Kapittel 6: Det nyskapte mennesket
Det finnes en setning hos Paulus som vi har lest så mange ganger at vi har sluttet å høre den.
«Er noen i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, noe nytt er blitt til.»
Vi nikker gjenkjennende. Vi har hørt det før. Vi har kanskje til og med det brodert på en pute eller rammet inn på veggen.
Men har vi forstått hva det betyr?
Paulus sier ikke: Du kan bli en ny skapning hvis du jobber hardt nok.
Han sier ikke: Du vil gradvis bli en ny skapning over tid.
Han sier: Du er en ny skapning. Nå. Allerede.
Det gamle er borte. Noe nytt er blitt til.
Det er ikke et løfte om fremtiden. Det er en beskrivelse av nåtiden. En erklæring om hva som allerede har skjedd.
Dette er et av de mest radikale utsagnene i hele Det nye testamentet.
Det sier at noe har hendt med deg som er så grunnleggende at det beste ordet for det er «skapelse». Ikke forbedring. Ikke reparasjon. Ikke oppgradering. Skapelse.
Du er ikke en oppusset versjon av den du var. Du er noe nytt.
Det gamle mennesket – det mennesket som var fanget i synd, bundet av frykt, kuet av døden – det mennesket er borte. Et nytt menneske har stått opp.
Men her kommer spørsmålet som melder seg umiddelbart: Hvis jeg er en ny skapning, hvorfor føler jeg meg så lik den gamle?
Hvorfor sliter jeg med de samme syndene? Hvorfor har jeg de samme dårlige vanene? Hvorfor kjenner jeg meg ikke som et nytt menneske?
Det er et ærlig spørsmål. Og det fortjener et ærlig svar.
Svaret ligger i å forstå hva slags nyhet Paulus snakker om.
Han snakker ikke om psykologisk forandring – at du plutselig føler deg annerledes. Han snakker ikke om moralsk forandring – at du plutselig oppfører deg perfekt.
Han snakker om ontologisk forandring. En forandring i selve ditt vesen. I hvem du er på det dypeste planet.
Du er ikke lenger definert av synden. Du er definert av Kristus.
Du tilhører ikke lenger døden. Du tilhører livet.
Du er ikke lenger slave. Du er barn.
Dette er sant – selv når du ikke føler det. Selv når oppførselen din ikke matcher det. Selv når alt i deg skriker at det ikke kan stemme.
Tenk på det som et frø.
Når et eiketre-frø plantes, er det allerede et eiketre. Ikke et bøketre som gradvis skal bli eik. Ikke et frø som må bestemme seg for hva det vil bli. Det er et eiketre – i frøform.
Alt som trengs for å bli et fullvoksent tre, ligger allerede i frøet. Informasjonen er der. Potensialet er der. Identiteten er fastlagt.
Men frøet må vokse. Det må spire, slå rot, skyte opp. Det må bli det det allerede er.
Slik er det med det nye mennesket. Du er allerede ny skapning. Alt du trenger for å leve som den du er, er lagt ned i deg. Men det må vokse frem. Det må utfolde seg.
Helliggjørelse er ikke å bli noe annet enn det du er. Det er å bli det du er.
Paulus bruker et annet bilde som utfyller dette.
Han snakker om å «kle av» det gamle mennesket og «kle på» det nye.
«Dere har jo kledd av dere det gamle mennesket med dets gjerninger og kledd dere i det nye, som fornyes etter sin skapers bilde.»
Legg merke til spenningen: Dere har kledd dere i det nye. Det er skjedd. Og samtidig: det nye fornyes. Det er en pågående prosess.
Bildet med klær er talende. Klærne forandrer ikke hvem du er, men de viser hvem du er. De gjør det indre synlig utad.
Du er allerede ny. Nå skal du leve kledd i det nye. La det ytre matche det indre.
Et annet sted skriver Paulus: «Bli det dere er.»
Det er en merkelig oppfordring. Hvordan kan du bli det du allerede er?
Men det er nettopp poenget. Kristenlivet er ikke å streve etter å bli noe du ikke er. Det er å vokse inn i det du allerede er blitt.
Du er hellig – bli hellig.
Du er fri – lev i frihet.
Du er elsket – la deg elske.
Du er ny – la det nye vokse frem.
Dette snur hele forståelsen av helliggjørelse.
Vi har tenkt på det som et prosjekt. Noe vi bygger. Et mål vi strekker oss mot.
Men det er mer som en fødsel. Noe som allerede har skjedd, og som nå folder seg ut.
Barnet er født. Nå skal det vokse opp. Ikke bli noe annet enn barn – men bli det barnet det er. Utvikle seg. Modnes. Komme til sin fulle høyde.
Helliggjørelse er modning, ikke konstruksjon.
Men hva med synden?
Hvis jeg er et nytt menneske, hvorfor synder jeg fortsatt?
Her må vi holde fast ved det Luther kalte kristenlivets grunnleggende spenning: simul justus et peccator. Samtidig rettferdig og synder.
Du er ny skapning – og du lever fortsatt i en kropp som bærer det gamles spor. Du tilhører Kristus – og du kjenner fortsatt syndens dragning. Du er fri – og du opplever fortsatt lenker.
Det er ikke hykleri. Det er realisme.
Tenk på det som et land som er frigjort, men der det fortsatt finnes lommer av motstand.
Krigen er vunnet. Seieren er sikker. Den gamle makten har kapitulert.
Men noen soldater har ikke fått med seg at krigen er over. De kjemper fortsatt. De skaper uro. De gjør skade.
Å rydde opp i disse lommene er ikke å vinne krigen på nytt. Det er å implementere seieren som allerede er vunnet.
Slik er det med synden i den kristnes liv. Den er beseiret – i Kristus. Men den må fortsatt drives ut – i praksis. Ikke fordi seieren er usikker, men fordi den må realiseres i hverdagen.
Dette gir helliggjørelsen et helt annet utgangspunkt.
Du kjemper ikke for å bli noe. Du kjemper ut fra det du er.
Du strever ikke mot en usikker fremtid. Du lever ut en sikker identitet.
Når du kjemper mot synd, er det ikke fordi du må bevise at du er Guds barn. Det er fordi du er Guds barn – og synd passer ikke lenger med hvem du er.
Det er forskjellen på å kjempe for aksept og å kjempe fra aksept.
Her ser vi hvorfor det er så viktig å forstå det nye mennesket.
Hvis du tror at du fortsatt er det gamle mennesket – bare tilgitt – vil du alltid vente på at synden skal vinne. Du vil se deg selv som en synder som prøver å oppføre seg som en helgen. Du vil leve i konstant motsetning til deg selv.
Men hvis du forstår at du er ny – virkelig, ontologisk ny – forandrer det alt.
Da er ikke kampen mot synd en kamp mot din natur. Den er en kamp for din natur. Du kjemper ikke mot hvem du er, men mot det som hindrer deg fra å leve som den du er.
Synden er ikke lenger «det egentlige deg» som du må undertrykke. Synden er en inntrenger i det nye livet. En fremmed makt som ikke hører hjemme.
Dette er frigjørende.
Det betyr at hver gang du faller, har du ikke bevist hvem du «egentlig» er. Du har bare snublet på veien til å bli den du er.
Det betyr at seier over synd ikke er unaturlig – noe du må tvinge frem. Det er naturlig – noe som vokser frem når det nye får utfolde seg.
Det betyr at håpet er forankret, ikke i din viljestyrke, men i din nye identitet. Du er frøet som allerede er eik. Veksten vil komme.
Men det betyr også at vi har et ansvar.
Paulus formaner igjen og igjen: Lev som de nye menneskene dere er. Vandre verdig deres kall. La ikke synden herske i deres dødelige kropper.
Det nye mennesket er en gave. Men gaven må tas i bruk. Den må få plass. Den må dyrkes frem.
Du kan ikke gjøre deg selv til ny skapning. Det har Gud gjort. Men du kan samarbeide med veksten. Du kan velge å leve i samsvar med hvem du er. Du kan kle deg i det nye, dag etter dag.
Det er her vi ser sammenhengen mellom det nye mennesket og overgivelse.
For å leve som den du er i Kristus, må du slutte å definere deg selv ut fra det gamle.
Du må gi slipp på historien du har fortalt om deg selv. Om hva du er i stand til. Om hva du aldri vil bli kvitt. Om hvem du «egentlig» er.
Du må la Gud ha det siste ordet om din identitet.
Og det krever overgivelse. Å gi fra seg kontrollen over selvbildet. Å la en annen fortelle deg hvem du er.
Det gamle mennesket var selvdefinert. Det visste hvem det var – og holdt fast ved det.
Det nye mennesket er Kristus-definert. Det mottar sin identitet fra ham.
Overgangen fra det ene til det andre er ikke bare en teologisk sannhet. Det er en daglig praksis. Hver dag må du velge: Vil jeg leve ut fra det gamle selvbildet, eller det nye?
Vil jeg tro på stemmene som sier at jeg aldri forandres? Eller vil jeg tro på Ordet som sier at jeg allerede er forandret?
Det nye mennesket er ikke et ideal du skal strekke deg mot.
Det er en virkelighet du skal stå i.
Du er ny skapning. Det gamle er borte. Noe nytt er blitt til.
Tror du det?
Hvis ikke, er det der kampen begynner. Ikke i å presse deg selv til å bli bedre. Men i å tro at du allerede er ny.
For troen er inngangen. Og det du tror om deg selv, former det du lever ut.
Det nyskapte mennesket er ikke en fremtidig versjon av deg som du må jobbe deg frem til.
Det er deg – nå. I Kristus. Skapt på ny.
Alt som gjenstår, er å leve som den du er.