Kapittel 7: Å gi tilbake definisjonsmakten
I Nådestøtet beskrev jeg hvordan vi har tatt definisjonsmakten fra Gud. Hvordan vi har gjort oss selv til dommere over hvem han får være, hva han får mene, og hvilken Gud vi er villige til å tro på.
Denne boken handler om det motsatte. Om å gi den tilbake.
Men hva betyr det egentlig?
La oss begynne med å forstå hva definisjonsmakt er.
Definisjonsmakt er retten til å avgjøre hva noe betyr. Hva som er sant. Hva som er godt. Hvem noen er.
Den som har definisjonsmakten, setter premissene. Trekker grensene. Bestemmer spillereglene.
I syndefallet grep mennesket etter definisjonsmakten over godt og ondt. Vi ville avgjøre selv. Ikke lytte og motta, men gripe og bestemme.
Og vi har holdt fast ved det grepet siden.
Men definisjonsmakten gjelder ikke bare etikk. Den gjelder også identitet.
Hvem er du? Hvem får bestemme det?
I vår kultur er svaret selvfølgelig: Du bestemmer selv. Du definerer deg selv. Du er den du føler at du er, den du velger å være, den du skaper deg til.
Selvdefinisjon har blitt en grunnleggende rettighet. Kanskje den grunnleggende rettigheten. Å fortelle noen hvem de er – uten at de har bedt om det – er en av de få gjenværende syndene.
Men hva om denne rettigheten ikke tilhører oss?
I Bibelen er det Gud som definerer.
Han definerer skapelsen: «La det bli lys» – og det ble lys. Hans ord skaper virkeligheten det beskriver.
Han definerer mennesket: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde.» Vår identitet er gitt, ikke valgt.
Han definerer Israel: «Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.» Et folk som får sin identitet fra den som kaller dem.
Han definerer oss i Kristus: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk.» Igjen – identitet som gave, ikke som prosjekt.
Gjennom hele Bibelen er mønsteret det samme: Gud taler, og det han taler, blir virkelig. Han navngir, og navnet skaper det det navngir.
Å gi tilbake definisjonsmakten betyr å la Gud ha det siste ordet om hvem du er.
Ikke kulturen. Ikke fortiden. Ikke følelsene dine. Ikke de stemmene i hodet ditt som alltid har fortalt deg hvem du er.
Gud.
Det høres enkelt ut. Men det er en av de vanskeligste tingene et menneske kan gjøre.
For vi er så vant til å definere oss selv. Vi har gjort det så lenge. Vi har bygget hele selvforståelsen vår på det. Å gi det fra seg føles som å miste seg selv.
En mann har båret på skam hele livet.
Han vokste opp med en far som aldri var fornøyd. Uansett hva han gjorde, var det aldri godt nok. Aldri raskt nok, aldri pent nok, aldri riktig nok.
Faren er død nå. Har vært det i tjue år. Men stemmen lever videre i sønnens hode. Hver gang han gjør noe, hører han den: Ikke godt nok. Ikke godt nok.
Han er kristen. Han vet at Gud elsker ham. Han kan sitere versene om nåde og aksept.
Men han tror det ikke. Ikke innerst inne. For farens stemme er sterkere.
«Hvem definerer deg?»
Spørsmålet henger i luften.
«Din far er død. Han kan ikke definere deg lenger. Men du lar fortsatt hans ord bestemme hvem du er. Du gir ham fortsatt definisjonsmakten.»
Det blir stille lenge.
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte,» sier han til slutt. «Det er bare... der. Hele tiden.»
Det er derfor det heter overgivelse. Du kan ikke bare bestemme deg for å tenke annerledes. Du må overgi retten til å definere deg selv – til en annen.
Det er dette som er kjernen i overgivelse: Å gi fra seg retten til å ha det siste ordet om hvem du er.
Ikke til hvem som helst. Ikke til kulturen, ikke til andre mennesker, ikke til de negative stemmene.
Men til Gud. Til den som skapte deg. Til den som vet hvem du er bedre enn du vet det selv.
Du overgir ikke kontrollen til et tomt rom. Du overgir den til Skaperen. Til den som definerte deg før du eksisterte. Til den som så deg før du var formet i mors liv.
Men det føles fortsatt som tap.
Og det er fordi det er tap – av noe vi har holdt fast ved som om livet var avhengig av det.
Vi har bygget selvbilder gjennom et helt liv. Fortellinger om hvem vi er. Forsvarsverk rundt identiteten vår.
Å overgi definisjonsmakten betyr å la disse konstruksjonene falle. Å si: Det jeg har trodd om meg selv, er kanskje ikke sant. Det som har definert meg, får ikke lenger definere meg.
Det er skremmende. Det er desorienterende.
Men det er også frigjørende.
For her er sannheten: De definisjonene vi har gitt oss selv, er ofte feil.
De er formet av smerte. Av traumer. Av andres ord. Av øyeblikk som har satt seg fast og blitt til sannheter.
«Jeg er ikke god nok.»
«Jeg er uelsket.»
«Jeg er den som alltid ødelegger.»
«Jeg vil aldri forandre meg.»
Vi bærer på disse setningene som om de var evangelium. Men de er ikke det. De er løgner forkledd som selvkunnskap.
Når Gud definerer deg, sier han noe annet.
Han sier: Du er skapt i mitt bilde.
Han sier: Du er elsket med en evig kjærlighet.
Han sier: Du er ny skapning – det gamle er borte.
Han sier: Du er min sønn, min datter – i deg har jeg behag.
Dette er ikke ønsketenkning. Det er åpenbaring. Det er Skaperen som forteller skapningen hvem den er.
Og når Skaperen taler, skaper hans ord det de beskriver.
Men å motta dette krever at du gir slipp på dine egne definisjoner.
Du kan ikke holde fast ved «jeg er verdiløs» og samtidig motta «du er uendelig verdifull». Du kan ikke klamre deg til «jeg vil aldri forandres» og samtidig tro «du er ny skapning».
Overgivelse betyr å velge. Å la én stemme ha det siste ordet.
Og det er ikke en engangs-avgjørelse. Det er en daglig praksis. Hver dag melder de gamle stemmene seg. Hver dag må du velge hvilken stemme du vil lytte til.
Her ser vi forbindelsen til helliggjørelse.
For så lenge du definerer deg selv, kan du ikke vokse inn i den Gud definerer deg som.
Du blir låst i selvbildet ditt. Fanget av dine egne fortellinger. Du kan ikke bli det du ikke tror du er.
Men når du overgir definisjonsmakten til Gud, åpner det opp for forvandling. Du kan bli den han sier du er – fordi du har sluttet å insistere på at du er noe annet.
Overgivelse er porten til helliggjørelse.
Det er viktig å forstå hva dette ikke betyr.
Det betyr ikke at du skal slutte å tenke. Ikke at du skal akseptere hva som helst noen forteller deg i Guds navn. Ikke at du skal la andre mennesker definere deg.
Det betyr at du skal la Gud definere deg. Og det krever at du kjenner Gud – gjennom Ordet, gjennom bønn, gjennom fellesskapet.
Overgivelse er ikke blind underkastelse. Det er tillit til en du kjenner. Det er å si: Jeg stoler på at du vet bedre enn meg.
Det er heller ikke passivitet.
Å overgi definisjonsmakten betyr ikke å slutte å handle. Det betyr å handle ut fra en annen identitet.
Du griper fortsatt tak i livet. Du tar fortsatt valg. Du lever fortsatt aktivt.
Men du gjør det som Gud sier du er – ikke som den du har definert deg selv som.
Det er forskjellen mellom å leve ut fra frykt og å leve ut fra frihet. Mellom å streve etter aksept og å handle fra aksept.
Mannen med farens stemme i hodet begynte en praksis. Hver morgen, før han stod opp, sa han høyt: «Jeg er Guds barn. Min far i himmelen sier at jeg er elsket.»
Det føltes falskt de første ukene. Ordene skurret mot alt han følte.
Men han fortsatte. Dag etter dag. «Jeg er den Gud sier jeg er. Ikke den min far sa jeg var.»
Gradvis begynte noe å skje. Ikke at følelsene forsvant – de dukket fortsatt opp. Men de hadde ikke lenger det siste ordet. De var stemmer han hørte, men ikke stemmer han trodde på.
Han hadde begynt å overgi definisjonsmakten.
Det er ikke magisk. Det er ikke raskt. Det er ikke enkelt.
Men det er mulig.
Hver gang du velger å tro Gud fremfor de andre stemmene, løsner grepet litt. Hver gang du nekter å la fortiden definere fremtiden, skjer det noe. Hver gang du sier «jeg er den Gud sier jeg er», planter du et frø.
Overgivelse er en prosess. En livslang praksis. En daglig avgjørelse.
Men det begynner med ett steg: Å innrømme at du har holdt fast ved retten til å definere deg selv – og at du vil gi den fra deg.
I syndefallet grep vi etter definisjonsmakten.
I overgivelsen gir vi den tilbake.
Det er ikke tap. Det er hjemkomst.
For du var aldri ment å definere deg selv. Du var ment å motta deg selv – fra ham som skapte deg.
Og det han sier om deg, er bedre enn alt du noensinne har sagt om deg selv.