Kapittel 1: «Jeg bestemte meg for å bli kristen»
«Når ble du kristen?»
Spørsmålet stilles på leirer og i samtalegrupper, i vitnesbyrd og i dåpssamtaler. Og svaret følger nesten alltid samme mønster:
«Jeg bestemte meg på en ungdomsleir da jeg var femten.»
«Jeg tok et valg etter en vanskelig periode i livet.»
«Jeg ba en bønn og inviterte Jesus inn i hjertet mitt.»
Svarene høres riktige ut. De er personlige, konkrete, daterbare. De plasserer troen i biografien som et vendepunkt man kan peke på.
Men det er noe som skurrer.
For hva er det egentlig vi sier når vi sier at vi «bestemte oss» for å bli kristen?
Vi sier at det var vårt initiativ. Vårt valg. Vår avgjørelse.
Vi sier at Gud presenterte seg, og at vi vurderte tilbudet – og takket ja.
Vi sier, uten å mene det slik, at vi er arkitekten bak vår egen frelse.
Mange av oss husker sin egen omvendelse. Eller rettere sagt: Vi husker hvordan vi fortalte om den etterpå.
«Jeg ga livet mitt til Jesus.»
Det var sant på en måte. Noe skjedde den kvelden. Noe forandret seg. Men jo mer man tenker tilbake, jo mer forstår man at formuleringen var feil.
Vi ga ikke livet vårt til Jesus. Vi oppdaget at han allerede hadde tatt det.
Vi valgte ikke å tro. Vi innså at vi ikke kunne annet.
Vi bestemte oss ikke for Gud. Vi våknet opp til virkeligheten om at han alltid hadde vært der – og at vi hadde sovet.
Det er en avgjørende forskjell mellom å velge og å våkne.
Valg forutsetter at du allerede er i stand til å vurdere alternativene. At du står fritt, med klar oversikt, og bestemmer deg for det ene eller det andre.
Men hva om du sover? Hva om du drømmer? Hva om det du tror er virkelighet, er en illusjon?
Da kan du ikke velge å våkne. Du kan ikke bestemme deg for å se. Du kan bare bli vekket. Av noe utenfra. Av noen som ser at du sover og rister deg i skulderen.
Og det er det som skjer når et menneske blir kristen.
Bibelen bruker sterke bilder for tilstanden vi er i før vi kommer til tro.
Vi var døde, sier Paulus. Ikke syke, ikke svake, ikke bare på feil vei – men døde. «Dere var døde på grunn av deres misgjerninger og synder.»
Døde mennesker tar ikke valg. Døde mennesker responderer ikke på tilbud. Døde mennesker må gjøres levende av noen andre.
«Men Gud, som er rik på miskunn,» fortsetter Paulus, «han gjorde oss levende med Kristus, vi som var døde.»
Legg merke til hvem som handler. Gud gjorde oss levende. Ikke: Vi valgte livet. Ikke: Vi bestemte oss for å stå opp fra graven. Men: Han gjorde oss levende.
Jesus bruker et annet bilde: gjenfødelse.
«Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny,» sier han til Nikodemus.
Nikodemus skjønner ikke. «Hvordan kan noen bli født når han er gammel? Kan han vel komme inn i mors liv igjen og bli født?»
Jesus svarer: «Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.»
Født. Ikke besluttet. Ikke valgt. Født.
Du valgte ikke å bli født første gang. Du bare ble det. Livet ble gitt deg utenfra, av noen andre, uten at du hadde noe med saken å gjøre.
Og slik er det også med den andre fødselen. Du kan ikke bestemme deg for å bli født på ny. Du kan bare bli det – ved at Gud gjør noe i deg som du ikke kan gjøre selv.
Så hvorfor snakker vi som om vi bestemte oss?
En del av svaret ligger i vår kultur. Vi lever i en tid der selvbestemmelse er den høyeste verdien. Jeg velger hvem jeg vil være. Jeg definerer min egen identitet. Jeg er min egen lykkes smed.
I en slik kultur er det nesten umulig å tenke annerledes om troen. Selvsagt bestemte jeg meg. Hva annet kunne det være?
Og så tilpasser vi språket. Vi snakker om å «ta imot Jesus» som om han var et tilbud på et marked. Vi snakker om å «åpne hjertet» som om troen var en dør vi selv kontrollerer. Vi snakker om å «gi sitt liv til Gud» som om vi hadde noe å gi.
Alt dette setter mennesket i sentrum. Det er vi som handler. Gud venter på vår avgjørelse.
Men hva om det er omvendt?
Hva om Gud ikke venter på din avgjørelse, men allerede har tatt sin – for lenge siden?
Hva om han ikke banker på døren og håper du åpner, men har brutt seg inn i huset mens du sov?
Hva om frelsen ikke er et tilbud du vurderer, men en virkelighet du våkner opp til?
Det betyr ikke at vi er passive. Det betyr ikke at menneskets respons er irrelevant. Bibelen er full av kall til omvendelse, til tro, til å vende seg til Gud.
«Vend om og tro på evangeliet,» sier Jesus.
«Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.»
«Hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.»
Det er et ansvar her. Det er noe mennesket må gjøre. Det er et ja som må sies.
Men spørsmålet er: Hvor kommer det jaet fra?
Tenk på det slik: Du sover. Du drømmer. I drømmen er alt normalt. Du lever ditt liv, tar dine valg, følger dine planer.
Så rister noen deg i skulderen. «Våkn opp! Det brenner!»
Du åpner øynene. Du ser røyken. Du kjenner varmen. Og du løper.
Var det du som valgte å våkne? Nei. Noen vekket deg.
Men var det du som valgte å løpe? Ja. Du kunne ha lagt deg ned igjen. Du kunne ha nektet å tro det du så. Men du valgte å respondere på det som ble åpenbart for deg.
Slik er omvendelsen. Gud vekker. Mennesket responderer. Men uten vekkelsen er det ingen respons.
Det er dette vi har mistet.
Vi har mistet bevisstheten om at vi sov. Vi har glemt at vi var døde. Vi har oversett at vi trengte å bli født på ny.
I stedet har vi laget en fortelling der vi var våkne hele tiden – vi bare ikke hadde bestemt oss ennå. Der vi var levende – vi hadde bare ikke valgt riktig. Der vi kunne se – vi hadde bare ikke sett.
Og da blir omvendelsen til en beslutning blant andre beslutninger. En livsstilsendring. Et verdivalg. En tilslutning til et sett med overbevisninger.
Men det er ikke det Bibelen beskriver.
Bibelen beskriver mennesker som var blinde og plutselig ser. Som var døve og plutselig hører. Som var fanget og plutselig er fri. Som var døde og plutselig lever.
Paulus på vei til Damaskus – han bestemte seg ikke for å møte Jesus. Han ble slått til bakken av et lys han ikke hadde bedt om.
Den blindfødte i Johannes 9 – han bestemte seg ikke for å se. Jesus kom til ham og åpnet øynene hans.
Lasarus i graven – han bestemte seg ikke for å stå opp. Jesus ropte, og de døde bena begynte å gå.
Det er ikke samarbeid. Det er ikke forhandling. Det er ikke tilbud og etterspørsel. Det er skapelse. Det er oppstandelse. Det er lys i mørket.
Hva betyr dette for hvordan vi forstår vår egen tro?
Det betyr at du ikke kan ta æren for den.
Hvis du «bestemte deg» for å bli kristen, kan du være stolt av avgjørelsen. Du kan se ned på dem som ikke tok samme valg. Du kan tenke at du var klokere, mer åpen, mer søkende.
Men hvis du ble vekket, er det ingen grunn til stolthet. Du sov som alle andre. Du var like blind, like død, like fortapt. Forskjellen er ikke at du var bedre – forskjellen er at noen vekket deg.
Og den noen var ikke deg selv.
Det betyr også at du ikke kan tvile på den på samme måte.
Hvis troen din er en beslutning du tok, kan du ombestemme deg. Du kan vurdere på nytt. Du kan spørre om det var riktig valg.
Men hvis troen din er en oppvåkning, er det annerledes. Du kan ikke bestemme deg for å sovne igjen. Du kan ikke velge å bli blind på nytt. Du har sett noe du ikke kan u-se.
Det betyr ikke at du aldri tviler. Det betyr ikke at troen alltid føles sterk. Men det betyr at du vet: Noe skjedde. Noe som ikke var mitt verk. Noe som forandret alt.
En kvinne forteller om sin omvendelse. Hun hadde vokst opp uten tro, uten kirke, uten noen religiøs bakgrunn. Så, midt i en vanlig arbeidsdag, skjedde det noe.
«Det var som om noen skrudde på lyset,» sier hun. «Plutselig forstod jeg. Ikke alt – men nok. Jeg visste at Gud var virkelig. Jeg visste at jeg trengte ham. Jeg visste at alt jeg hadde trodd om livet, var feil.»
Hun hadde ikke lest en bok. Ikke hørt en preken. Ikke snakket med noen troende. Det bare skjedde.
Bestemte hun seg?
Hun ler. «Nei. Det var mer som om jeg ikke hadde noe valg. Ikke på den måten at noen tvang meg. Men på den måten at når du ser sannheten, kan du ikke late som du ikke ser den.»
Det er oppvåkning.
Ikke en beslutning du tar, men et lys som slås på. Ikke noe du gjør, men noe som skjer med deg. Ikke å finne Gud, men å oppdage at han alltid har sett deg.
Og så, når du er våken, må du stå opp. Må svare. Må begynne å leve i det nye lyset.
Det er ditt ansvar. Det er din respons. Men det du responderer på, kom utenfra.
«Når ble du kristen?»
Kanskje svaret ikke er: «Da jeg bestemte meg.»
Kanskje svaret er: «Da jeg våknet. Da øynene ble åpnet. Da jeg så det jeg ikke kunne se før.»
Og hvis noen spør hvorfor du tror, kanskje svaret ikke er: «Fordi jeg valgte det.»
Kanskje svaret er: «Fordi noen tente lyset. Og jeg kunne ikke late som det var mørkt.»
Du våkner ikke fordi du bestemmer deg.
Du våkner fordi Lyset skinner.
Men når du er våken, må du velge å stå opp.
Og det er her det hele begynner.