Kapittel 2: Hvorfor vekst ble et skjellsord
Prøv å si det høyt i en samtale om tro: «Jeg tror Gud vil at vi skal vokse.»
Det høres uskyldig ut. Hvem kan være uenig i vekst?
Men legg merke til reaksjonene. En viss uro. Et lite ubehag. Kanskje et forsiktig motspørsmål: «Men Gud elsker oss jo som vi er?»
Som om vekst og kjærlighet var motsetninger.
Noe har skjedd med språket vårt. Ord som en gang var selvfølgelige i kristen sammenheng, har fått en bismak.
Helliggjørelse. Tukt. Formaning. Omvendelse. Selvfornektelse.
Ordene føles fremmede. Nesten truende. De minner om en kristendom vi ville bort fra – en kristendom av krav og kontroll, av moralsk overvåking og evig utilstrekkelighet.
Så vi la dem fra oss. Vi fant nye ord. Mykere ord.
Aksept. Romslighet. Nåde. Tilhørighet.
Gode ord, alle sammen. Sanne ord. Men i byttet mistet vi noe.
Vi mistet språket for forvandling.
Det er ikke tilfeldig at dette skjedde. Det er en historie bak.
Generasjoner av kristne vokste opp med et budskap om at de aldri var gode nok. At Gud alltid så mangelen. At nåden var noe du måtte gjøre deg fortjent til, selv om teologien sa noe annet.
De lærte at kroppen var farlig. At følelser var upålitelige. At tvil var synd. At spørsmål var opprør.
Mange ble knust av denne kristendommen. De forlot kirken med arr som aldri helt grodde. Og de som ble igjen, bar med seg en beslutning: Aldri mer.
Aldri mer skal vi forkynne en Gud som knuser mennesker.
Aldri mer skal budskapet være at du ikke er god nok.
Aldri mer skal kirken være et sted der mennesker krymper i stedet for å vokse.
Det var en sunn reaksjon. En nødvendig korreksjon.
Men korreksjon har en tendens til å bli overkorreksjon.
For i forsøket på å rydde opp i skaden, begynte vi å mistenke alt som handlet om forandring.
Hvis noen snakket om å «legge av det gamle mennesket», hørte vi moralisme.
Hvis noen snakket om Guds tukt, hørte vi maktmisbruk.
Hvis noen snakket om synd, hørte vi skam.
Hvis noen snakket om vekst, hørte vi krav.
Vi hadde utviklet et immunforsvar mot alt som kunne ligne det vi ville bort fra. Og immunforsvaret ble så sterkt at det begynte å angripe sunt vev.
Det er en samtale mange kjenner igjen. En bibelgruppe som diskuterer en tekst der Paulus formaner menigheten til å leve verdig sitt kall.
«Jeg sliter med den teksten,» sier en. «Verdig kallet. Det høres så prestasjonsorientert ut. Som om vi må leve opp til noe.»
«Men er det ikke det Paulus sier?»
Hun tenker seg om. «Jo. Men jeg vet ikke hvordan man kan forkynne det uten at folk føler seg dømt.»
Der er det. Ikke spørsmålet om hva teksten faktisk sier. Men spørsmålet om hvordan folk vil føle seg.
Vi hadde begynt å filtrere Skriften gjennom følelsene til tilhørerne. Og alt som kunne skape ubehag, ble tonet ned eller forklart bort.
Det paradoksale er at vi gjorde det i kjærlighetens navn.
Vi ville ikke såre mennesker. Vi ville ikke legge byrder på dem. Vi ville at de skulle føle seg velkomne, akseptert, elsket.
Og kjærlighet er viktig. Paulus selv sier at uten kjærlighet er alt annet ingenting.
Men vi glemte at kjærlighet ikke er det samme som bekreftelse.
En forelder som aldri korrigerer barnet sitt, elsker ikke barnet – hen har gitt opp. En venn som aldri sier sannheten, er ikke en venn – han er en smigrer. En Gud som aldri utfordrer oss, er ikke kjærlig – han er likegyldig.
Virkelig kjærlighet vil noe. Den har en retning. Den ser det beste i oss og nekter å slå seg til ro med mindre.
Det står en merkelig setning i Hebreerbrevet: «Herren refser den han elsker, og tukter hver sønn han tar seg av.»
For moderne ører høres dette nesten voldelig ut. Refs. Tukt. Hvem snakker slik om kjærlighet?
Men bildet som brukes, er oppdragelse. En far som bryr seg nok til å korrigere. Som ser at barnet er på vei mot noe som vil skade det, og griper inn.
Det motsatte av tukt er ikke frihet. Det er forsømmelse.
En far som aldri korrigerer, har enten gitt opp eller bryr seg ikke. Han har overlatt barnet til seg selv.
Er det den Gud vi ønsker oss? En som ser på oss og trekker på skuldrene?
Men hør hvordan vi snakker om Gud i dag.
«Gud dømmer ikke.»
«Gud aksepterer alle som de er.»
«Gud vil bare at du skal være lykkelig.»
Setningene er ment å være frigjørende. Og i en viss forstand er de sanne. Gud fordømmer ikke dem som er i Kristus. Gud tar imot syndere. Gud vil vårt beste.
Men de har blitt forstått på en måte som gjør Gud tannløs.
For hvis Gud aldri dømmer, hvorfor trengte Jesus å dø? Hvis Gud aksepterer alle uansett, hva betyr omvendelse? Hvis Gud bare vil at vi skal være lykkelige, hvorfor snakker Jesus om å fornekte seg selv og ta opp korset?
Vi har tatt biter av sannheten og gjort dem til hele sannheten. Og i prosessen har vi skapt en Gud som ikke lenger ligner Bibelens Gud.
La meg ta et konkret eksempel.
Romerbrevet 6. Paulus har nettopp forklart rettferdiggjørelse ved tro – at vi blir erklært rettferdige av nåde, ikke ved gjerninger. Evangeliet i sin reneste form.
Og så stiller han et spørsmål han vet noen vil komme med: «Skal vi fortsette å synde for at nåden skal bli større?»
Det er et logisk spørsmål. Hvis nåden er gratis, hvis vi er tilgitt uansett, hvorfor ikke bare fortsette som før?
Paulus' svar er ikke: «Slapp av, Gud elsker deg som du er.»
Hans svar er: «På ingen måte! Vi som er døde fra synden, hvordan kan vi fortsatt leve i den?»
Poenget hans er at noe har skjedd. Du er ikke den samme. Du har dødd og oppstått med Kristus. Du er en ny skapning. Og denne nye skapningen kan ikke bare fortsette i det gamle.
Nåden er ikke en unnskyldning for stillstand. Nåden er kraften som gjør forandring mulig.
Men dette budskapet har vi dempet ned.
Vi forkynner rettferdiggjørelsen – og godt er det. Men vi stopper der.
Vi sier: «Du er tilgitt.» Men vi sier sjelden: «Nå er du kalt til å leve annerledes.»
Vi sier: «Gud elsker deg som du er.» Men vi sier sjelden: «Og Han vil forvandle deg til noe mer.»
Det er som å fortelle noen at de har fått et frø, men aldri nevne at frø er ment å bli trær. At de har fått et potensial, men aldri snakke om at potensialet skal utfoldes.
Vi har gitt mennesker begynnelsen og latt dem tro at det var slutten.
En av grunnene til at vi har gjort dette, er frykten for å høres dømmende ut.
Vi lever i en kultur der det å si at noe er galt, automatisk gjør deg til en dommer. Der det å ha en mening om andres liv, er grenseoverskridende. Der toleranse betyr å aldri utfordre.
Kirken har absorbert denne kulturen. Vi er redde for å si noe som kan støte. Redde for å miste mennesker. Redde for å bli oppfattet som moralister.
Og så tier vi. Vi snakker om Guds kjærlighet, men ikke om Hans hellighet. Om Hans nåde, men ikke om Hans kall. Om Hans aksept, men ikke om Hans forventninger.
Vi har latt frykten for å såre gjøre oss tause om det som kunne helbrede.
Men er det virkelig kjærlighet?
Tenk deg en lege som ser at pasienten har en sykdom som kan behandles. Men fordi diagnosen vil være ubehagelig å høre, sier han ingenting. Han smiler, klapper pasienten på skulderen, og sier at alt er bra.
Ville vi kalt det omsorg?
Eller tenk deg en venn som ser deg på vei mot en avgrunn. Men fordi han ikke vil være negativ, sier han ingenting. Han vinker og smiler mens du går utfor stupet.
Ville vi kalt det vennskap?
Sann kjærlighet sier sannheten. Ikke for å dømme, men for å befri. Ikke for å knuse, men for å bygge opp. Ikke for å påpeke feil, men for å vise vei.
Her må vi gjøre en viktig distinksjon.
Det finnes en måte å snakke om vekst som er ødeleggende. Som handler om kontroll, ikke kjærlighet. Som måler mennesker etter ytre standarder. Som gjør Guds aksept betinget av våre prestasjoner.
Den måten skal vi fortsatt avvise.
Men det finnes en annen måte. En som utgår fra nåden, ikke fører til den. Som ser vekst som frukt, ikke rot. Som inviterer i stedet for å kreve. Som drar oss fremover med håp, ikke pisker oss fremover med frykt.
Den måten har vi kastet ut sammen med den første.
Og det er tragedien. I forsøket på å kvitte oss med moralismen, har vi kvittet oss med modningen.
Det er et ord som dukker opp igjen og igjen i Det nye testamentet: «karpós». Frukt.
Jesus snakker om trær som kjennes på frukten. Paulus snakker om Åndens frukt. Johannes snakker om grener som bærer frukt.
Frukt er ikke noe du produserer ved egen kraft. Det er noe som vokser når betingelsene er riktige. Når treet er plantet ved bekker, når grenen er festet til vintreet, når Ånden får virke.
Men frukt er heller ikke usynlig. Den vokser frem. Den blir synlig. Den kan plukkes og smakes.
En tro uten frukt er ikke en tro som mangler gjerninger. Det er en tro som mangler liv.
Så hva skjedde egentlig da vekst ble et skjellsord?
Vi mistet balansen. Vi svingte fra én grøft til en annen.
Der vi før la all vekt på menneskelig anstrengelse, legger vi nå all vekt på guddommelig aksept.
Der vi før målte oss etter ytre standarder, nekter vi nå å snakke om noen standard i det hele tatt.
Der vi før knuste mennesker med krav, kveler vi dem nå med bekreftelse.
For mennesket trenger begge deler. Det trenger å vite at det er elsket som det er. Og det trenger å vite at kjærligheten vil mer enn det som er.
Vekst er ikke et skjellsord. Vekst er liv.
Alt levende vokser. Et tre som slutter å vokse, er på vei til å dø. En organisme som bare opprettholder status quo, er i forfall.
Det samme gjelder troen.
En tro som ikke vokser, krymper. En nåde som ikke forvandler, forvitrer. Et forhold til Gud som aldri utvikler seg, står ikke stille – det går tilbake.
Vi kan kalle det hva vi vil. Vi kan unngå ordene som gjør oss ukomfortable. Men vi kan ikke unngå virkeligheten de peker på.
Gud vil noe med oss. Han har en plan. Et mål. En retning.
Og den retningen heter helliggjørelse.
Dette er ikke et budskap om krav. Det er et budskap om håp.
For det betyr at du ikke er ferdig. At det finnes mer. At den du er i dag, ikke er den du må forbli.
Det betyr at Gud ikke har gitt opp. At Han fortsatt arbeider. At nåden ikke bare tilgir fortiden, men former fremtiden.
Det betyr at evangeliet ikke er en forsikringspolise – noe du får som sikrer deg, mens livet fortsetter som før. Evangeliet er en forvandling. En ny begynnelse som faktisk begynner noe.
Spørsmålet er ikke om du er god nok.
Spørsmålet er om du vil vokse.