Kapittel 7: Jesus og Skriften
Det finnes én person vi ikke kan komme utenom i dette spørsmålet.
Ikke fordi Han var teolog. Ikke fordi Han skrev bøker om hermeneutikk.
Men fordi Han er den vi sier vi følger.
Hvordan behandlet Jesus Skriften?
Svaret er slående konsekvent.
Fra fristelsen i ørkenen til korset på Golgata – Jesus møtte livets avgjørende øyeblikk med de samme ordene: «Det står skrevet.»
Djevelen kom med fristelser. Jesus svarte ikke med egne argumenter, ikke med filosofiske resonnementer, ikke med «jeg føler» eller «jeg mener».
Han svarte: «Det står skrevet.»
Tre ganger. Det står skrevet. Det står skrevet. Det står skrevet.
For Jesus var det nok.
Legg merke til hva dette innebærer.
Jesus – som selv var Ordet som ble kjød, som var hos Gud fra begynnelsen, som var Gud – Jesus underkastet seg Skriften.
Han kunne ha sagt: «Jeg er Gud, jeg bestemmer selv.»
Han kunne ha avvist Skriften som menneskelige tekster fra en annen tid.
Han kunne ha sagt at Han hadde høyere autoritet enn disse gamle ordene.
Men det gjorde Han ikke.
Han bøyde seg for Skriften.
Det er oppsiktsvekkende.
For hvis noen hadde rett til å stå over Skriften, var det Jesus.
Hvis noen kunne si «dette gjelder ikke lenger», var det Ham.
Hvis noen hadde autoritet til å korrigere, justere, relativisere – var det Guds Sønn selv.
Men Han gjorde det ikke.
I stedet sa Han: «Skriften kan ikke gjøres ugyldig.»
Tenk på det.
Jesus – Guds Sønn, Messias, Herren – sier at Skriften ikke kan gjøres ugyldig.
Og vi – syndere, feilbarlige, begrenset av vår tid og vårt perspektiv – vi mener at vi kan gjøre ugyldig det Jesus ikke ville gjøre ugyldig?
Hvem følger vi egentlig da?
Jesus korrigerte ikke Skriften. Han oppfylte den.
«Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.»
Oppfylle. Ikke avskaffe. Ikke korrigere. Ikke relativisere.
Oppfylle.
Noen vil innvende: Men Jesus kritiserte jo fariseerne! Han utfordret deres tolkning av loven!
Ja. Det gjorde Han.
Men legg merke til hva Han kritiserte.
Han kritiserte dem for å sette sine egne tradisjoner over Guds ord. For å bruke menneskelige tillegg til å omgå det Skriften faktisk sa. For å holde seg til bokstaven mens de unngikk ånden.
Han kritiserte dem ikke for å ta Skriften for alvorlig. Han kritiserte dem for å ikke ta den alvorlig nok.
«Dere har hørt det er sagt... men jeg sier dere.»
Noen leser dette som at Jesus korrigerer Skriften. At Han setter seg selv over Moseloven.
Men se nærmere.
Jesus sier ikke «det står skrevet, men jeg sier dere». Han sier «dere har hørt det er sagt».
Han korrigerer ikke Skriften. Han korrigerer feilaktige tolkninger av Skriften. Menneskelige tradisjoner som hadde festet seg rundt Skriften.
Og Han gjør det ved å gå dypere inn i Skriften, ikke bort fra den.
Da Jesus ble fristet til å hoppe fra tempelet, siterte djevelen Skriften.
«Det står jo skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg...»
Men Jesus lot seg ikke lure. Han svarte med mer Skrift: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
Han møtte Skrift med Skrift. Han tolket Skriften med Skriften.
Ikke med sin egen fornuft alene. Ikke med sin egen autoritet alene. Men med Ordets indre sammenheng.
Etter oppstandelsen, på veien til Emmaus, møtte Jesus to forvirrede disipler.
Hva gjorde Han?
«Han begynte fra Moses og alle profetene og forklarte for dem det som står om ham i alle skriftene.»
Han åpnet Skriftene for dem. Han viste dem hvordan alt hang sammen. Han lærte dem å lese.
Selv etter oppstandelsen – etter at alt var fullført – pekte Jesus tilbake til Skriften. Den var ikke blitt overflødig. Den var blitt enda mer avgjørende.
Det er et mønster her.
Jesus levde i Skriften. Han siterte den. Han lærte fra den. Han oppfylte den.
Fra Han var tolv år gammel i tempelet til Hans siste ord på korset – «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – siterte Han Skriften.
Selv i dødsøyeblikket grep Han til Salmenes bok.
Hva sier dette til oss?
Det sier at vårt syn på Skriften ikke kan være lavere enn Jesu syn.
Hvis vi sier vi følger Jesus, men behandler Skriften med mindre respekt enn Han gjorde – da følger vi ikke Jesus. Vi følger vår egen idé om Jesus.
Det er her det blir vanskelig for mange av oss.
For vi vil gjerne ha Jesus. Kjærlighets-Jesus. Tilgivelses-Jesus. «Den som er uten synd, kan kaste den første steinen»-Jesus.
Men vi vil ikke ha Jesus som bøyer seg for Skriften. Jesus som sier «det står skrevet». Jesus som insisterer på at ikke én tøddel av loven skal forgå.
Vi vil plukke.
Men Jesus kommer ikke i deler.
Noen vil si: Men Jesus var jo radikal! Han brøt sabbaten! Han spiste med syndere!
Ja. Han var radikal.
Men Hans radikalitet bestod ikke i å forkaste Skriften. Den bestod i å oppfylle den på måter ingen hadde sett for seg.
Han brøt ikke sabbaten – Han viste hva sabbaten egentlig handlet om.
Han forkastet ikke loven – Han avdekket lovens hjerte.
Han var ikke radikal på tross av Skriften. Han var radikal i troskap mot Skriften.
Det er et spørsmål vi må stille oss:
Hvis Jesus behandlet Skriften som Guds autoritative ord – hvem er jeg til å behandle den annerledes?
Hvis Jesus underkastet seg Skriften – hvorfor skulle jeg stå over den?
Hvis Jesus sa «Skriften kan ikke gjøres ugyldig» – med hvilken autoritet sier jeg at deler av den er ugyldige?
Svaret kan ikke være at jeg vet bedre enn Jesus.
Svaret kan ikke være at jeg har tilgang til sannheter Han ikke hadde.
Svaret kan ikke være at tidene har forandret seg og derfor gjelder ikke Jesu holdning lenger.
For hvis tidene kan forandre Jesu holdning til Skriften, kan tidene forandre hva som helst. Og da har vi ingen fast grunn å stå på.
Det betyr ikke at vi forstår alt Jesus forstod. Det betyr ikke at lesningen er enkel.
Men det betyr at utgangspunktet er satt.
Ikke av tradisjonen. Ikke av akademia. Ikke av vår samtid.
Men av Jesus selv.
Han viste oss hvordan Skriften skulle leses: Med tillit. Med ærefrykt. Med underkastelse.
«Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.»
Jesus satte sine ord på linje med evigheten. Over historien. Over forandring. Over tidens tann.
Hvis vi tror på Jesus, må vi tro på Hans ord. Og Hans ord inkluderer Hans syn på Skriften.
Så når vi spør hvordan vi skal forholde oss til Bibelen, har vi et svar.
Ikke først og fremst fra teologisk metode. Ikke fra akademisk konsensus. Ikke fra kirkemøter eller lærekommisjoner.
Men fra Jesus.
Følg Ham. Også i dette.
Skriften kan ikke gjøres ugyldig.
Det sa Jesus.
Tør vi si noe annet?