Kapittel 10: Fortapelse, frihet og alvor
Dette er det vanskeligste kapitlet å skrive.
Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg mener. Men fordi temaet er så ladet, så misbrukt, så fullt av smerte.
Fortapelse. Helvete. Evig adskillelse fra Gud.
Ordene har blitt brukt som våpen. Som trusler. Som manipulasjon. Mennesker har blitt skremt til tro, holdt i frykt, knust under vekten av en Gud som bare ventet på å straffe.
Jeg forstår dem som har avvist alt dette. En slik Gud kan jeg ikke tro på.
Men jeg tror vi har kastet ut noe vi trengte. I forsøket på å fjerne misbruket, har vi fjernet noe som var sant. Og uten det, faller resten av evangeliet sammen.
La meg begynne et annet sted enn du kanskje forventer.
La meg begynne med frihet.
Frihet er ikke bare muligheten til å velge mellom alternativer. Det er muligheten til å velge noe som har konsekvenser. Virkelige konsekvenser. Konsekvenser som ikke kan omgjøres.
En frihet der alle valg til slutt ender på samme sted, er ikke frihet. Det er en illusjon av frihet. Et spill der utfallet allerede er bestemt, uansett hva du gjør.
Og det er nettopp det vi har gjort med evangeliet.
Vi har sagt: Gud elsker alle. Alle ender hos Gud til slutt. Det spiller ingen rolle hva du velger – kjærligheten vinner uansett.
Det høres vakkert ut. Men det har en pris.
Prisen er friheten.
For hvis alle ender hos Gud uansett, hva betyr da vårt ja?
Tenk på det. Hvis du sier ja til Gud, men naboen din sier nei – og dere begge ender på samme sted – hva betydde ditt ja? Det var bare en preferanse. En smakssak. En midlertidig holdning som uansett ble overskrevet av Guds endelige vilje.
Og hva med naboens nei? Det betydde heller ingenting. Det var bare en fase. Et stadium på veien. Noe Gud til slutt ville overse eller oppheve.
Verken ja eller nei har egentlig betydning. Bare Guds vilje har betydning. Og Guds vilje er at alle skal være med – uansett hva de selv vil.
Det er ikke kjærlighet. Det er makt.
Kjærlighet krever frihet.
Du kan ikke tvinge noen til å elske deg. Du kan tvinge dem til å adlyde, til å bli, til å late som. Men ikke til å elske.
Kjærlighet må være frivillig. Og det betyr at den må kunne nektes.
Hvis Gud vil ha vår kjærlighet – virkelig vil ha den, ikke bare en tvungen versjon – da må Han gi oss muligheten til å si nei. Og ikke et nei som Han senere overser. Et nei som Han tar på alvor. Et nei som står.
Det er risikoen Gud tok da Han skapte frie vesener. Risikoen for at noen ville si nei. Og mene det.
Fortapelse, slik jeg forstår det, er ikke Guds straff for dem som ikke klarte å oppfylle reglene.
Det er konsekvensen av å holde fast ved retten til å definere seg selv uten Gud. Til det siste. For alltid.
Det er syndefallet, ført til sin logiske konklusjon.
I Eden grep vi etter definisjonsretten. Vi ville bestemme selv hva som var godt og ondt. Og Gud kastet oss ikke i ild. Han lot oss bære konsekvensene.
Fortapelse er det samme, bare i evighetens perspektiv. Det er mennesket som sier: «Jeg vil ikke ha deg. Jeg vil være min egen Gud. Jeg vil definere meg selv.» Og Gud som svarer: «Da respekterer jeg det.»
Det er ikke sadisme. Det er respekt for friheten.
C.S. Lewis skrev en gang at helvetes porter er låst fra innsiden.
Ikke fordi Gud holder mennesker fanget. Men fordi de har valgt å være der. De har valgt seg selv fremfor Ham. Og Han tvinger dem ikke ut.
Det er et annet bilde av fortapelse enn det vi ofte har fått. Ikke en Gud som kaster mennesker i ild fordi de ikke trodde riktig. Men en Gud som til slutt sier: «Din vilje skje.»
Og det er kanskje det mest skremmende av alt.
For det betyr at fortapelse ikke er noe Gud gjør mot oss. Det er noe vi gjør mot oss selv. Ved å holde fast ved retten til å være vår egen Gud.
Noen vil si: Men er ikke Gud allmektig? Kan Han ikke bare frelse alle – om Han vil?
Teoretisk, kanskje. Men ikke uten å oppheve det som gjør oss til mennesker.
For det som gjør oss til mennesker, er nettopp friheten. Evnen til å velge. Evnen til å si ja eller nei.
Hvis Gud overkjører den friheten – hvis Han til slutt bare bestemmer at alle skal være med, uansett hva de selv valgte – da har Han ikke frelst oss. Da har Han erstattet oss. Med vesener som ser ut som oss, men som ikke lenger er frie.
Det ville ikke være kjærlighet. Det ville være kosmisk manipulasjon.
Jeg vet at dette er ubehagelig.
Tanken på at noen – kanskje mennesker vi elsker – kan velge bort Gud. For alltid. Uten at det blir omgjort.
Det er nesten uutholdelig.
Og jeg forstår dem som har sagt: Det kan ikke stemme. Gud er for god til det. Kjærligheten må vinne til slutt.
Men spørsmålet er: Hva slags seier er det, hvis den ikke respekterer de beseirede?
Hvis kjærligheten «vinner» ved å tvinge alle inn – ved å overse deres nei, ved å overkjøre deres valg – er det da kjærlighet som har vunnet? Eller er det makt forkledd som kjærlighet?
Det er her nåden kommer inn igjen.
For nåde er ikke at Gud ignorerer vårt nei. Nåde er at Gud gjør alt for å få oss til å si ja.
Han kommer selv. Han tar på seg konsekvensene. Han bærer dommen vi fortjente. Han åpner en vei tilbake.
Og så venter Han. Banker på døren. Håper på svar.
Nåden er ikke automatisk. Den er desperat. Den er Gud som strekker ut hendene og sier: «Vær så snill. Kom hjem. Jeg har betalt prisen.»
Og vi kan si ja.
Eller vi kan si nei.
Begge deler er reelle. Begge har konsekvenser. Det er det som gjør nåden til nåde – og friheten til frihet.
Det er enda noe.
Hvis det ikke finnes fortapelse, hva betyr da korset?
Hvorfor skulle Gud bli menneske, lide, dø – hvis alle uansett ender hos Ham til slutt? Hva var vitsen med prisen, hvis det ikke var noe på spill?
Ta bort fortapelsen, og du tar bort alvoret. Da blir korset en demonstrasjon, ikke en redningsaksjon. En symbolhandling, ikke en nødvendighet.
Men evangeliet sier noe annet. Det sier at noe stod på spill. Noe virkelig. At uten korset var vi fortapt – virkelig fortapt, ikke bare midlertidig ukomfortable. At frelsen var en redning fra noe, ikke bare en opplysning om noe.
Korset forutsetter fortapelse. Uten det, er korset meningsløst.
La meg vende tilbake til der jeg startet.
Fortapelse har blitt misbrukt. Som trussel, som kontroll, som manipulasjon. Jeg tar avstand fra det misbruket.
Men misbruket betyr ikke at sannheten skal forkastes.
Fortapelse, rett forstått, er ikke Guds grusomhet. Det er Hans respekt for vår frihet. Hans villighet til å ta vårt nei på alvor. Hans kjærlighet som ikke tvinger, men inviterer.
Og det er nettopp det som gjør kjærligheten så kostbar.
Gud tar menneskets nei så alvorlig at Han lar det koste Ham alt. Han betalte en uendelig pris for at vi skulle kunne si ja. Og Han lar oss si nei.
Det er ikke ondskap. Det er den dypeste form for kjærlighet.
Hva betyr dette for oss?
Det betyr at livet har alvor. At valgene våre betyr noe. At det vi gjør med Gud – hvordan vi svarer på Hans invitasjon – har evige konsekvenser.
Ikke fordi Gud vil skremme oss. Men fordi Han tar oss på alvor.
Vi er ikke leker Han flytter rundt på et brett. Vi er ikke barn som ikke vet bedre, og som Han til slutt ordner opp for. Vi er frie mennesker, skapt i Hans bilde, med evnen til å velge – også det gale.
Og Han respekterer det.
Det er en merkelig trøst i dette.
Trøsten er at vårt ja betyr noe. At når vi sier ja til Gud, er det et virkelig ja. Ikke en tilfeldighet. Ikke noe Han ville ordnet uansett. Men et svar på en invitasjon som kunne blitt avvist.
Det gir livet vekt. Det gir troen betydning. Det gir kjærligheten innhold.
For hvis mennesket ikke kan gå fortapt, kan det heller ikke elskes fritt. Da er vi bare objekter for en prosess. Brikker i et spill. Men ikke elskede.
Jeg ender ikke dette kapitlet med enkle svar.
Jeg vet ikke hvem som blir frelst og hvem som ikke blir det. Jeg vet ikke hvordan Gud veier hjertene. Jeg vet ikke hva som skjer med dem som aldri hørte evangeliet, eller med dem som hørte en forvrengt versjon.
Det vet bare Gud.
Men jeg vet dette: Gud vil at alle skal bli frelst. Han har gjort alt for det. Korset beviser det.
Og jeg vet dette: Gud tvinger ingen. Han inviterer. Han venter. Han håper.
Og til slutt respekterer Han vårt svar.
Det er ikke en trussel. Det er sannheten om en Gud som elsker nok til å gi oss frihet – og som sørger over hvert menneske som bruker den friheten til å gå bort.
Fortapelse er ikke det motsatte av nåde. Fortapelse er det som gjør nåden nødvendig.
Når vi fjerner fortapelsen for å redde Gud, fjerner vi også nåden som redder oss.
Og en kirke som har gjort dette, har ikke reddet Ham. Den har bare gjort evangeliet meningsløst.
For et evangelium uten noe å bli frelst fra, er ikke gode nyheter. Det er ingen nyheter i det hele tatt.