Kapittel 10: Å bli lest av Bibelen
Vi snakker alltid om å lese Bibelen.
Men hva om det er omvendt?
Hva om Bibelen leser oss?
Det høres rart ut. En bok kan ikke lese. En tekst kan ikke se.
Men Bibelen er ikke bare en bok. Den er levende.
«For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.»
Legg merke til verbene. Ordet trenger inn. Ordet kløver. Ordet dømmer.
Det er ikke vi som dissekerer teksten. Det er teksten som dissekerer oss.
Det er en snudd relasjon.
Vi er vant til å være subjektet. Vi handler på objektene rundt oss. Vi leser bøker, analyserer tekster, vurderer argumenter.
Men med Bibelen skjer noe annet.
Vi tror vi leser den. Men plutselig leser den oss.
Vi tror vi undersøker den. Men plutselig undersøker den oss.
Vi tror vi stiller spørsmål. Men plutselig er det vi som må svare.
Jeg husker første gang det skjedde med meg.
Jeg leste en kjent tekst – en jeg hadde lest mange ganger. Lignelsen om fariseeren og tolleren.
Fariseeren stod og ba: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker.» Tolleren stod langt borte og ba: «Gud, vær meg synder nådig.»
Jeg visste hvem som var helten. Tolleren, selvsagt. Den ydmyke. Den som innrømte sin synd.
Men denne gangen stoppet jeg opp.
For jeg innså at jeg leste lignelsen som fariseeren. «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som den fariseeren.»
Teksten hadde avslørt meg. Teksten hadde lest meg.
Det er dette som skjer når Ordet er levende.
Det nøyer seg ikke med å bli forstått. Det vil forstå oss.
Det nøyer seg ikke med å bli analysert. Det vil avsløre oss.
Det nøyer seg ikke med å informere. Det vil forvandle.
Det er ubehagelig.
Vi liker å ha kontroll. Vi liker å bestemme når vi åpner oss og når vi lukker oss. Vi liker å være den som vurderer.
Men Bibelen respekterer ikke alltid disse grensene.
Den trenger inn. Den finner de stedene vi gjemmer. Den lyser opp det vi helst ville holdt i mørket.
Kanskje det er derfor vi holder den på avstand.
Ikke fordi vi ikke tror på den. Men fordi vi tror for mye.
Vi aner hva som vil skje hvis vi virkelig lar den komme nær. Vi aner at den vil forstyrre. At den vil kreve. At den vil forandre.
Og vi er ikke sikre på om vi vil forandres.
Det er lettere å studere Bibelen enn å bli studert av den.
Lettere å analysere enn å bli analysert.
Lettere å stille spørsmål enn å bli stilt spørsmål.
Og så bygger vi opp forsvarsverk av akademiske metoder, teologiske systemer, kritiske distanser – alt for å holde teksten på armlengdes avstand.
Vi blir eksperter på Bibelen. Uten å la Bibelen bli ekspert på oss.
Men hva mister vi da?
Vi mister forvandlingen.
For forvandling skjer når noe trenger inn. Når noe avslører. Når noe bryter ned det gamle og bygger opp noe nytt.
En Bibel vi holder på avstand, kan informere oss. Men den kan ikke forvandle oss.
Og er ikke forvandling hele poenget?
Paulus skriver til korinterne: «Vi som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet.»
Forvandlet. Ikke informert. Forvandlet.
Og forvandlingen skjer når vi ser – uten slør. Når vi møter Ordet uten forsvarsverk. Når vi lar det se oss like mye som vi ser det.
Det er en gammel innsikt.
Ørkenfedrene snakket om Skriften som et speil.
Ikke et speil som viser hvordan håret sitter. Men et speil som viser hjertets tilstand. Som avslører motivene. Som viser hvem vi virkelig er.
De leste ikke Bibelen for å samle informasjon. De leste den for å bli avslørt – og helbredet.
Vi har mistet dette.
Vi leser for å vite mer. For å forstå bedre. For å ha rett svar på spørsmål.
Men vi leser sjelden for å bli avslørt.
Og så forblir vi uforandret. Fulle av kunnskap, men tomme for kraft.
Hva skal til for å snu dette?
Det krever sårbarhet.
Sårbarhet til å si: Jeg åpner meg for denne teksten. Jeg lar den komme nær. Jeg gir den tillatelse til å se det jeg vanligvis skjuler.
Det er risikabelt. For vi vet ikke hva den vil finne. Hva den vil avsløre. Hva den vil kreve.
Men uten denne sårbarheten forblir møtet overflatisk.
Det krever også tid.
Du blir ikke lest av Bibelen hvis du skummer gjennom den på fem minutter om morgenen. Hvis du haster videre til neste vers. Hvis du krysser av «bibellesning» på listen og går videre.
Du må dvele. Sitte med teksten. La den synke inn.
Som når du sitter overfor et menneske som virkelig ser deg. Det tar tid. Det krever at du blir.
Og det krever bønn.
«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker.»
Det er salmistens bønn. Ikke: La meg forstå deg, Gud. Men: Forstå meg. Se meg. Avslør meg.
Det er en farlig bønn. For den inviterer Gud til de stedene vi helst vil ha i fred.
Men det er den eneste bønnen som åpner for virkelig forvandling.
Noen vil spørre: Er ikke dette å gi for mye makt til en tekst?
Men spørsmålet forutsetter at teksten bare er en tekst.
Hvis Bibelen er Guds ord – hvis den levende Gud taler gjennom den – da er det ikke teksten som har makt. Det er Gud.
Og å la seg lese av Gud er ikke farlig. Det er frelse.
Det er her reisen gjennom denne boken har ført oss.
Vi begynte med spørsmålet: Hvor får vi vite hvem Gud er?
Vi så hvordan vi har relativisert Bibelen. Gjort den til én stemme blant mange. Filtrert den gjennom vår egen forståelse.
Vi så hva vi mister: En stemme utenfra. En Gud som kan tale. En åpenbaring som kan korrigere.
Og vi så veien tilbake: Ydmyk lesning. Tillit til Ordet. Åpenhet for Ånden.
Men til slutt må vi gå enda et skritt.
Vi må la oss lese.
Det er ikke en teknikk. Det er en overgivelse.
En overgivelse som sier: Her er jeg, Herre. Se meg. Tal til meg. Vis meg det jeg ikke ser om meg selv.
Og så åpne Bibelen – ikke som en ekspert som skal forstå den, men som et menneske som trenger å bli forstått.
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.»
Johannes åpner evangeliet sitt med disse ordene.
Ordet er ikke bare informasjon. Ordet er en person. Ordet er Gud selv.
Og denne personen – dette Ordet – ser deg. Kjenner deg. Elsker deg.
Når du leser Bibelen, er det ikke bare du som leser.
Det er Han som ser.
La Ham se.
La Ham lese deg.
Og la deg bli forvandlet av det Han finner.
For det avgjørende er ikke hva du gjør med teksten.
Det avgjørende er hva teksten får gjøre med deg.