Kapittel 6: En Gud vi ikke kan høre
Det er en merkelig situasjon vi har havnet i.
Vi sier at vi tror på Gud. Vi snakker om Ham, synger til Ham, ber til Ham.
Men kan vi høre Ham?
Eller har vi skapt en religion der Gud er til stede – men stum?
Tenk på det.
Hvis Bibelen bare er menneskers ord om Gud – ikke Guds ord til oss – hvor hører vi da Guds stemme?
Noen vil si: I bønn. I stillheten. I hjertet.
Greit. Men hvordan vet vi at det vi hører der, er Gud? Hvordan skiller vi mellom Guds stemme og våre egne tanker? Mellom åpenbaring og ønsketenkning?
Uten en målestokk utenfra har vi ingen måte å vite.
Andre vil si: Gjennom fellesskapet. Gjennom kirkens tradisjon. Gjennom de helliges erfaring.
Men fellesskapet kan ta feil. Tradisjonen kan avspore. De hellige kan misforstå.
Historien er full av eksempler på at kirken har talt med stor overbevisning – og tatt grundig feil.
Så hvor er ankeret? Hvor er normen som kan korrigere selv fellesskapet?
Det klassiske svaret har alltid vært: Skriften.
Skriften er Guds tale, bevart for oss. Den er stedet der vi hører en stemme som ikke er vår egen. Den er målet vi måler alt annet mot.
Men hvis vi relativiserer Skriften – hvis vi gjør den til én stemme blant mange, én kilde blant flere – da mister vi ankeret.
Da har vi mange stemmer, men ingen autoritet.
Mange meninger, men ingen åpenbaring.
Og da ender vi med en stum Gud.
Ikke en Gud som ikke finnes. Men en Gud som ikke snakker.
En Gud vi kan synge om, men ikke lytte til.
En Gud vi kan tilbe, men ikke høre.
En Gud som er der – et sted – men som har sluttet å tale.
Er ikke det rart?
Vi lever i en tid med mer religiøs tale enn noen gang. Flere bøker, flere podcaster, flere konferanser. Alle snakker om Gud.
Men hvem hører Gud snakke?
Vi snakker om Ham. Men snakker Han til oss?
Eller har vi fylt rommet med så mye av vår egen tale at vi har overdøvet Ham?
Profeten Amos talte om en annen type hungersnød:
«Se, dager skal komme, sier Herren Gud, da jeg sender hungersnød over landet – ikke hunger etter brød, ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst skal de streife omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det.»
Det er en skremmende visjon.
Ikke at Gud ikke finnes. Men at Han ikke kan høres.
Ikke at det ikke er religiøs aktivitet. Men at det midt i aktiviteten er stille.
Jeg lurer på om vi er der.
Vi har så mange ord. Så mye tale. Så mye aktivitet.
Men er det Guds ord vi hører? Eller bare våre egne ord om Gud?
Det er en fundamental forskjell.
Menneskers ord om Gud er refleksjon. Det er våre tanker, våre erfaringer, våre spekulasjoner. Det kan være dypt og vakkert og sant.
Men det er fortsatt vi som snakker.
Guds ord til mennesker er noe annet. Det er ikke vår refleksjon, men Hans tale. Ikke vårt søk oppover, men Hans innbrudd nedover. Ikke ekko, men stemme.
Uten Guds ord har vi bare menneskelige ord.
Kloke ord, kanskje. Innsiktsfulle ord. Trøstende ord.
Men bare menneskelige.
Og menneskelige ord kan ikke gjøre det guddommelige ord kan.
De kan ikke skape. De kan ikke frelse. De kan ikke gjøre alt nytt.
De kan beskrive virkeligheten, men de kan ikke forandre den.
Det er derfor spørsmålet om Bibelens autoritet er så avgjørende.
Det handler ikke om å forsvare en bok. Det handler om å bevare en stemme.
Hvis Bibelen er Guds ord, har vi en Gud som taler. Som fortsatt taler. Som taler til oss i dag, gjennom de samme ordene Han talte til forfedrene.
Men hvis Bibelen bare er menneskers tanker om Gud, har vi mistet stemmen. Vi har bare tankene igjen.
Noen vil si: Men Gud taler på andre måter også. Gjennom naturen. Gjennom samvittigheten. Gjennom historien.
Og det er sant. Teologene kaller det «allmenn åpenbaring». Gud har etterlatt seg spor overalt.
Men hva sier sporene?
De sier at det finnes en skaper. At det finnes en orden. At det finnes en moralsk lov skrevet i hjertene.
Men de sier ikke hvem skaperen er. De sier ikke hva som er galt og hvordan det kan fikses. De sier ikke at Gud er blitt menneske, at Han har dødd for oss, at Han er stått opp.
For dette trenger vi mer enn spor. Vi trenger tale.
Det er det Skriften er.
Ikke bare spor av Gud, men tale fra Gud.
Ikke bare hint om det guddommelige, men ord fra den Guddommelige.
Men vi har gjort Skriften til spor igjen.
Spor vi tolker. Hint vi spekulerer over. Tegn vi diskuterer.
Vi behandler Bibelen som et vindu inn mot noe – ikke som en stemme som taler.
Vi leser den for å få glimt av det guddommelige. Men vi hører den ikke som guddommelig tale.
Og så lurer vi på hvorfor Gud føles fjern.
Vi lurer på hvorfor troen føles abstrakt.
Vi lurer på hvorfor kristendommen er blitt mer teori enn liv.
Kanskje fordi vi har sluttet å høre.
Jesus sa: «Mine sauer hører min stemme.»
Ikke: Mine sauer studerer stemmen min.
Ikke: Mine sauer analyserer stemmen min.
Ikke: Mine sauer evaluerer stemmen min.
Men: De hører den.
Å høre er mer enn å lese.
Det er å gjenkjenne. Å respondere. Å følge.
Det er å la stemmen ha autoritet. Å la den lede, ikke bare informere.
Men det forutsetter at det er en stemme å høre.
En Gud vi ikke kan høre, er i praksis en Gud vi ikke har.
Vi kan ha ideer om Ham. Tradisjoner om Ham. Følelser om Ham.
Men vi har ikke Ham selv.
For uten ord er det ingen relasjon. Uten tale er det ingen kommunikasjon. Uten stemme er det bare stillhet.
Kanskje det er derfor så mange føler seg ensomme i troen.
Ikke fordi Gud er fjern. Men fordi vi har stengt ørene.
Ikke fordi Han har sluttet å tale. Men fordi vi har sluttet å tro at Han taler.
Vi har så mange ord om Gud at vi ikke lenger hører Guds ord.
Det er en vei tilbake.
Den går gjennom å gjenoppdage Skriften – ikke som historisk dokument, ikke som religiøs litteratur, men som det den er:
Guds tale.
Levende. Virkekraftig. Rettet til oss.
Hva om vi åpnet Bibelen og forventet å høre?
Ikke bare å lære noe. Ikke bare å forstå noe. Men å høre noen.
Hva om vi kom til teksten med spørsmålet: Hva sier du til meg, Herre?
Da ville noe forandre seg.
Ikke i Bibelen. Den er den samme.
Men i oss.
Vi ville gå fra å studere en tekst til å møte en person.
Fra å analysere ord til å høre en stemme.
Fra stillhet til samtale.
En Gud vi ikke kan høre, er en Gud vi har tiet i hjel.
Men Han har ikke sluttet å tale.
Kanskje det er vi som har sluttet å lytte.