Kapittel 11: Å tåle en Gud vi ikke kontrollerer
Vi har brukt mange sider på å beskrive problemet. Nå er det på tide å snakke om veien videre.
For dette handler ikke bare om å diagnostisere. Det handler om å leve. Om å finne en tro som holder, en kirke som bærer, en Gud som faktisk er Gud.
Og det begynner med et enkelt, men vanskelig spørsmål: Kan vi tåle en Gud vi ikke kontrollerer?
La meg være ærlig. Det er ikke lett.
Vi vil gjerne forstå. Vi vil gjerne vite hvorfor. Vi vil gjerne ha svar som gir mening, forklaringer som henger sammen, en Gud som passer inn i vår forståelse av verden.
Og når vi ikke får det – når Gud forblir gåtefull, når lidelsen ikke forklares, når svarene ikke kommer – da er det fristende å ta saken i egne hender.
Det er fristende å justere Gud. Å tolke Ham inn i kategorier vi mestrer. Å si: «Gud kan ikke mene dette, for det gir ikke mening for meg.»
Men hva om det er nettopp der troen begynner? I det øyeblikket vi innser at vi ikke forstår – og likevel stoler?
Tillit er ikke det samme som forståelse.
Tenk på et barn som blir båret av sin far gjennom mørket. Barnet ser ikke veien. Vet ikke hvor de skal. Forstår ikke hvorfor de ikke kunne bli der de var.
Men barnet stoler. Ikke fordi det forstår, men fordi det kjenner den som bærer.
Det er et bilde på tro.
Ikke blind underkastelse for regler vi ikke forstår. Men tillit til en person vi kjenner – selv når vi ikke forstår det Han gjør.
Og den tilliten er ikke avhengig av at alt gir mening. Den er avhengig av at Han er til å stole på.
Å tåle en Gud vi ikke kontrollerer, betyr å innrømme at vi er skapninger.
Det høres enkelt ut. Selvsagt er vi skapninger. Selvsagt er vi ikke Gud.
Men vi lever ikke som om det er sant. Vi lever som om vi har rett til å vite alt, forstå alt, godkjenne alt. Som om Gud skylder oss forklaringer. Som om vi har krav på innsyn i Hans planer.
Men det har vi ikke. Ikke fordi Gud er tyrannisk, men fordi vi er endelige. Vi ser ikke hele bildet. Vi kjenner ikke alle sammenhengene. Vi forstår ikke evigheten fra vår posisjon i tiden.
Å innrømme det er ikke svakhet. Det er sannhet.
Job forstod dette. Til slutt.
Gjennom 40 kapitler kjemper han med Gud. Han krever svar. Han insisterer på sin uskyld. Han vil vite hvorfor han lider.
Og Gud svarer – men ikke med forklaringer. Han svarer med spørsmål.
«Hvor var du da jeg grunnla jorden?»
«Kan du binde Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker?»
«Har du vært ved havets kilder, har du vandret på dypets bunn?»
Spørsmålene går over fire kapitler. Og de har alle samme budskap: Du er ikke Gud. Du ser ikke det jeg ser. Du vet ikke det jeg vet.
Det er ikke en avvisning av Jobs smerte. Det er en invitasjon til en annen type relasjon. En der Job ikke forstår alt, men likevel stoler.
Og Jobs svar? «Jeg legger hånden over munnen. Jeg har talt om ting jeg ikke forstod.»
Han fikk ikke forklaringen han ville ha. Men han fikk noe bedre: møtet med Gud selv.
Det er her vi må komme. Til det stedet der møtet med Gud er viktigere enn forklaringen fra Gud.
Vi vil gjerne ha svar. Men noen ganger er svaret ikke informasjon – det er nærvær. Ikke en teori, men en person.
«Før hadde jeg bare hørt om deg,» sier Job. «Nå har mitt øye sett deg.»
Det er overgangen. Fra å vite om Gud til å kjenne Gud. Fra å ha teorier til å ha tillit. Fra å kreve forklaringer til å hvile i nærvær.
Det betyr ikke at spørsmålene forsvinner. Men det betyr at de ikke lenger er det viktigste. Det viktigste er Ham vi spør.
Å tåle en Gud vi ikke kontrollerer, betyr også å akseptere at Han noen ganger sårer oss.
Det er vanskelig å skrive. Enda vanskeligere å leve.
Men det er sant. En Gud som aldri støter oss, er en Gud som aldri utfordrer oss. Aldri forstyrrer oss. Aldri flytter oss fra der vi er.
Og det er ikke kjærlighet. Det er forsømmelse.
Kjærlighet – virkelig kjærlighet – nøyer seg ikke med at vi har det behagelig. Den vil at vi skal bli det vi var ment å være. Og veien dit går noen ganger gjennom ubehag.
Kirurgen som skjærer for å helbrede, elsker pasienten. Forelderen som setter grenser barnet protesterer mot, elsker barnet. Vennen som sier den sannheten du ikke vil høre, elsker deg.
Gud er ikke annerledes. Hans kjærlighet inkluderer det som gjør vondt, fordi den ser lenger enn øyeblikket.
Men dette er ikke det samme som å si at all smerte kommer fra Gud.
Det finnes ondskap i verden. Tilfeldigheter. Konsekvenser av menneskers valg. Alt dette forårsaker lidelse som ikke er Guds vilje.
Å tåle en Gud vi ikke kontrollerer, betyr ikke å late som om all smerte er god. Det betyr å stole på at Gud kan bære oss gjennom den – selv når vi ikke forstår den.
Det er forskjellen. Ikke en Gud som forklarer alt. Men en Gud som er der i alt.
Det er et ord vi har mistet i moderne tro: ærefrykt.
Ikke frykt som i redsel for straff. Men ærefrykt som i bevissthet om å stå foran noe uendelig større enn seg selv.
Serafene i Jesajas syn dekker ansiktene sine og roper «Hellig, hellig, hellig». De tåler ikke å se Ham fullt ut. De bøyer seg i ærefrykt.
Og Jesaja? Hans første reaksjon er ikke «for en fin opplevelse». Hans første reaksjon er: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper.»
Det er ærefrykt. Bevisstheten om at Gud er annerledes. At Han ikke er en større versjon av oss selv. At det å møte Ham er farlig og forvandlende.
Vi har mistet det. Vi har gjort Gud til en venn, en terapeut, en støttespiller. Og Han er alt det. Men Han er også hellig. Og det hellige er ikke trygt på den måten vi ønsker trygghet.
Å tåle en Gud vi ikke kontrollerer, krever en annen type tro.
Ikke troen som har alle svarene. Ikke troen som har forstått alt. Ikke troen som har gjort Gud forutsigbar.
Men troen som holder fast, selv i mørket. Som stoler, selv uten bevis. Som sier «jeg tror» – ikke fordi alt er klart, men fordi den som kalles på, er til å stole på.
Det er Abrahams tro. Han dro ut uten å vite hvor han skulle. Han stolte på et løfte han ikke kunne se oppfyllelsen av. Han holdt fast til slutten, selv når det ikke ga mening.
Det er Marias tro. Hun sa ja til noe hun ikke forstod. Noe som ville koste henne alt. Noe som ikke passet inn i noen plan hun selv hadde laget.
Det er tro. Ikke sikkerhet, men tillit. Ikke kontroll, men overgivelse.
Hva ville det bety for oss?
Det ville bety å slutte å kreve forklaringer før vi adlyder. Noen ganger kommer forståelsen etter lydigheten, ikke før.
Det ville bety å holde ut i bønn, selv når svarene ikke kommer. Ikke fordi bønn er magi, men fordi den som ber, lærer å hvile i nærvær.
Det ville bety å lese Skriften med forventning om å bli overrasket, ikke bare bekreftet. Å komme til teksten som elev, ikke som sensor.
Det ville bety å si «din vilje skje» – og mene det. Også når Hans vilje ikke er det vi ville valgt selv.
Jeg vet at dette er vanskelig.
Vi lever i en kultur som har gjort kontroll til den høyeste verdien. Vi vil styre livene våre, forme fremtiden vår, velge veien vår.
Og så kommer Gud og ber oss slippe taket. Gi opp kontrollen. Stole på Ham.
Det føles som tap. Som å miste seg selv.
Men det er det motsatte. For den som klamrer seg til kontrollen, bærer en byrde som er for tung. Den som slipper taket, finner hvile.
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»
Hvilen kommer ikke fra å forstå alt. Den kommer fra å legge byrden av å måtte forstå – hos Ham som allerede gjør det.
Gud er mer kjærlig enn vi tør å stole på. Og mer krevende enn vi tør å forkynne.
Begge deler er sanne. Og vi trenger begge.
Vi trenger å vite at Hans kjærlighet er dypere enn vi kan fatte. At den når lenger enn vi tror. At den bærer mer enn vi aner.
Men vi trenger også å vite at Han er Herre. At Hans veier ikke er våre veier. At det å følge Ham vil koste – og at det er verdt det.
Å tåle en Gud vi ikke kontrollerer, er å holde begge disse sannhetene sammen. Uten å ofre den ene for den andre.
Det er ikke lett. Jeg later ikke som det.
Men det er den eneste veien til en tro som holder. En tro som ikke knekker når livet blir vanskelig. En tro som ikke må omformes hver gang den møter noe den ikke forstår.
For en Gud vi kontrollerer, er ingen Gud. Han er bare et idol – et speilbilde av oss selv.
Men en Gud vi ikke kontrollerer – en Gud vi bare kan stole på, følge, tilbe – det er den levende Gud. Den farlige, kjærlige, hellige Gud.
Og Han er verdt det. Verdt risikoen. Verdt usikkerheten. Verdt alt.
For til slutt er det bare Han som kan bære oss gjennom det vi selv ikke kan bære.