Kapittel 13: Å bære ansvar uten å bli Gud
Vi har kommet til slutten.
Gjennom disse kapitlene har vi sett et mønster: hvordan vi gradvis har tatt definisjonsmakten fra Gud og lagt den hos oss selv. Hvordan vi har gjort det i kjærlighetens navn, i omsorgens språk, med de beste intensjoner.
Og vi har sett hva som står på spill: selve evangeliet.
Men nå står vi med et spørsmål: Hva gjør vi med dette? Hvordan lever vi videre? Hvordan tar vi ansvar – uten å gjenta den feilen vi har kritisert?
For det finnes en fare på den andre siden også. Faren for å abdisere. For å trekke oss tilbake og si: «Det er ikke mitt ansvar. Det er Guds sak.» For å bruke teologien som unnskyldning for å ikke handle.
Det ville være like galt.
La meg si det tydelig: Vi har ansvar.
Som kirke har vi ansvar for å forkynne evangeliet. Rett. Helt. Uten å kutte det som er ubehagelig.
Som kristne har vi ansvar for å leve det vi tror. Ikke bare snakke om det. Men gjøre det synlig i hverdagen.
Som mennesker har vi ansvar for hverandre. For de sårbare. For de som lider. For de som trenger noen som ser dem.
Det er ikke ansvar vi kan legge fra oss. Det er ikke noe vi kan delegere til Gud og vaske hendene våre.
Men – og her er det avgjørende – det er et ansvar som har grenser. Og grensene går der vi begynner å ta Guds plass.
Hva betyr det i praksis?
Det betyr at vi forkynner sannheten – men ikke tvinger den på noen. Vi sier hva vi tror er rett, men vi lar mennesker velge selv. Vi er tydelige, men ikke tyranniske.
Det betyr at vi holder fast ved læren – men ikke bruker den som våpen. Vi tror at det finnes sannhet, at noe er rett og noe er galt. Men vi bruker ikke den sannheten til å knuse mennesker. Vi bærer den i ydmykhet, vitende om at vi selv er avhengige av nåde.
Det betyr at vi tar vare på mennesker – men ikke overtar for Gud. Vi hjelper, støtter, veileder. Men vi later ikke som om vi kan frelse noen. Det kan bare Han.
Det er linjen vi må finne. Ansvaret vi bærer, men som ikke gjør oss til Gud.
Jeg tror dette er spesielt viktig for dem som har lederansvar i kirken.
Det er en særlig fristelse for prester, pastorer, eldste – for alle som står i posisjon til å forme andres tro. Fristelsen til å ta for mye ansvar. Til å føle at menneskers evige skjebne hviler på våre skuldre. Til å bære en byrde som ikke var ment for oss.
Noen knekker under den byrden. De brenner ut, mister troen, forlater tjenesten – fordi de prøvde å bære det bare Gud kan bære.
Andre korrumperes av den. De begynner å tro at de virkelig er uunnværlige. At deres fortolkning er den eneste rette. At deres autoritet er absolutt.
Begge deler er syndefallets frukt. Begge handler om å ta en plass som ikke er vår.
Paulus forstod dette.
«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst,» skrev han. «Så er da verken den som planter noe, eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst.»
Han gjorde jobben sin. Han forkynte, grunnla menigheter, veiledet, formante. Men han visste at resultatet ikke var opp til ham.
Det er befriende.
Det betyr ikke at vi kan slurve. Ikke at det er likegyldig hva vi gjør. Men det betyr at vi ikke bærer ansvaret for det som ikke er vårt.
Vi planter. Vi vanner. Men veksten – den er Guds.
Det er en annen side av dette som handler om skyld.
For hva skjer når vi tar for mye ansvar? Da tar vi også på oss skylden for det som går galt.
Hvis et menneske forlater troen – er det vår feil? Hvis noen velger å avvise Gud – skulle vi gjort mer?
Disse spørsmålene kan pine oss. Og noen ganger er svaret ja. Noen ganger svikter vi. Noen ganger sier vi det gale, gjør det gale, er der for lite.
Men andre ganger er svaret nei. Andre ganger gjør vi alt vi kan – og mennesker velger likevel bort det vi tilbød. Fordi de er frie. Fordi valget til slutt er deres.
Og da må vi slippe skylden. Ikke fordi vi er likegyldige. Men fordi vi ikke er Gud.
Det finnes et uttrykk i kirkelig tradisjon: «Vi overlater dem i Guds hender.»
Det kan høres ut som en klisjé. En from frase vi sier når vi ikke vet hva annet vi skal si.
Men det er mer enn det. Det er en teologisk handling. En erkjennelse av at det finnes en grense for hva vi kan gjøre – og en tillit til at på den andre siden av den grensen er det en som tar over.
Å overlate noen i Guds hender er ikke å gi opp. Det er å gi fra seg. Å slippe taket. Å stole på at Han som elsker dem mer enn vi gjør, også vil kjempe for dem.
Det er ansvar med grenser.
Og så er det spørsmålet om konsekvenser.
For i denne boken har jeg argumentert for at vi må la Gud bære definisjonsmakten. At vi må slutte å justere Ham etter vår samvittighet. At vi må holde fast ved sannheter som er ubehagelige.
Men det har konsekvenser. For mennesker.
Hvis vi forkynner at det finnes synd, vil noen føle seg dømt.
Hvis vi holder fast ved bibelske standarder, vil noen føle seg ekskludert.
Hvis vi sier at ikke alle veier fører til Gud, vil noen bli såret.
Hvem bærer de konsekvensene?
Her må vi være ærlige.
Kirken har ofte forkynt sannheten – og latt andre bære konsekvensene. Vi har sagt hva som er rett og galt, og så gått hjem til våre trygge liv. Mens de som ble rammet av ordene våre, har sittet igjen alene.
Det er ikke godt nok.
Hvis vi skal holde fast ved sannheten, må vi også holde fast ved menneskene. Hvis vi skal forkynne det som er vanskelig, må vi også være der når det gjør vondt.
Det er ikke nok å ha rett. Vi må også ha omsorg. Ikke omsorg som erstatter sannheten, men omsorg som bærer den.
Jeg tror det er her kirken må finne seg selv på nytt.
Ikke som en institusjon som bare leverer sannheter og lar folk ordne seg selv. Ikke som et fellesskap der alt er relativt og ingen sannhet gjelder. Men som et sted der sannhet og kjærlighet holdes sammen.
Et sted der vi sier: «Vi tror dette er rett. Og vi elsker deg uansett hva du velger.»
Et sted der vi holder fast – og holder ut. Der vi har mot til å si det vanskelige, og tålmodighet til å bli værende etterpå.
Det er krevende. Det er ikke effektivt. Det passer ikke med en kultur som vil ha raske løsninger.
Men det er evangeliet. For slik møtte Jesus mennesker. Med sannhet. Med kjærlighet. Med tid.
Til slutt vil jeg si noe til deg som har lest denne boken.
Kanskje har du kjent deg igjen i noe av det jeg har beskrevet. Kanskje har du selv strevd med disse spørsmålene – om Gud, om sannhet, om hvordan vi skal leve.
Kanskje har du irritert deg. Kanskje har du tenkt at jeg overdriver, at jeg ikke forstår, at det jeg sier er for strengt eller for enkelt.
Det er greit.
Jeg har ikke skrevet denne boken for å gi deg alle svarene. Jeg har skrevet den for å stille spørsmålene. De spørsmålene vi har sluttet å stille. De spørsmålene som må stilles hvis kirken skal være kirke.
For spørsmålet er ikke om vi har rett lære. Spørsmålet er hvem som bærer konsekvensene av det vi lærer. Og akkurat nå svarer kirken ofte: ingen.
Og der ligger feilen.
Men her er håpet:
Vi trenger ikke være perfekte. Vi trenger ikke ha alle svarene. Vi trenger ikke gjøre alt riktig.
Vi trenger bare å komme tilbake. Til Ham som bærer det vi ikke kan. Til Ham som tilgir det vi har gjort feil. Til Ham som lar oss prøve igjen.
Gud er mer tålmodig enn vi fortjener. Mer trofast enn vi kan forstå. Mer kjærlig enn vi tør å stole på.
Og Han venter. Ikke på at vi skal bli ferdige med å ta Hans plass. Men på at vi skal slippe den. Gi den tilbake. Og finne hvilen i å være det vi var ment å være: skapninger som tilber, tjenere som følger, barn som stoler.
Det er veien hjem.
Gud er mer kjærlig enn vi tør å stole på. Og mer krevende enn vi tør å forkynne.
La oss lære å stole på det første.
Og ha mot til å forkynne det andre.
Ikke for å dømme verden. Men for å elske den nok til å fortelle den sannheten.
For det var slik Gud selv gjorde. Da Han sendte sin Sønn. Til en verden som ikke ville ha Ham. Med et budskap den ikke ville høre. Og en kjærlighet den ikke fortjente.
Det er evangeliet.
Og det er fortsatt verdt å forkynne.