å bli gjort til objekt.
Og det er sant at det har skjedd overgrep i Guds navn. At mennesker har brukt Hans ord til å undertrykke. At definisjonsmakten har blitt misbrukt.
Men svaret på misbruk er ikke å fjerne makten. Det er å la den ligge hos den rette.
Og den rette er ikke oss. Det har aldri vært oss. Vi har prøvd i noen tusen år nå. Og vi har ikke gjort det godt.
Definisjonsmakten tilhører Gud. Og jo før vi gir den tilbake, jo før kan vi begynne å leve.
Spørsmålet er ikke om Gud er god nok for oss.
Spørsmålet er om vi trenger å definere Gud for å kunne tro på Ham.
Og svaret – det smertefulle, befriende svaret – er nei.
Vi trenger ikke definere Ham. Vi trenger bare motta Ham. Som Han er. Ikke som vi skulle ønske Han var.
Det er troen. Ikke å forstå alt. Ikke å kunne forklare alt. Men å stole på at Han som bærer definisjonsmakten, også bærer oss.