Kapittel 3: Over eller under teksten
Det er to måter å lese på.
Du kan lese med blikket ovenfra. Vurderende. Bedømmende. Som en som står over teksten og avgjør hva som er verdt å lytte til.
Eller du kan lese med blikket nedenfra. Lyttende. Mottakende. Som en som stiller seg under teksten og lar den tale.
Det høres ut som en liten forskjell. Men det forandrer alt.
Jeg oppdaget det på universitetet.
Vi lærte å lese Bibelen «kritisk». Det betydde å stille spørsmål ved teksten. Undersøke den. Ikke ta noe for gitt.
Hvem skrev dette? Når? Til hvem? Hvilke interesser hadde forfatteren? Hvilke kilder brukte han? Hvor er motsetningene, spenningene, lagene?
Det var fascinerende. Tekster jeg hadde lest hundre ganger, åpnet seg på nye måter. Jeg så ting jeg aldri hadde sett.
Men noe skjedde også. Gradvis. Umerkelig.
Jo mer jeg analyserte teksten, jo mindre ble jeg truffet av den.
Det er ikke noe galt med kritiske spørsmål. Vi skal spørre hvem som skrev og til hvem. Vi skal forstå kontekst og sjanger. Vi skal bruke fornuften når vi leser.
Men det er forskjell på å bruke kritiske spørsmål for å forstå teksten – og å bruke dem for å beskytte seg mot den.
Det første er nødvendig. Det andre er en flukt.
La meg forklare hva jeg mener.
Når jeg leser «Elsk din fiende» og spør «Hva mente Jesus med dette i sin kontekst?» – da bruker jeg kritisk lesning for å forstå.
Men når jeg leser «Elsk din fiende» og begynner å lete etter grunner til at dette ikke kan gjelde meg – da bruker jeg kritisk lesning som skjold.
Det første åpner teksten. Det andre stenger den.
Og forskjellen ligger ikke i spørsmålene jeg stiller. Forskjellen ligger i hvorfor jeg stiller dem.
Vi har utviklet et helt arsenal av beskyttelsesstrategier.
«Dette er nok en senere tilføyelse.» Med én setning kan jeg avvise teksten som uautentisk.
«Her må vi forstå den kulturelle konteksten.» Med én setning kan jeg gjøre teksten til et historisk dokument uten relevans for meg.
«Forfatteren hadde tydelig en agenda.» Med én setning kan jeg redusere Guds ord til menneskelig interessekamp.
«Moderne forskning har vist at...» Med én setning kan jeg trumfe to tusen år med lesning.
Hver strategi høres akademisk ut. Seriøs. Kompetent.
Men samlet gjør de én ting: De holder teksten på avstand.
Det er det jeg mener med å lese «over» teksten.
Jeg plasserer meg selv i dommerposisjon. Teksten må forsvare seg. Den må bevise sin relevans, sin autentisitet, sin rett til å tale.
Og jeg avgjør om forsvaret holder.
Jeg bestemmer hva som er troverdig og hva som ikke er det. Hva som er tidløst og hva som er utdatert. Hva som får tale og hva som må tie.
Men hva om det finnes en annen måte?
Hva om jeg kunne lese «under» teksten?
Da ville jeg ikke komme som dommer, men som lytter. Ikke for å evaluere, men for å høre. Ikke for å avgjøre om teksten har rett til å tale til meg, men for å la den tale – og så respondere.
Det betyr ikke å slutte å tenke. Det betyr ikke å legge fra seg fornuften.
Men det betyr å endre utgangspunktet.
Fra: «Denne teksten må bevise at den fortjener min oppmerksomhet.»
Til: «Denne teksten har autoritet. Hvordan skal jeg forstå den?»
Reformatorene snakket om Skriften som «norma normans» – normen som normerer. Målestokken som måler alt annet.
Det betyr at Skriften ikke skal måles mot noe annet. Den er målestokken.
Vi måler ikke Bibelen mot vår fornuft. Vi måler vår fornuft mot Bibelen.
Vi måler ikke Bibelen mot vår erfaring. Vi måler vår erfaring mot Bibelen.
Vi måler ikke Bibelen mot vår samtid. Vi måler vår samtid mot Bibelen.
Det høres autoritært ut. Kanskje til og med farlig.
Men tenk på alternativet.
Hvis Bibelen må måles mot noe annet – hva er det andre?
Min fornuft? Men fornuften min er formet av min tid, min kultur, mine fordommer. Den er ikke nøytral.
Min erfaring? Men erfaringen min er begrenset. Jeg har ikke opplevd alt. Jeg har ikke sett alt.
Min samtids konsensus? Men samtiden tar feil om mye. Hver generasjon oppdager at den forrige tok feil – og innbiller seg at den selv ikke gjør det.
Hvis noe av dette blir målestokken for Bibelen, da er det ikke Bibelen som har autoritet. Da er det jeg – eller vi – som har det.
Og da er vi tilbake til å lese ovenfra.
Det er en scene mange har opplevd. En bibelgruppe leser en av tekstene som handler om dom. Om konsekvenser. Om at det finnes et «utenfor».
En i gruppen sier: «Dette kan jeg ikke akseptere. En kjærlig Gud ville aldri...»
Hvem ville ikke forstå henne? Teksten er vanskelig. Den støter de fleste av oss.
Men noe med formuleringen får en til å stoppe opp.
«Kan ikke akseptere.»
Hun stod over teksten. Hun vurderte den. Og hun fant den mangelfull.
Men hva om hun hadde stilt seg under? Hva om hun hadde sagt: «Jeg forstår ikke dette. Det er vanskelig for meg. Men hva om det er sant likevel? Hva om det er jeg som mangler noe?»
Det ville ikke gjort teksten lettere. Men det ville åpnet for at teksten kunne si noe hun ikke allerede visste.
Det er dette vi mister når vi leser ovenfra: Muligheten for å bli overrasket.
Hvis jeg allerede vet hva som er sant, kan ikke teksten lære meg noe nytt. Den kan bare bekrefte det jeg allerede tror – eller bli avvist.
Men hvis jeg leser nedenfra, åpner jeg for at teksten kan vite noe jeg ikke vet. At Gud kan se noe jeg ikke ser. At sannheten kan være annerledes enn jeg trodde.
Det er sårbart. Det er ubehagelig.
Men det er den eneste måten å virkelig lære.
Jesus sa: «Den som har ører å høre med, hør!»
Legg merke til formuleringen. Den forutsetter at ikke alle hører. At man kan ha ører og likevel ikke høre.
Hva er det som blokkerer hørselen?
Kanskje det er posisjonen vår. Kanskje vi har plassert oss slik at vi ikke kan høre.
Den som står over teksten, hører bare det hun tillater seg å høre.
Den som står under teksten, kan høre alt.
Det betyr ikke at vi skal være naive. Det betyr ikke at vi ikke skal stille spørsmål eller bruke fornuft.
Men det betyr at vi må være ærlige om utgangspunktet vårt.
Kommer jeg til teksten for å finne sannheten – også når sannheten overrasker meg?
Eller kommer jeg til teksten for å få bekreftet det jeg allerede tror – og for å avvise det som ikke passer?
Det er et gammelt ord for å lese under teksten: Ydmykhet.
Ikke ydmykhet som svakhet. Ikke ydmykhet som å la seg tråkke på.
Men ydmykhet som erkjennelse: Jeg er ikke målestokken. Jeg har ikke alle svarene. Jeg kan ta feil.
Og derfor trenger jeg en stemme utenfra. En som kan korrigere meg. En som vet mer enn jeg vet.
Ydmyk lesning er ikke å gi opp tanken. Det er å gi opp illusjonen om at min tanke er nok.
Historisk-kritisk metode var ment å hjelpe oss forstå Bibelen bedre. Og den kan gjøre det.
Men den kan også bli et forsvarsverk. Et system av spørsmål som holder teksten på trygg avstand. Som sørger for at vi aldri blir virkelig truffet.
For det er det som skjer når vi leser ovenfra: Vi blir aldri truffet.
Vi analyserer. Vi kategoriserer. Vi forklarer.
Men vi hører ikke.
Hun har lest Bibelen hele sitt liv. Hun har aldri studert teologi. Hun kan ikke gresk eller hebraisk. Hun kjenner ikke til kildekritikk eller redaksjonshistorie.
Men når hun snakker om Bibelen, er det noe der. En dybde. En fortrolighet.
«Hvordan leser du?»
Hun ser ut som om spørsmålet er merkelig. «Jeg leser for å høre hva Gud sier til meg.»
Ikke for å analysere. Ikke for å vurdere. For å høre.
Det er slike mennesker som har noe mange av oss med utdannelse har mistet: En posisjon under teksten.
Det er mulig å gjenfinne denne posisjonen.
Det handler ikke om å slutte å tenke. Det handler om å tenke annerledes.
I stedet for å spørre: «Har denne teksten rett?» – spørre: «Hva om denne teksten har rett?»
I stedet for å spørre: «Kan jeg akseptere dette?» – spørre: «Hva må forandres i meg for at jeg kan akseptere dette?»
I stedet for å spørre: «Passer dette med det jeg allerede tror?» – spørre: «Hva om det jeg allerede tror, er feil?»
Over eller under teksten.
Det er ikke et metodespørsmål. Det er et hjertespørsmål.
Og det avgjør alt.
For den som leser ovenfra, hører bare seg selv.
Men den som leser nedenfra, kan høre Gud.