Kapittel 2: Menneskers ord eller Guds ord?
Det høres ut som et akademisk spørsmål. Noe teologer diskuterer på fakultetene. Noe vi vanlige kristne ikke trenger å ta stilling til.
Men det er det ikke.
Det er det mest praktiske spørsmålet vi kan stille om Bibelen. For svaret bestemmer hvordan vi leser den. Hva vi gjør med den. Hvem som har siste ord.
Er Bibelen menneskers ord om Gud – eller Guds ord til mennesker?
La meg forklare forskjellen.
Hvis Bibelen er menneskers ord om Gud, er den en samling religiøse tekster. Skrevet av mennesker som søkte det guddommelige. Som hadde erfaringer de tolket som møter med Gud. Som skrev ned sine tanker, sine refleksjoner, sin tro.
Det er verdifullt. Det er interessant. Det kan være inspirerende.
Men det er ikke bindende.
For hvis Bibelen er menneskers ord om Gud, er den bare vitnesbyrd. Vitnesbyrd fra mennesker som levde for lenge siden, i kulturer vi ikke deler, med forutsetninger vi ikke har.
Vi kan lytte til dem. Vi kan lære av dem. Men vi trenger ikke adlyde dem.
For de var jo bare mennesker som oss. De visste ikke mer enn vi vet. De så ikke klarere enn vi ser. De var på samme nivå som oss – bare i en annen tid.
Men hvis Bibelen er Guds ord til mennesker, er alt annerledes.
Da er ikke Bibelen bare vitnesbyrd om religiøse erfaringer. Da er den åpenbaring. Gud som taler. Gud som gjør seg kjent. Gud som bryter inn i historien og sier: Slik er det.
Da kan vi ikke bare lytte når det passer oss. Da må vi lytte også når det ikke passer. For stemmen som taler er ikke bare menneskelig. Den er guddommelig.
Det betyr ikke at vi forstår alt. Det betyr ikke at alt er like lett å anvende. Men det betyr at utgangspunktet er et annet.
Vi kommer ikke til teksten som dommere. Vi kommer som lyttere.
I moderne teologi har vi i stor grad valgt det første alternativet.
Ikke alltid uttrykkelig. Ikke alltid bevisst. Men i praksis.
Vi snakker om «de bibelske forfatterne» og deres «teologier» – som om det var flere konkurrerende stemmer vi kan velge mellom. Vi snakker om «Paulus' syn» og «Johannesevangeliets perspektiv» – som om vi stod utenfor og vurderte.
Vi analyserer teksten nedenfra. Som et menneskelig produkt. Som litteratur fra antikken.
Og det er noe sant i dette. Bibelen er skrevet av mennesker. Paulus har sin stil og sine særtrekk. Evangelistene har sine perspektiver.
Men spørsmålet er om det er alt.
For de bibelske forfatterne selv mente noe annet.
Paulus mente ikke at han bare delte sine personlige refleksjoner. «Når dere tok imot Guds ord, som dere hørte av oss,» skriver han til tessalonikerne, «tok dere ikke imot det som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er.»
Han var klar over at han var et menneske. Han var klar over at han skrev brev med sin egen hånd. Men han mente at det han skrev, var mer enn hans egne tanker. Det var Guds ord – formidlet gjennom ham.
Peter skriver om Skriftens profetier: «Dere må fremfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.»
Legg merke til logikken: Mennesker talte. Men det de talte var ord fra Gud. Ikke ord om Gud. Fra.
Dette er det klassiske synet på inspirasjon. Og det er mer nyansert enn karikaturene vil ha det til.
Det betyr ikke at Gud dikterte ordene mens forfatterne bare var passive sekretærer. Vi ser jo at Paulus har sin stil, at Lukas har sin, at Johannes har sin. Personlighetene skinner gjennom.
Men det betyr at Gud ledet prosessen. At Ånden førte forfatterne slik at det de skrev, var det Gud ville si. At resultatet er både fullt ut menneskelig og fullt ut guddommelig.
Det er et mysterium. Som inkarnasjonen. Jesus var fullt ut menneske og fullt ut Gud – ikke halvt og halvt, men begge deler helt.
Slik med Skriften. Den er fullt ut menneskers ord og fullt ut Guds ord. Ikke enten-eller. Begge deler.
Men vi har mistet dette «begge deler».
Vi har beholdt det menneskelige. Vi har mistet det guddommelige.
Vi kan snakke i det uendelige om historisk kontekst og sjanger og litterære virkemidler. Om forfatterens intensjon og lesernes situasjon.
Men vi har vanskeligere for å si: «Så sier Herren.»
For hvem er vi til å si det? Hvem er vi til å påstå at vi vet hva Gud mener?
Og her er ironien.
For i vår ydmykhet overfor Bibelen – «vi kan jo ikke vite sikkert hva Gud mener» – har vi gjort oss selv til autoriteten.
Tenk på det: Hvis vi ikke kan vite hva Gud mener, hvem avgjør da hva som er sant? Hvem bestemmer hva som er riktig?
Vi gjør det.
Vår fornuft. Vår erfaring. Vår samvittighet.
Vi har ikke fjernet autoriteten. Vi har bare flyttet den – fra Gud til oss selv.
En prest sa en gang noe som festet seg hos dem som hørte det.
«Jeg tror Bibelen inneholder Guds ord,» sa han. «Men jeg tror ikke alt i Bibelen er Guds ord.»
Det hørtes nyansert ut. Balansert. Sofistikert.
Men noen spurte: «Hvordan vet du hvilke deler som er Guds ord og hvilke som ikke er det?»
Han tenkte seg om. «Det som peker mot Jesus. Det som gjenspeiler kjærligheten. Det som bygger opp.»
«Og hvem avgjør hva som peker mot Jesus?»
Han svarte: «Det gjør vi. I fellesskap. Med Åndens hjelp.»
Og der var det igjen. Vi avgjør. Vi bestemmer hvilke tekster som får autoritet. Vi siler Skriften gjennom vårt eget filter. Det er en posisjon mange vil kjenne seg igjen i.
Det er ikke Bibelen som taler til oss. Det er vi som bestemmer hva i Bibelen som får tale.
Men hva om vi tar feil?
Hva om vår forståelse av kjærlighet er for trang? Hva om vårt bilde av Jesus er skapt i vårt eget bilde? Hva om det vi sorterer bort, er nettopp det vi trenger å høre?
Hvis vi er dommere over Skriften, har vi ingen ankeinstans. Ingen stemme som kan korrigere vår dom. Ingen utsikt utover vår egen horisont.
Vi er alene med vår egen forståelse. Og den forståelsen bekrefter vi ved å lese en Bibel vi allerede har filtrert.
Det er her spørsmålet blir praktisk.
For hvis Bibelen er Guds ord, har den autoritet til å si noe jeg ikke ville sagt selv. Den kan korrigere meg. Utfordre meg. Fortelle meg at jeg tar feil.
Det er ubehagelig. Men det er også frigjørende. For det betyr at jeg ikke er overlatt til meg selv. At det finnes en stemme utenfra. At sannheten ikke bare er det jeg klarer å tenke meg til.
Men hvis Bibelen bare er menneskers ord om Gud – kloke ord, kanskje, inspirerende ord – da er jeg til syvende og sist alene.
Da er min forståelse alt jeg har.
Noen vil si: Men vi har jo Ånden. Ånden leder oss til sannheten.
Ja. Det gjør Ånden.
Men hvordan leder Ånden? Og hvordan vet vi at det er Ånden som leder?
Gjennom historien har mennesker påberopt seg Åndens ledelse for de mest forskjellige ting. Ånden har angivelig bekreftet motstridende standpunkter, ledet i motsatte retninger, talt med ulike stemmer.
Hvordan skjelner vi? Hvordan vet vi hva som virkelig er fra Ånden?
Det klassiske svaret er: Ånden motsier ikke Ordet. For Ånden er Ordets opphav.
Men dette svaret forutsetter at vi har et Ord. En norm. En målestokk som Åndens ledelse kan prøves mot.
Og den målestokken er Skriften.
Uten Skriften som Guds ord blir Ånden løsrevet. Fri til å si hva som helst. Umulig å prøve.
Da kan hvem som helst påberope seg Åndens ledelse for hva som helst. Og vi har ingen måte å vite om det stemmer.
«Ånden sa til meg» blir det ultimate argumentet. Uangripelig. Uimotsigelig. For hvem kan motsi Ånden?
Men den som virkelig kjenner Ånden, vet at Ånden aldri motsier det Ånden selv har inspirert. Ordets Ånd fører oss til Ordet, ikke bort fra det.
Jeg sier ikke dette for å gjøre Bibelen til en lov. Ikke for å slå folk i hodet med tekster.
Jeg sier det fordi spørsmålet om Bibelens natur er spørsmålet om vi har en Gud som taler.
Hvis Bibelen bare er menneskers ord, har vi en stum Gud. En Gud vi må gjette oss til. En Gud vi aldri kan høre direkte.
Men hvis Bibelen er Guds ord, har vi en Gud som har talt. Som har brutt stillheten. Som har sagt hvem han er og hva han vil.
Da trenger vi ikke gjette. Da kan vi lytte.
Det betyr ikke at vi forstår alt. Det betyr ikke at lesningen er enkel.
Men det betyr at vi kommer til Bibelen med en annen holdning.
Ikke: Hva kan jeg bruke av dette?
Men: Hva vil du si til meg?
Ikke: Stemmer dette med det jeg allerede tror?
Men: Er jeg villig til å forandre det jeg tror?
Menneskers ord om Gud – eller Guds ord til mennesker?
Det er ikke et akademisk spørsmål.
Det er spørsmålet om hvem som taler når vi åpner Bibelen.
Og hvem som lytter.