Kapittel 10: Å stå opp når du er våknet
Vi har brukt mange kapitler på å si at oppvåkningen er Guds verk.
At du ikke kan bestemme deg for å våkne. At nåden går forut. At troen er gave. At gjenfødelsen skjer med deg, ikke av deg.
Alt dette er sant.
Men det er ikke hele sannheten.
For når du er våknet – hva da?
Når lyset har skint. Når øynene har åpnet seg. Når du ser det du ikke så før.
Da må du stå opp.
Det er her menneskets ansvar kommer inn.
Gud vekker. Mennesket står opp.
Gud kaller. Mennesket svarer.
Gud åpner døren. Mennesket går gjennom.
Tenk på Lasarus i graven.
Han var død. Virkelig død. Fire dager død. Ingenting han kunne gjøre.
Og så ropte Jesus: «Lasarus, kom ut!»
Og Lasarus kom ut.
Men legg merke til hva som skjedde:
Jesus ga livet. Det var Jesu rop som vekket de døde bena, som startet hjertet, som fylte lungene.
Men Lasarus måtte gå. Med likklær rundt føttene snublet han mot lyset. Han brukte de bena Jesus hadde vekket.
Guds kraft – og menneskets respons.
Slik er oppvåkningen.
Du kunne ikke vekke deg selv. Men nå er du våken.
Du kunne ikke gi deg selv liv. Men nå lever du.
Du kunne ikke åpne øynene. Men nå ser du.
Og nå – nå må du gjøre noe med det.
Hva betyr det å stå opp?
Det betyr å leve i samsvar med det du har sett.
Du har sett at Gud er virkelig. Nå må du leve som om han er virkelig.
Du har sett at du er synder. Nå må du vende deg fra synden.
Du har sett at Jesus er Herre. Nå må du følge Ham.
Det er ikke nok å ligge i sengen og vite at du er våken.
Du må stå opp. Kle på deg. Gå ut døren. Begynne dagen.
Oppvåkningen som ikke fører til handling, er ikke fullstendig oppvåkning.
Jesus sa det klart: «Ikke alle som sier 'Herre, Herre' til meg, skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min Fars vilje.»
Gjør. Ikke bare vet. Ikke bare bekjenner. Men gjør.
Troen som ikke handler, er ikke frelst tro – den er død, som Jakob skriver.
Men her må vi være forsiktige.
For dette kan høres ut som loviskhet. Som om frelsen likevel avhenger av dine gjerninger. Som om nåden ikke var nok.
Det er ikke det jeg sier.
La meg prøve å forklare:
Handlingen frelser deg ikke. Nåden frelser deg.
Men den som er frelst, handler. Ikke for å bli frelst, men fordi han er frelst.
Handlingen er ikke årsaken til livet. Den er tegnet på liv.
Tenk på det slik:
Et tre som lever, bærer frukt. Frukten skaper ikke livet – livet skaper frukten.
Men et tre som aldri bærer frukt, er ikke levende. Det er dødt.
Slik med troen. Tro som aldri viser seg i handling, er ikke levende tro. Den er en illusjon.
Så hva er handlingene? Hva vil det si å stå opp?
For det første: Bekjennelse.
«Hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.»
Bekjennelse er å si høyt det du har sett innvendig. Å la det indre bli ytre. Å sette ord på troen.
Det er ikke bare formalitet. Det er et steg ut i åpent lende. En erklæring som forplikter.
For det andre: Omvendelse.
Å snu seg. Fra noe og til noe.
Fra synden og til Gud. Fra deg selv og til Kristus. Fra din vei og til hans vei.
Omvendelse er ikke bare å føle anger. Det er å faktisk snu. Å gå i en annen retning.
For det tredje: Dåp.
«Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.»
Dåpen er den ytre handlingen som svarer til den indre forvandlingen. Det er å bli begravet med Kristus og stå opp med ham.
Den er ikke magi. Men den er heller ikke likegyldig. Den er lydighet. Og lydighet er tro i aksjon.
For det fjerde: Etterfølgelse.
«Følg meg,» sa Jesus.
Ikke bare «tro på meg». Ikke bare «bekjenn meg». Men «følg meg».
Å følge er en daglig handling. Et steg om gangen. En lydighet om gangen. Et valg om gangen.
Alt dette er å stå opp.
Ikke for å fortjene nåden – den er allerede gitt.
Men for å leve i nåden. For å la nåden bære frukt. For å være det du er blitt.
Men hva om jeg feiler?
Hva om jeg står opp, og så faller? Hva om jeg bekjenner, og så fornekter? Hva om jeg snur, og så snur tilbake?
Da står du opp igjen.
For nåden som vekket deg første gang, er der fortsatt.
Og Han som kalte deg, gir ikke opp.
Peter fornektet Jesus tre ganger. Tre ganger, mens Jesus stod og så på.
Men Peter ble ikke forkastet. Han ble reist opp igjen. Jesus oppsøkte ham etter oppstandelsen: «Simon, elsker du meg?»
Tre ganger spørsmålet. For å svare til tre fornektelser. For å gi Peter muligheten til å stå opp igjen.
Å stå opp er ikke en engangshandling. Det er en daglig praksis.
Hver dag: Ny overgivelse. Ny lydighet. Nye steg i etterfølgelse.
Noen dager vil du snuble. Noen dager vil du falle. Men morgenen etter står du opp igjen.
For Han som vekket deg, vekker deg på nytt.
Kanskje tenker du: Dette høres utmattende ut.
Daglig kamp. Daglig oppstigning. Daglig strev.
Men det er ikke ment å være utmattende. Det er ment å være liv.
Et nyfødt barn strever med å lære å gå. Det faller og reiser seg, faller og reiser seg.
Men det er ikke utmattelse – det er vekst. Det er livet som folder seg ut.
Slik med det kristne livet. Du lærer å gå. Du faller og reiser deg. Men det er ikke dødens kamp – det er livets utfoldelse.
Og du er ikke alene.
Den Ånd som vekket deg, bor i deg. Han gir kraft til å stå opp. Kraft til å gå. Kraft til å fortsette.
«For det er Gud som virker i dere både viljen og gjerningen,» skriver Paulus.
Gud virker. I deg. Både viljen – lysten til å gjøre det rette – og gjerningen – kraften til å gjøre det.
Så oppvåkningen er Guds verk. Ja.
Men oppstigningen er ditt ansvar. Også ja.
Ikke fordi Gud trenger din innsats. Men fordi et levende menneske lever.
Du våkner ikke fordi du bestemmer deg.
Men når du er våken, må du velge å stå opp.
Hva venter du på?
Lyset skinner. Øynene er åpne. Dagen er her.
Stå opp. Kle på deg. Gå ut døren.
Livet venter.