Kapittel 12: Å elske uten å avgjøre
Det vanskeligste i verden er å stå i smerten til et annet menneske uten å prøve å fikse den.
Jeg vet det fra meg selv. Når noen kommer med sin nød, er det første instinktet å gjøre noe. Si noe. Løse noe. Gi et svar, en løsning, en vei ut.
Det er ikke alltid feil. Noen ganger trenger mennesker praktisk hjelp. Konkrete råd. Handling.
Men noen ganger trenger de noe annet. De trenger at noen holder ut sammen med dem. Uten å ta over. Uten å avgjøre. Uten å rydde opp i rotet de står i.
Og det er så vanskelig at vi nesten ikke klarer det.
Hvorfor er det så vanskelig?
Delvis fordi vi bryr oss. Vi vil ikke at mennesker vi elsker skal lide. Og hvis vi kan gjøre noe for å stoppe lidelsen, føles det galt å la være.
Men delvis handler det om oss selv. Om vår egen uro. Vår egen maktesløshet.
Andres smerte konfronterer oss med det vi ikke kan kontrollere. Og det er ubehagelig. Så ubehagelig at vi noen ganger handler – ikke for deres skyld, men for å slippe å kjenne på vår egen avmakt.
Vi gir råd ingen ba om. Vi kommer med løsninger som ikke passer. Vi skifter tema, avleder, bagatelliserer – alt for å slippe å stå i det som er vondt.
Og vi kaller det omsorg.
Men virkelig omsorg tåler å ikke ha svarene.
Tenk på Jesus ved Lasarus' grav. Han visste at han skulle reise Lasarus opp. Han hadde makten. Han hadde planen.
Likevel gråt han.
Han stod ikke der og sa: «Ikke gråt, Maria. Jeg fikser dette om et øyeblikk.» Han gråt med dem. Han lot smerten være smerte, før han gjorde noe med den.
Det er å elske uten å avgjøre. Å være til stede i øyeblikket, selv når du vet at det kommer et neste øyeblikk. Å la mennesker ha sin sorg, sin forvirring, sin kamp – uten å skynde dem videre.
I møte med menneskers livssituasjoner er fristelsen alltid å avgjøre.
Noen kommer med et vanskelig spørsmål – om tro, om moral, om livsvalg. Og vi vil gi et svar. Sette tingene på plass. Sortere rett fra galt, godt fra ondt.
Det er ikke alltid feil. Noen ganger er det akkurat det som trengs. Tydelighet. Veiledning. Sannhet.
Men noen ganger er det for tidlig. Noen ganger trenger mennesket å bli hørt før det blir veiledet. Forstått før det blir korrigert. Elsket før det blir sortert.
Og noen ganger er det rett og slett ikke vår jobb å avgjøre.
Her er det viktige: Det finnes en forskjell mellom å holde fast ved sannheten og å ta Guds plass.
Jeg kan tro at noe er sant, uten å gjøre meg til dommer over mennesket som strever med det. Jeg kan ha en overbevisning, uten å late som om jeg kan se inn i et annet menneskes hjerte.
Å elske uten å avgjøre betyr ikke at vi gir opp sannheten. Det betyr at vi gir opp retten til å felle den endelige dommen.
Den retten tilhører Gud. Og bare Gud.
Tenk på kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, brakt til Jesus av de skriftlærde.
De ville ha en dom. Et svar. En avgjørelse.
Og Jesus hadde rett til å gi det. Han var Gud. Han kunne dømme med full rett.
Men han gjorde noe annet. Han bøyde seg ned og skrev i sanden. Han lot stillheten tale. Han lot menneskene rundt ham kjenne på sin egen synd.
Og så, da alle andre hadde gått, sa han til kvinnen: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.»
Han avgjorde ikke for folkemengden. Men han talte sannhet til kvinnen – i kjærlighet, ikke i fordømmelse.
Det er balansen. Sannhet uten å ta Guds plass. Kjærlighet uten å gi opp det som er rett.
I praksis betyr dette å være til stede på en annen måte.
Når noen kommer med sin kamp – sin tvil, sin synd, sin forvirring – er det første vi gjør ikke å gi svar. Det første vi gjør er å lytte.
Ikke lytte for å finne det punktet der vi kan korrigere. Men lytte for å forstå. For å se. For å bære vitne til et annet menneskes liv.
Det er en form for respekt. En anerkjennelse av at dette mennesket er mer enn problemet de har. At deres liv er mer enn den situasjonen de står i.
Og det er en form for ydmykhet. En erkjennelse av at vi ikke ser alt. At vi ikke kjenner hele historien. At det vi tror er enkelt, kanskje er mer komplisert enn vi aner.
Å elske uten å avgjøre betyr også å tåle uløste spørsmål.
Noen ganger kommer mennesker med spørsmål vi ikke kan besvare. Dilemmaer som ikke har enkle løsninger. Situasjoner der alle alternativer er smertefulle.
Og vi vil så gjerne gi et svar. Pakke det inn i en fin formel. Sende dem av gårde med en løsning i hånden.
Men noen ganger er det ærligste vi kan si: «Jeg vet ikke.»
Ikke fordi sannheten ikke finnes. Men fordi vi ikke alltid ser den klart. Og fordi det noen ganger er bedre å innrømme det, enn å late som om vi vet mer enn vi gjør.
«Jeg vet ikke. Men jeg er her. Og vi kan bære dette sammen.»
Det er også omsorg.
Det er et bibelsk prinsipp som er relevant her: «Bær hverandres byrder.»
Legg merke til hva det ikke sier. Det sier ikke «løs hverandres byrder». Ikke «fjern hverandres byrder». Ikke «forklar hverandres byrder».
Bær.
Det er noe annet. Å bære betyr å holde noe tungt sammen med noen. Ikke å ta det fra dem. Ikke å gjøre det lettere ved å late som det ikke er tungt. Men å stå ved siden av og si: «Dette er for tungt for deg alene. La meg hjelpe deg å holde det.»
Det er å elske uten å avgjøre. Å være til stede i vekten, uten å kreve at vi forstår den.
Og her er det dype: Noen byrder kan bare Gud bære.
Det er situasjoner i livet der vi ikke kan gjøre noe. Spørsmål vi ikke kan besvare. Sår vi ikke kan lege.
Og fristelsen er å prøve likevel. Å ta på oss Guds rolle. Å avgjøre det Han ikke har bedt oss avgjøre. Å bære det som var ment for Ham.
Men det er ikke vår jobb. Og det er ikke vårt ansvar.
Vår jobb er å elske. Hans jobb er å dømme. Vår jobb er å være til stede. Hans jobb er å frelse. Vår jobb er å peke på Ham. Hans jobb er å bære det vi ikke kan.
Og det er en befrielse. For det betyr at vi ikke trenger å ha alle svarene. Ikke trenger å løse alle problemer. Ikke trenger å være Gud for menneskene rundt oss.
Vi trenger bare å elske dem. Og overlate resten til Ham.
Jeg har sett dette praktisert.
Jeg har sett mennesker som har sittet med andre i timevis, uten å si stort. Bare vært der. Bare holdt ut. Bare båret vitne til smerten.
Og etterpå har den som ble møtt, sagt: «Takk. Det var det jeg trengte.»
Ikke rådene. Ikke svarene. Ikke løsningene.
Nærværet. Tålmodigheten. Kjærligheten som ikke krevde at alt skulle ordnes opp.
Det er kraftigere enn vi tror. Fordi det speiler noe av Gud selv. Han som er med oss – ikke alltid med svar, men alltid med nærvær.
Hva betyr dette for kirken?
Det betyr at vi kan holde fast ved det vi tror er sant, uten å gjøre oss til dommere over menneskene vi møter.
Det betyr at vi kan ha en lære, uten å bruke den som våpen.
Det betyr at vi kan si «jeg tror dette er Guds vei» – og samtidig si «men jeg overlater din sjel til Ham».
Det er ikke det samme som likegyldighet. Det er ikke det samme som å si at alt er relativt, at ingen sannhet finnes, at alle veier fører frem.
Det er å anerkjenne at vårt kall er å vitne, ikke å dømme. Å elske, ikke å sortere. Å peke på Kristus, ikke å ta Hans plass.
Jesus sa: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt.»
Det har noen ganger blitt brukt til å si at vi ikke kan mene noe om noe. At all vurdering er gal. At vi bare skal akseptere alt.
Men det er ikke hva Jesus sier. Han sier at vi ikke skal ta dommersetet. At vi ikke skal gjøre oss til de som avgjør andre menneskers evige skjebne. At vi skal overlate den endelige dommen til Ham som ser hjertene.
Det betyr ikke at vi ikke kan skjelne. At vi ikke kan veilede. At vi ikke kan tale sant.
Men det betyr at vi gjør det i ydmykhet. Med bevisstheten om at vi selv står under den samme Gud. At vi selv trenger nåde. At vi selv ikke alltid har gjort det rette.
Å elske uten å avgjøre er å leve i den spenningen.
Å holde fast ved sannheten – og overlate dommen til Gud.
Å bry seg dypt – og likevel ikke ta kontrollen.
Å være til stede – uten å måtte fikse.
Det er krevende. Det er ubehagelig. Det går mot alle våre instinkter.
Men det er å elske slik Gud elsker. Tålmodig. Tilstedeværende. Med sannhet og nåde holdt sammen.
Og det er kanskje den største tjenesten vi kan gjøre for et annet menneske: å elske dem nok til å la Gud være Gud – også for dem.