Kapittel 1: «Skrevet i en annen tid»
«Bibelen er skrevet i en annen tid.»
Setningen sies overalt. I bibelgrupper og på prekestoler. I samtaler om vanskelige tekster. I forklaringer på hvorfor vi ikke lenger tror det vi en gang trodde.
Den høres så fornuftig ut. Så balansert. Så moden.
For det er jo sant. Bibelen er skrevet i en annen tid. For to tusen år siden, eller tre tusen. I kulturer som er fremmed for oss. Av mennesker som ikke visste hva vi vet.
Men spørsmålet er ikke om setningen er sann. Spørsmålet er hva vi bruker den til.
Jeg la merke til det første gang i en bibelgruppe. Vi leste en av tekstene som får moderne mennesker til å rykke til – en av de tekstene der Paulus sier noe vi ikke liker.
«Dette må vi jo lese i lys av tiden det ble skrevet i,» sa en i gruppen.
Alle nikket. Selvfølgelig. Det var jo åpenbart.
Men så begynte jeg å lure: Når leser vi ikke teksten i lys av tiden den ble skrevet i? Når lar vi den bare stå?
Og svaret slo meg: Når vi er enige med den.
«Du skal elske din neste som deg selv» – det trenger ingen historisk kontekstualisering. Det gjelder.
«Salige er de som skaper fred» – det trenger ingen kulturell oversettelse. Det er evig sant.
Men de tekstene som utfordrer oss? De som sier noe vi ikke liker? De er «skrevet i en annen tid».
Det er et mønster her. Og mønsteret avslører noe.
Det avslører at «skrevet i en annen tid» ikke egentlig er en historisk observasjon. Det er et sorteringsverktøy. Et filter vi bruker for å bestemme hvilke tekster som får tale til oss – og hvilke vi kan arkivere som historiske kuriositeter.
Og kriteriet for sorteringen er nesten alltid det samme: Stemmer det med det jeg allerede tror?
Hvis ja: Tidløs sannhet.
Hvis nei: Skrevet i en annen tid.
Jeg har selv gjort det. Mer enn jeg liker å innrømme.
Da jeg først leste Bergprekenen, var det mye som støtte meg. «Elsk deres fiender.» «Vend det andre kinnet til.» «Døm ikke.»
Vanskelig, tenkte jeg. Men sant. Evig sant. Utfordrende på en måte som forandrer meg.
Men når jeg leste om helvete i den samme Bergprekenen? Om å rives ut øyne og hogge av hender? Om den smale veien som få finner?
Da fant jeg plutselig historiske forklaringer. Kulturelle kontekster. Retoriske virkemidler.
Ikke fordi tekstene var fundamentalt forskjellige. Men fordi jeg var forskjellig i møte med dem.
Det er ikke galt å forstå Bibelen historisk. Det er nødvendig. Vi må vite hvem som skrev, til hvem, i hvilken situasjon. Vi må forstå sjangre og virkemidler og kulturelle forutsetninger.
God bibellesning har alltid gjort dette. Fra oldkirkens fedre til reformatorene til de beste fortolkerne i dag – alle har visst at kontekst betyr noe.
Men det er forskjell på å bruke historien for å forstå teksten og å bruke historien for å nøytralisere den.
Det første åpner teksten. Det andre lukker den.
La meg være konkret.
Når vi leser Paulus' formaninger om seksuell etikk og sier «dette er kulturelt betinget», har vi gjort en vurdering. Vi har sagt at dette ikke gjelder oss.
Greit. Men da må vi kunne forklare hvorfor det ikke gjelder – på en annen måte enn at vi ikke liker det.
For Paulus selv mente ikke at han skrev kulturelt betingede råd. Han mente han formidlet Guds vilje. Han mente det han skrev var sant – ikke bare for sin tid, men for alle tider.
Vi kan være uenige med Paulus. Det er lov. Men vi bør i det minste innrømme hva vi gjør: Vi sier at vi vet bedre enn apostelen. At vår innsikt overgår hans. At han tok feil.
Det er en posisjon man kan forsvare. Men det er noe annet enn å si at teksten er «skrevet i en annen tid».
For «skrevet i en annen tid» later som om vi ikke tar stilling. Det later som om dette er nøytral, akademisk observasjon.
Men det er det ikke.
Det er en dom. Kledd ut som ydmykhet.
Det fortelles om en teologistudent som ble spurt hvordan han leste Bibelen.
«Jeg tar med meg det som gir liv,» sa han. «Det som bygger opp. Det som gjenspeiler Jesu kjærlighet. Resten lar jeg ligge.»
Det hørtes vakkert ut. Nesten poetisk.
Men så kom spørsmålet: «Hvem bestemmer hva som gir liv?»
Han så ut som om spørsmålet var meningsløst. «Det gjør jo jeg. Hvem ellers?»
Og der var det. Sagt høyt, uten skam.
Jeg er målestokken. Jeg avgjør hva som er verdt å lytte til. Jeg sorterer mellom det som er Guds ord og det som bare er ord.
Det er her vi må stoppe opp.
For hvis jeg bestemmer hvilke deler av Bibelen som gjelder – hva er da Bibelen?
Ikke en autoritet. Ikke en stemme utenfra. Ikke åpenbaring.
Bare en ressurs. En samling tekster jeg kan bruke når de passer meg.
Det er forskjell på å ha en bok som taler til meg, og å ha en bok jeg kan plukke fra. Forskjellen er hvem som har siste ord.
I gamle dager – før vi ble så kloke – hadde kristne et annet forhold til de vanskelige tekstene.
De visste at Bibelen inneholdt ting som støtte dem. Som de ikke forstod. Som virket harde eller merkelige.
Men de antok ikke at dette betydde at tekstene tok feil. De antok at det kanskje var de som ikke forstod.
Det var ikke naivitet. Det var ydmykhet. En grunnleggende holdning som sa: Denne boken er større enn meg. Den ser mer enn jeg ser. Og hvis noe støter meg, er kanskje problemet ikke teksten – kanskje er det meg.
Vi har mistet denne holdningen. Vi har byttet den ut med en annen: Hvis teksten støter meg, er problemet teksten.
Men hva mister vi da?
Vi mister muligheten for å bli korrigert.
For å bli virkelig korrigert, må stemmen som korrigerer deg ha autoritet. Den må kunne si noe du ikke ville sagt selv. Den må kunne utfordre det du tar for gitt.
En stemme som bare bekrefter det du allerede tenker, korrigerer deg aldri. Den bare forsterker det som allerede er der.
Og en Bibel som bare får si det vi er enige i, er en Bibel uten autoritet. En Bibel som aldri kan utfordre oss. Som aldri kan forandre oss.
Noen vil si: Men Bibelen har jo blitt brukt til å forsvare forferdelige ting. Slaveri. Undertrykkelse av kvinner. Vold og krig.
Det er sant. Og det er alvorlig.
Men svaret er ikke å fjerne Bibelens autoritet. Svaret er å lese den bedre. Mer ærlig. Mer helhetlig. Med større oppmerksomhet på hva som faktisk står der.
For de som brukte Bibelen til å forsvare slaveri, leste den selektivt. De fant tekster som passet dem og ignorerte alt som pekte motsatt vei. De gjorde akkurat det vi gjør nå – bare med andre tekster.
Løsningen er ikke å gjøre det samme i motsatt retning. Løsningen er å slutte å plukke.
Det betyr ikke at alt i Bibelen er like lett å forstå. Det betyr ikke at alle tekster taler like direkte til oss. Det betyr ikke at vi kan lese uten å tolke.
Selvfølgelig må vi tolke. Selvfølgelig må vi bruke fornuft og kunnskap og fellesskap.
Men tolkningens mål er å forstå hva teksten sier – ikke å omforme den til det vi vil høre.
Det er forskjell på å spørre: «Hva betyr dette?» og å spørre: «Hvordan kan jeg komme meg unna dette?»
«Bibelen er skrevet i en annen tid.»
Ja. Det er den.
Men spørsmålet er: Betyr det at vi kan overhøre den? Eller betyr det at vi må arbeide hardere for å høre den?
Er historisk avstand en grunn til å arkivere teksten – eller en utfordring til å lytte forbi avstanden til det som fortsatt taler?
For her er saken: Hele poenget med åpenbaring er at den kommer utenfra.
Hvis Gud bare sier det vi allerede vet, trenger vi ikke åpenbaring. Da trenger vi bare å tenke selv.
Men åpenbaring forutsetter at Gud vet noe vi ikke vet. At han ser noe vi ikke ser. At han kan si noe vi aldri ville kommet på selv.
Og da vil åpenbaringen nødvendigvis inneholde ting som støter oss. Ting som utfordrer. Ting som ikke stemmer med det vi tar for gitt.
Hvis den ikke gjorde det, ville den ikke være åpenbaring. Den ville være et ekko av vår egen stemme.
Jeg tror vi har blitt redde for dette ekkoet.
Ikke redde for å miste åpenbaringen – men redde for å oppdage at det er det vi har gjort.
For hvis vi ærlig undersøker hvordan vi leser Bibelen, vil mange av oss finne at vi allerede har sortert den. At vi allerede har bestemt hva som gjelder og hva som ikke gjelder. At vi allerede har gjort vår egen forståelse til målestokk.
Og da har vi ikke lenger en Bibel som kan tale til oss.
Vi har bare et speil.
«Skrevet i en annen tid.»
Spørsmålet er ikke om det er sant.
Spørsmålet er om vi bruker det som unnskyldning for å ikke lytte.
Og hvis vi gjør det – hvem er det da som egentlig taler når vi leser?