Kapittel 12: Å leve som en som har våknet
Og så, når du har våknet – hva da?
Hva gjør du med resten av livet? Hvordan lever du videre? Hva forandrer seg?
Vi har snakket om oppvåkningen. Om hva den er, hvordan den kommer, hvem som gjør den.
Men oppvåkningen er ikke målet. Den er begynnelsen.
Å leve som en som har våknet, er å leve i virkeligheten.
Ikke i drømmen lenger. Ikke i illusjonen. Ikke i det rommet du trodde var alt som fantes.
Men i verden slik den faktisk er. Med Gud i sentrum. Med deg selv i riktig perspektiv.
Det betyr at alt ser annerledes ut.
Ikke fordi tingene har forandret seg, men fordi du har forandret deg.
Verden er den samme. Men du ser den med nye øyne.
Jobben din er den samme – men nå vet du hvem du arbeider for.
Familien din er den samme – men nå ser du dem som gaver, ikke selvfølgeligheter.
Problemene dine er de samme – men nå vet du at de ikke er det siste ordet.
Døden venter fortsatt – men nå vet du at den ikke er slutten.
Å leve som en som har våknet, er å leve med en hemmelighet.
Ikke en hemmelighet du gjemmer, men en hemmelighet du bærer.
Du vet noe de fleste ikke vet. Du har sett noe de fleste ikke har sett.
Og det forandrer hvordan du går gjennom dagene.
Du kan møte motgang annerledes.
Ikke fordi det gjør mindre vondt. Ikke fordi du er immun mot lidelse.
Men fordi du vet at lidelsen ikke er meningsløs. At det finnes en som holder deg. At det finnes en morgen etter natten.
«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud.»
Ikke at alt er godt. Men at alt tjener til det gode. Det er forskjell.
Du kan møte medgang annerledes.
Ikke med den desperate klyngingen som sier: «Bare dette varer, bare jeg får beholde dette.»
Men med takknemlighet. Åpne hender. Glede uten angst.
For du vet at det gode kommer fra Giveren. Og Giveren forsvinner ikke, selv om gavene forandrer seg.
Du kan møte deg selv annerledes.
Ikke med den evige selvkritikken som aldri blir fornøyd.
Ikke med den oppblåste selvtilliten som nekter å se sannheten.
Men med nåde. Du er synder – og du er tilgitt. Du er svak – og du er båret. Du er ufullkommen – og du er elsket.
Du kan møte andre annerledes.
Med tålmodighet, fordi du vet at du selv trengte tålmodighet.
Med tilgivelse, fordi du selv er tilgitt.
Med håp for dem, fordi du vet at Gud ikke er ferdig med noen ennå.
Å leve som en som har våknet, er å leve i takknemlighet.
Ikke den tvungne takknemligheten som later som alt er fint.
Men den dype takknemligheten som ser at alt – absolutt alt – er en gave.
At du puster, er en gave. At du ser, er en gave. At du er elsket, er en gave.
Og den som har våknet til gavene, lever annerledes enn den som tar dem for gitt.
Det er også å leve i oppdrag.
For du har ikke våknet bare for din egen skyld.
Du har våknet for å være lys i mørket. Salt i verden. Et vitne om det du har sett.
«Dere skal være mine vitner,» sa Jesus.
Ikke profesjonelle forkynnere. Ikke perfekte mennesker. Men vitner. Noen som har sett noe og forteller om det.
Du trenger ikke ha alle svarene.
Du trenger ikke vinne alle diskusjoner.
Du trenger bare si: «Jeg var blind, og nå ser jeg.»
Det er nok. Det er et vitnesbyrd ingen kan argumentere bort.
Å leve som en som har våknet, er også å vente.
For historien er ikke ferdig. Det beste ligger foran.
Du lever mellom to verdener: Den gamle som er på vei ut, og den nye som er på vei inn.
Du har smakt på det nye – men du har ikke sett alt ennå. Du lever i løftet – men ikke i fullendelsen.
Det er en merkelig tilstand. Allerede og ennå ikke.
Allerede elsket – men ennå ikke fullkomment helbredet.
Allerede fri – men ennå ikke helt hjemme.
Allerede seier – men ennå i kamp.
Og det kan være frustrerende. Det kan være utmattende. Det kan få deg til å spørre: Er dette alt?
Nei. Dette er ikke alt. Dette er begynnelsen.
En dag skal du se ham ansikt til ansikt. En dag skal du kjenne fullt ut. En dag skal alle tårer tørkes bort.
Men ikke ennå. Nå lever du i håpet. I ventingen. I troen på det du ikke ser.
Hvordan holder du ut?
Ved å minne deg selv om det du har sett.
Ved å vende tilbake til øyeblikket da du våknet. Til sannhetene som ble åpenbart. Til løftene som ble gitt.
Ved å holde fast ved fellesskapet av andre som har våknet. Som ser det samme. Som bærer hverandre.
Ved å be. Igjen og igjen. Ikke fordi bønnen forandrer Gud, men fordi den forandrer deg.
Ved å motta. Ordet, nattverden, dåpens identitet. De ytre tegnene på den indre virkeligheten.
Og ved å stå opp hver morgen og velge det på nytt.
For troen er ikke en engangsbegivenhet. Den er en daglig praksis.
Hver dag: Ny overgivelse. Ny tillit. Nye steg i lydighet.
Å leve som en som har våknet, er å leve på vei.
Du har ikke ankommet. Du er underveis.
Men du vet hvor du går. Og du vet Hvem som går med deg.
Og det er nok.
Det er nok å vite at du er elsket.
Det er nok å vite at du er sett.
Det er nok å vite at Han som begynte verket, vil fullføre det.
Du våknet ikke fordi du bestemte deg.
Du våknet fordi Lyset skinte.
Og nå lever du i det lyset.
Ikke perfekt. Ikke ferdig. Ikke uten kamp.
Men våken. Levende. På vei hjem.
Det er dette kristenlivet er:
Ikke en tilstand av fullkommenhet, men en vandring i lyset.
Ikke en prestasjon å vise frem, men et liv å leve.
Ikke et svar på alle spørsmål, men en tillit til Ham som har alle svar.
Og det begynner her. Med oppvåkningen.
Med øynene som åpnes. Med sannheten som bryter gjennom. Med Ham som fant deg før du forstod at du var tapt.
Du har våknet.
Nå – lev.
Lev som en som ser.
Lev som en som vet.
Lev som en som er elsket.
For det er du.
Det har du alltid vært.
Men nå vet du det.
Og det forandrer alt.