Kapittel 8: Kirken uten Gud som Gud
Hva skjer med kirken når Gud ikke lenger får være Gud?
Det er ikke et teoretisk spørsmål. Det er en beskrivelse av noe som allerede skjer. Ikke overalt. Ikke alltid. Men nok steder, og nok ganger, til at mønsteret er synlig.
Kirken har ikke forkastet Gud. Vi snakker fortsatt om Ham. Vi synger til Ham. Vi ber til Ham.
Men vi har begynt å behandle Ham som noe annet enn Gud.
Se på hvordan vi bruker Ham.
Gud som terapi. En ressurs for vårt velvære. En som finnes for å gi oss ro, mening, tilhørighet. Vi kommer til Ham når vi trenger noe, og forventer at Han leverer.
Gud som garanti. En forsikring om at alt ordner seg. En som sørger for at historien ender godt, at kjærligheten vinner, at ingen virkelig går tapt. Han er der for å berolige oss.
Gud som bekreftelse. En som sier det vi allerede tror er sant. En som støtter våre verdier, validerer våre valg, nikker til vår livsstil. Han er enig med oss, for det er hans funksjon.
Gud som merkevare. Et symbol på de verdiene vi vil assosieres med. Kjærlighet. Inkludering. Aksept. Han er et flagg vi kan vifte med.
I alle disse tilfellene er Gud redusert til en funksjon. Han eksisterer for vår skyld. Han tjener våre behov. Han fyller rollen vi har tildelt Ham.
Men en Gud som fyller en rolle vi har definert, er ikke Gud. Han er et verktøy.
Det er ikke sånn det var ment.
I Bibelen er Gud subjektet, ikke objektet. Han handler. Han taler. Han kaller, dømmer, frelser, forlater.
Mennesket er responsen. Vi svarer. Vi følger. Vi tilber eller avviser. Men vi initierer ikke. Vi definerer ikke. Vi setter ikke premissene.
Å tilbe Gud er ikke å bruke Ham. Det er å overgi seg til Ham. Å si: «Du er større enn meg. Du vet bedre enn meg. Din vilje, ikke min.»
Men det er akkurat det vi ikke sier lenger. Ikke fordi vi har sluttet å bruke ordene. Men fordi ordene har mistet innholdet.
Når «din vilje skje» betyr «din vilje, så lenge den stemmer med min samvittighet», har vi ikke overgitt oss. Vi har satt betingelser.
Og kirken? Hva blir kirken i dette bildet?
Kirken blir et fellesskap av likesinnede. En gruppe mennesker som deler de samme verdiene, den samme moralen, det samme synet på hva som er godt. De samles ikke for å møte en Gud som er annerledes enn dem, men for å bekrefte at de er på rett vei.
Gudstjenesten blir en bekreftelsesritual. En ukentlig forsikring om at vi er elsket, akseptert, verdifulle. Ikke et møte med den Hellige – med Ham som får serafer til å dekke sine ansikter og rope «Hellig, hellig, hellig». Men en koselig sammenkomst der vi føler oss vel.
Prekenen blir selvhjelp med bibelsk garnityr. Gode råd for hverdagen. Oppmuntring til å være snille. Kanskje en inspirerende historie. Men sjelden et ord som virkelig utfordrer. Som kaller til omvendelse. Som sier noe vi ikke ville sagt selv.
Og Gud? Han er der. Et sted i bakgrunnen. En slags atmosfære. En vag velvilje som gjennomsyrer det hele. Men ikke en person vi faktisk møter. Ikke en vilje vi faktisk bøyer oss for. Ikke en Herre vi faktisk følger.
Jeg vet at dette kan høres hardt ut. Som om jeg angriper kirken.
Men jeg skriver som en som elsker kirken. Som har brukt store deler av mitt liv i den. Som ser dette mønsteret ikke utenfra, men innenfra. I meg selv først.
For det er så lett å gli inn i dette. Så naturlig. Så behagelig.
Det er lettere å bekrefte enn å konfrontere. Lettere å trøste enn å utfordre. Lettere å si det folk vil høre enn det de trenger å høre.
Og når vi gjør det, mister vi ikke nødvendigvis folk. Kanskje kommer det flere. Kanskje blir de mer fornøyde. Kanskje gir de mer i kollekten.
Men vi mister noe annet. Vi mister Gud. Ikke fordi Han forlater oss, men fordi vi har sluttet å møte Ham. Vi har erstattet Ham med en versjon som passer bedre.
Det er en historie i Det gamle testamentet om gullkalven.
Mens Moses var på fjellet og mottok loven, ble folket utålmodige. De gikk til Aron og sa: «Lag oss en gud vi kan se. En som kan gå foran oss.»
Og Aron gjorde det. Han samlet gullet deres, smeltet det, og formet en kalv. Og folket sa: «Dette er din Gud, Israel, som førte deg opp fra Egypt.»
Det interessante er at de ikke sa: «Vi forkaster Herren.» De sa: «Dette er Herren.» De ville fortsatt ha gud. De bare ville ha en gud de kunne se. En gud de kunne forstå. En gud de kunne kontrollere.
Gullkalven var ikke ateisme. Den var idolatri. En gud laget i menneskets bilde. En gud som var håndterlig. En gud som ikke krevde at de ventet.
Jeg lurer på om vi har laget vår egen gullkalv.
Ikke i gull. Men i ord. I teologi. I en omtolket, justert, tilpasset versjon av Gud som passer bedre med vår tid.
En Gud som aldri dømmer. Aldri ekskluderer. Aldri krever noe vi ikke allerede ville gitt.
En Gud som er kjærlighet – men bare den typen kjærlighet vi allerede forstår.
En Gud som er god – men bare på de måtene vi allerede definerer som gode.
En Gud som er der – men som aldri kommer for nær.
Det er ikke ateisme. Det er idolatri i from forkledning.
Hva mister vi?
Vi mister ærefrykten. Følelsen av å stå foran noe større enn oss selv. Bevisstheten om at vi ikke forstår alt, ikke kontrollerer alt, ikke er sentrum for alt.
Uten ærefrykt blir troen flat. Behagelig, kanskje. Nyttig, kanskje. Men ikke hellig. Ikke farlig. Ikke levende.
Vi mister kallet. For et kall forutsetter en som kaller. En stemme utenfra som sier: «Følg meg.» Men hvis Gud bare bekrefter det vi allerede vil, finnes det ikke noe kall. Bare bekreftelse av våre eksisterende planer.
Og vi mister evangeliet. For evangeliet er gode nyheter – men det forutsetter at det finnes dårlige nyheter først. At vi trengte redning. At noe var galt. Men hvis Gud aldri sier at noe er galt, finnes det heller ingen frelse. Bare kontinuerlig aksept.
Når kirken ikke lenger tåler at Gud er anstøt, slutter den å forkynne evangeliet.
Kirken var aldri ment å være et sted der vi føler oss vel.
Jeg vet at det høres kontrært ut. Er ikke kirken ment å være et fellesskap? Et trygt sted?
Jo. Men tryggheten kommer ikke fra at vi blir bekreftet. Den kommer fra at vi er kjent. Kjent av en som ser alt – også det vi skjuler – og som likevel holder fast.
Det er en annen type trygghet. Ikke tryggheten i at vi er gode. Men tryggheten i at vi er elsket til tross for at vi ikke er det.
Og den tryggheten krever en Gud som faktisk ser. Som faktisk dømmer. Som faktisk vet forskjell på godt og ondt. Ikke en Gud som nikker til alt vi gjør.
Profetene i Det gamle testamentet hadde et gjentatt tema: folket som forlot Gud, ikke ved å slutte å tilbe, men ved å tilbe feil.
De ofret fortsatt. Holdt fortsatt helligdagene. Gikk fortsatt til tempelet.
Men Gud sa gjennom profeten: «Deres høytider hater jeg, jeg er lei av dem. Deres brennoffer og grødeoffer bryr jeg meg ikke om.»
Problemet var ikke mangel på religiøsitet. Problemet var at religionen hadde blitt et skall. En ytre form uten indre realitet. En tilbedelse av noe annet enn Gud, forkledd som tilbedelse av Ham.
Jeg frykter at vi er der igjen.
Vi har ikke forlatt kirken. Men vi har kanskje forlatt Gud – uten å forlate bygningen.
Hva skal til for å finne Ham igjen?
Kanskje må vi innrømme at vi har mistet Ham. At det vi har tilbedt, er en versjon vi selv har skapt. At vi har gjort oss skyldige i den eldste synden: å lage oss en Gud i vårt bilde.
Det er ydmykende. Men det er sant.
Og så må vi kanskje vente. Som folket ved foten av fjellet skulle ha ventet. Vente på at Gud åpenbarer seg. Ikke som vi trodde Han var. Men som Han faktisk er.
Det kan være at Han overrasker oss. At Han ikke ser ut som vi forventet. At Han krever mer enn vi var forberedt på.
Men det er bedre enn alternativet. Alternativet er en gullkalv. En Gud vi har laget selv. En Gud som ikke kan frelse noen, fordi Han ikke er Gud.
I frykt for å miste mennesker, risikerer kirken å miste Gud.
Det er byttehandelen vi har gjort. Vi har fått fulle benker – kanskje – men tomme ord. Vi har fått fornøyde medlemmer – kanskje – men ingen Herre.
Og på et tidspunkt må noen spørre: Er det verdt det?
Er en kirke uten Gud som Gud i det hele tatt en kirke?
Eller er det bare et møtested for de som vil føle seg vel?
Jeg tror fortsatt på kirken. Tror fortsatt at den kan være et sted der mennesker møter den levende Gud.
Men da må vi våge noe. Vi må våge å la Gud være Gud. Ikke som en frase. Men som en realitet.
Det betyr at Han får tale – også det vi ikke vil høre.
Det betyr at Han får dømme – også det vi har godtatt.
Det betyr at Han får kalle – også til det vi ikke har valgt selv.
Det er risikabelt. Det er ubehagelig. Det er ikke god markedsføring.
Men det er det eneste som kan gjøre kirken til det den var ment å være: et fellesskap av mennesker som sammen bøyer kne for Ham som er Herre over alle ting.
Inkludert oss.