Kapittel 4: Teologi som avstand
Du kan bruke teologi til å komme nærmere Gud.
Eller du kan bruke teologi til å holde Gud på avstand.
Det ser likt ut fra utsiden. Samme bøker. Samme begreper. Samme samtaler.
Men retningen er motsatt.
Jeg oppdaget det hos meg selv.
Det var en tekst jeg ikke likte. En av de tekstene som sier noe ubehagelig. Som stiller krav jeg ikke ville innfri. Som avslører noe jeg helst ville skjule.
Jeg begynte å lese kommentarer. Studerte konteksten. Fant alternative tolkninger. Oppdaget at det greske ordet kunne bety noe annet. At setningsstrukturen var omdiskutert. At forskere var uenige.
Etter noen timer følte jeg meg mye bedre.
Ikke fordi jeg hadde forstått teksten dypere. Men fordi jeg hadde forstått den bort.
Teologi kan være et verktøy for å åpne Skriften. For å grave dypere. For å forstå mer.
Men teologi kan også være et verktøy for å lukke Skriften. For å komplisere den til ugjenkjennelighet. For å gjøre den så problematisk at den ikke lenger kan tale.
Og forskjellen ligger ikke i hvor mye vi vet. Forskjellen ligger i hva vi bruker kunnskapen til.
Det finnes en type kunnskap som frigjør.
Når jeg lærer at «nåde» på gresk betyr «ufortjent gunst», åpner det teksten. Jeg forstår dypere hva Paulus mener. Ordet får mer innhold, ikke mindre.
Når jeg lærer om konteksten for Jesu lignelser – om jødisk tradisjon, om politisk situasjon, om sosiale forhold – blir lignelsene rikere. Jeg ser lag jeg ikke så før.
Denne kunnskapen bringer meg nærmere teksten. Den gjør stemmen tydeligere, ikke svakere.
Men det finnes en annen type kunnskap.
Kunnskap som kompliserer uten å klargjøre. Som reiser spørsmål uten å søke svar. Som problematiserer til det ikke er noe igjen.
«Vi kan egentlig ikke vite hvem som skrev dette.»
«Manuskripttradisjonen er usikker her.»
«Dette verset er sannsynligvis en senere interpolasjon.»
«Forskningen er delt på dette punktet.»
Hver påstand kan være sann. Hver påstand kan være viktig.
Men samlet skaper de en tåke. En usikkerhet som gjør det umulig å høre noe tydelig. En akademisk støy som overdøver stemmen.
Og her er det urovekkende: Denne tåken kan føles som ydmykhet.
«Vi kan ikke være sikre.» Det høres ydmykt ut. Hvem er jeg til å påstå at jeg vet?
«Det finnes mange tolkninger.» Det høres åpent ut. Hvem er jeg til å si at én er riktig?
«Sannheten er mer kompleks.» Det høres sofistikert ut. Hvem vil være naiv?
Men bak denne tilsynelatende ydmykheten skjuler det seg noe annet: En flukt fra å bli tiltalt.
For hvis vi ikke kan vite hva teksten betyr, kan den heller ikke stille krav til oss. Hvis alt er usikkert, er ingenting bindende. Hvis sannheten er for kompleks til å gripe, trenger vi ikke gripes av den.
Jeg tenker på Pilatus' spørsmål: «Hva er sannhet?»
Det høres filosofisk ut. Dypt. Reflektert.
Men i konteksten er det en flukt. Sannheten står rett foran ham – bokstavelig talt – og han spør «hva er sannhet?» for å slippe å forholde seg til den.
Vi kan gjøre det samme med teologi.
Vi kan stille så mange spørsmål ved teksten at vi aldri trenger å la teksten stille spørsmål ved oss.
Det er et paradoks i moderne bibelstudium.
Vi vet mer om Bibelen enn noen generasjon før oss. Vi har flere manuskripter, bedre verktøy, dypere innsikt i språk og kultur og historie.
Og likevel hører vi kanskje mindre.
For kunnskapen vår har gjort oss til eksperter på teksten – men ikke nødvendigvis til lyttere til den.
Vi kan analysere den, datere den, sammenligne den, kategorisere den.
Men kan vi høre den?
Historien er gjenkjennelig: En professor i nytestamentlig teologi som har viet livet sitt til å studere Paulus' brev. Han kan fortelle deg om hver tekstkritisk variant, hver grammatisk finesse, hver historisk parallell.
Men når noen spør hva Paulus betyr for ham personlig, blir han stille.
«Jeg har studert ham så lenge,» sier han til slutt, «at jeg nesten har glemt å lese ham.»
Det er ikke et nederlag han innrømmer. Det er en erkjennelse.
Teologien hans har blitt et yrke. En ekspertise. En karriere.
Men et sted på veien har den sluttet å være et møte.
Det er her faren ligger.
Ikke i teologien selv. Teologi er nødvendig. Vi trenger å forstå. Vi trenger å tenke. Vi trenger å studere.
Men teologi kan bli et forsvarsverk. Et system av kompetanse som holder teksten på profesjonell avstand.
Da er det ikke lenger vi som står under dommen. Det er teksten som står under vår vurdering.
Det er noe avslørende i hvordan vi snakker.
Når vi sier «jeg studerer Bibelen», plasserer vi oss som subjekt. Bibelen er objektet. Vi handler på den.
Men hva om vi sa «jeg lar meg studere av Bibelen»? Hva om vi var objektet?
Det høres rart ut. Nesten grammatisk feil.
Men kanskje det er fordi vi har glemt hva Skriften er ment å gjøre.
Den er ikke bare en tekst å forstå. Den er et ord som forstår oss.
Hebreerbrevet sier det slik: «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.»
Legg merke til retningen.
Ordet trenger inn. Ordet kløver. Ordet dømmer.
Det er ikke vi som dissekerer teksten. Det er teksten som dissekerer oss.
Men det kan bare skje hvis vi lar den komme nær nok.
Teologi som avstand holder teksten på armlengs avstand. Trygt. Kontrollerbart. Vi bestemmer når den får komme nærmere.
Teologi som møte lar teksten komme helt inn. Farlig. Ukontrollerbart. Den bestemmer selv hva den vil si.
Jeg kjenner forskjellen i mitt eget liv.
Det er dager jeg leser Bibelen og det er som å lese en rapport. Interessant, kanskje. Informativt. Men upersonlig.
Og det er dager jeg leser og plutselig stopper opp. Fordi noe traff. Fordi teksten sa noe jeg ikke visste at jeg trengte å høre. Fordi Ordet ble levende.
Forskjellen ligger ikke i teksten. Den er den samme.
Forskjellen ligger i meg. I hvordan jeg kommer til den. I hva jeg lar den gjøre.
Så hva skal vi gjøre med kunnskapen vår?
Ikke kaste den. Ikke late som vi ikke vet det vi vet. Ikke bli anti-intellektuelle.
Men bruke den riktig.
Kunnskap som bringer oss nærmere teksten – ta den imot.
Kunnskap som holder oss på avstand – vær på vakt.
Og fremfor alt: Vær ærlig.
Ærlig om hvorfor vi studerer. Om hva vi leter etter. Om hva vi håper å finne.
Leter vi etter sannheten – også når den er ubehagelig?
Eller leter vi etter grunner til å slippe unna?
Teologi kan være en vei til Gud.
Eller teologi kan være en omvei rundt Gud.
Samme kart. Motsatt retning.
Og bare vi selv vet hvilken vei vi går.