Kapittel 9: Troen som gave
«Jeg skulle ønske jeg kunne tro.»
Det er en setning mange har hørt. Fra venner, fra fremmede, fra mennesker som står på utsiden og ser inn.
Den sies med et sukk. Med lengsel. Noen ganger med sjalusi.
«Dere som tror, dere har noe jeg ikke har. Dere har funnet noe jeg ikke finner. Jeg skulle ønske jeg kunne tro – men jeg klarer det ikke.»
Og her er vi ved kjernen av et mysterium.
For hva er egentlig tro? Og hvor kommer den fra?
Er den en evne – noe noen har og andre ikke har?
Er den et valg – noe du kan bestemme deg for?
Er den en prestasjon – noe du oppnår gjennom innsats?
Mye av moderne kristendom behandler tro som et valg.
«Bestem deg for å tro.» «Velg å følge Jesus.» «Ta steget.»
Språket antyder at troen er noe du gjør. En handling du utfører. En beslutning du tar.
Og det er noe sant i dette. Troen involverer viljen. Du må si ja. Du må svare.
Men kan du bestemme deg for å tro noe som er sant?
Tenk på det: Kan du bestemme deg for å tro at jorden er flat?
Du kan si det. Du kan late som. Men å virkelig tro det – å være overbevist – det kan du ikke velge.
Overbevisning er ikke noe du produserer ved viljens kraft. Den oppstår når du ser noe du ikke kan se bort fra.
Slik er det med troen på Gud.
Du kan ikke bestemme deg for å tro at Gud finnes. Du kan ikke ved viljestyrke overbevise deg selv om at Jesus er Herre.
Enten ser du det – eller så gjør du det ikke.
Enten griper det deg – eller så gjør det ikke det.
Troen er ikke noe du gjør. Det er noe som skjer med deg.
Og her kommer gaven inn.
For hvis troen er noe som skjer med deg – hvis den ikke kan produseres ved vilje – da må den komme fra et annet sted.
Det stedet er Gud.
«Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, det er Guds gave.»
Troen er gave. Gitt av Gud. Ikke produsert av deg.
Dette forandrer hvordan vi forstår de som ikke tror.
Hvis troen er et valg, da er de som ikke tror skyldige i å velge feil. De kunne trodd, men de ville ikke. De nektet.
Men hvis troen er gave, blir bildet mer komplekst.
De som ikke tror, har ikke mottatt det du har mottatt. Ikke ennå. Gaven har ikke nådd dem – eller de har ikke åpnet den.
Det betyr ikke at de er uten ansvar.
For gaven tilbys. Kallet går ut. Lyset skinner.
Og mennesket kan snu seg bort. Lukke øynene. Nekte å åpne.
Men selve evnen til å se, til å tro, til å ta imot – den kan ingen produsere selv.
Det er en samtale mange kjenner igjen. En venn som ikke tror. Ærlig, søkende, intellektuelt nysgjerrig. Han har lest mye, tenkt mye, diskutert mye.
«Jeg forstår argumentene,» sier han. «Jeg ser at det henger sammen logisk. Men jeg tror ikke. Noe mangler. Jeg vet ikke hva.»
Det han sier, setter i gang noe. Og erkjennelsen vokser: Det som mangler, er ikke flere argumenter. Ikke mer informasjon. Ikke bedre forklaringer.
Det som mangler, er gaven.
Og den gaven kan ingen av oss gi ham. Bare Gud kan det.
Men betyr det at vi bare skal vente? At den som ikke tror, ikke kan gjøre noe?
Nei. Bibelen er full av oppfordringer: Søk, og du skal finne. Bank, og det skal lukkes opp. Be, og du skal få.
Det er noe mennesket kan gjøre: Søke. Banke. Be.
Ikke produsere troen – men posisjonere seg der troen kan mottas.
Tenk på det som å åpne vinduet for solen.
Du kan ikke lage sollys. Du kan ikke ved viljens kraft få solen til å skinne.
Men du kan åpne vinduet. Du kan trekke fra gardinene. Du kan stille deg der lyset faller.
Og så vente. Og håpe. Og be om at lyset skal komme.
«Jeg tror, hjelp min vantro!»
Det er en av de mest ærlige bønnene i hele Bibelen. En far med et sykt barn roper det til Jesus.
Jeg tror – men troen min er svak, ufullstendig, blandet med tvil.
Hjelp min vantro – for jeg kan ikke hjelpe meg selv.
Og Jesus avviser ham ikke. Han hjelper.
Det er veien for den som kjemper med tro.
Ikke å late som du tror mer enn du gjør. Ikke å undertrykke tvilen. Ikke å produsere en overbevisning du ikke har.
Men å bringe det du har – hvor lite det enn er – og be om mer.
For troen er ikke enten-eller. Den er et spektrum.
Den kan være svak eller sterk. Liten eller stor. Vaklende eller fast.
Og den kan vokse.
«Øk vår tro!» ba disiplene. Og Jesus avviste ikke bønnen. Han tok den imot.
Troen kan økes. Den kan vokse. Den kan bli gitt i større mål.
Men den må gis. Du kan ikke vokse den selv.
Du kan bare be om mer. Søke mer. Åpne deg for mer.
Og stole på at Han som ga den første gnisten, også vil gi flammen.
Hva betyr dette for den som tror?
Det betyr ydmykhet.
Hvis troen er gave, har du ingenting å være stolt av. Du er ikke klokere, bedre, mer åpen enn de som ikke tror. Du har bare mottatt noe du ikke fortjente.
Vi tenker noen ganger på hvorfor vi tror og andre ikke gjør det.
Var det fordi vi var smartere? Mer søkende? Mer ærlige?
Nei. Vi kjenner mennesker som er smartere, mer søkende, mer ærlige enn oss – og som ikke tror.
Så hva var forskjellen?
Nåde. Gave. Noe vi ikke kan forklare eller ta æren for.
Det betyr også takknemlighet.
For når du innser at troen er gave, blir den dyrebarere.
Du holder den ikke som en selvfølge. Du tar den ikke for gitt. Du takker for den.
Herre, takk for at du åpnet øynene mine. Takk for at du ga meg tro. Takk for at du ikke ga opp.
Og det betyr forbønn.
For dem du elsker som ikke tror – du kan be for dem.
Du kan ikke gi dem troen. Du kan ikke argumentere dem til tro. Du kan ikke overbevise dem ved egen kraft.
Men du kan be. Du kan be om at gaven må gis. At lyset må skinne. At øynene må åpnes.
Det er kanskje det viktigste du kan gjøre.
«Jeg skulle ønske jeg kunne tro.»
Hvis du har sagt det – hvis du har kjent lengselen – da er det håp.
For lengselen selv er et tegn. Et tegn på at noe arbeider i deg. At kallet når frem. At nåden er i bevegelse.
De som ikke bryr seg om tro, lengter ikke etter den.
Men du lengter. Du ønsker. Du søker.
Og den lengselen er ikke tilfeldig. Den er plantet der av Noen.
Så ikke gi opp. Ikke slutt å søke. Ikke lukk vinduet.
Be den ærlige bønnen: «Jeg tror, hjelp min vantro.» Eller kanskje: «Jeg tror ikke ennå, men hjelp meg å tro.»
Og stol på at Han som plantet lengselen, også vil oppfylle den.
For troen er en gave.
Du kan ikke produsere den. Men du kan motta den.
Du kan ikke fortjene den. Men du kan ta imot den.
Du kan ikke skape den. Men du kan åpne deg for den.
Og Han som gir – Han gir gjerne.
«Be, og dere skal få. Let, og dere skal finne. Bank, og det skal lukkes opp for dere.»
Løftet står fast.
For den som søker – gaven venter.