Kapittel 11: Prosessen ingen snakker om
Vi snakker gjerne om begynnelsen. Det store øyeblikket. Omvendelsen, gjennombruddet, vendepunktet.
Og vi snakker gjerne om målet. Den modne kristne. Fruktene av Ånden. Det fullkomne mennesket.
Men det vi sjelden snakker om, er det som ligger mellom. Den lange, langsomme, ofte usynlige prosessen. Hverdagene der ingenting dramatisk skjer. Månedene som blir til år.
Det er der helliggjørelse faktisk skjer. I det vi ikke snakker om.
Jeg tror grunnen til at vi unngår dette, er at det ikke er spennende.
Vi elsker historier om forvandling. Om mennesker som var ett, og som nå er noe helt annet. Om radikale omvendelser og umiddelbare frigjøringer.
Og slike historier finnes. Gud handler noen ganger dramatisk. Noen mennesker opplever virkelig at ting endres over natten.
Men for de fleste av oss er det ikke slik det skjer.
For de fleste er forvandlingen så gradvis at vi knapt legger merke til den selv. Den skjer i små skritt, ofte to frem og ett tilbake. Den måles ikke i uker, men i år – kanskje tiår.
Det er ikke en god historie for en podcast. Men det er virkeligheten for de fleste kristne.
Og fordi vi ikke snakker om det, vet mange ikke hva de skal forvente.
De hører vitnesbyrdene om dramatisk forandring. De ser dem som virker modne og avklarte. Og så ser de på seg selv – på de samme kampene, de samme svakhetene, den samme tregheten – og tenker: Hva er galt med meg?
Kanskje er jeg ikke frelst. Kanskje virker ikke nåden på meg. Kanskje er jeg et spesielt vanskelig tilfelle.
Men sannheten er at de er helt normale. De er midt i prosessen. De bare vet ikke at prosessen ser slik ut.
La meg beskrive hva som faktisk skjer i helliggjørelse. Ikke det idealiserte bildet, men det virkelige.
Det begynner ofte med en erkjennelse.
Du ser noe i deg selv du ikke hadde sett før. En synd du ikke visste var synd. Et mønster du hadde forsvart som personlighet. En motivasjon du hadde skjult, selv for deg selv.
Det er ubehagelig. Det er ydmykende. Du trodde du var bedre enn dette.
Men erkjennelsen er begynnelsen. Du kan ikke forandre det du ikke ser.
Så kommer kampen.
Du prøver å endre. Du tar beslutninger. Du gjør forsetter.
Og du feiler. Gang på gang. Du faller tilbake i det gamle. Du glemmer det du hadde bestemt deg for. Du oppdager at vanen er sterkere enn viljen.
Det er frustrerende. Det føles som å gå i sirkler. To skritt frem, to skritt tilbake.
Men det som skjer under overflaten, er viktigere enn det du ser. Noe løsner, langsomt. Noe nytt tar form.
Det er her de fleste gir opp.
De ser ikke resultatene raskt nok. De blir lei av å falle. De konkluderer med at det ikke virker.
Men helliggjørelse krever utholdenhet. Den krever at du fortsetter når du ikke ser fremgang. At du tror på prosessen selv når den føles meningsløs.
Det er som å plante et tre. Du vanner, dag etter dag, og ingenting synlig skjer. Jorden ser lik ut. Men under overflaten vokser røttene. En dag bryter spiren gjennom.
Så kommer – noen ganger – gjennombruddene.
Øyeblikk der noe plutselig endres. Der en kamp du har kjempet i år, plutselig slipper taket. Der du reagerer annerledes enn du pleide, uten å tenke deg om.
Disse øyeblikkene er gaver. De minner deg om at noe faktisk skjer. At du ikke står stille, selv om det har føltes slik.
Men gjennombruddene er ikke regelen. De er unntakene. Mesteparten av tiden er det bare vanningen. Bare det daglige.
Og så er det platåene.
Perioder der ingenting ser ut til å skje. Der du verken går frem eller tilbake. Der troen føles flat og hverdagslig.
Mange frykter platåene. De tror det betyr at noe er galt. At de har stagnert. At Gud har trukket seg tilbake.
Men platåene er en del av prosessen. De er perioder der det som har skjedd, får sette seg. Der det nye konsolideres. Der du lærer å leve med det du har mottatt, før du er klar for mer.
Platåer er ikke fravær av vekst. De er vekstens hvilepuls.
Det er også tilbakefallene.
Synder du trodde du var ferdig med, vender tilbake. Gamle mønstre dukker opp igjen. Du faller i noe du ikke hadde falt i på år.
Det er kanskje det mest demoraliserende. Det føles som at alt arbeidet var forgjeves. At du er tilbake på start.
Men det er du ikke. Et tilbakefall sletter ikke fremgangen. Det bare avslører at kampen ikke var helt over.
Og noen ganger går tilbakefall dypere enn den opprinnelige synden. De avslører lag du ikke hadde sett. De inviterer til en helbredelse du ikke visste du trengte.
Gjennom alt dette er det én ting som holder deg gående: Nåden.
Ikke nåden som startpunkt som du forlater når helliggjørelsen begynner. Men nåden som følger deg hele veien. Som møter deg i fallene. Som holder deg oppe i kampene. Som hviler over platåene.
Du faller – og nåden fanger deg.
Du tviler – og nåden minner deg om hvem du er.
Du blir trett – og nåden gir deg hvile.
Helliggjørelse er ikke å forlate nåden og begynne å jobbe. Det er å gå dypere inn i nåden mens du vokser.
Det er noe annet vi sjelden snakker om: at prosessen aldri blir ferdig.
Ikke her. Ikke i dette livet.
Du vil aldri nå et punkt der du kan si: Nå er jeg helliggjort. Nå er arbeidet fullført. Nå kan jeg hvile.
Det er lag på lag på lag. Hver gang du tror du har nådd bunnen, viser det seg at det er mer. Dypere motivasjoner. Finere synder. Skjulte rom i hjertet du ikke visste om.
Det kan høres utmattende ut. Men det er egentlig frigjørende.
For det betyr at du aldri trenger å late som du er ferdig. Du trenger ikke opprettholde en fasade av modenhet. Du kan være ærlig om at du fortsatt er underveis – fordi alle er det.
Paulus, mot slutten av livet, etter år med tjeneste og åpenbaringer og forfølgelse, skrev: «Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen.»
Hvis Paulus ikke var ferdig, er du det heller ikke. Og det er greit.
Prosessen varer livet ut. Kanskje lenger. Men hvert skritt er verdifullt. Hver kamp betyr noe. Hver dag med vanningen teller.
Det er også viktig å forstå at prosessen ser forskjellig ut for alle.
Noen kjemper med ting andre aldri forstår. Noen har lett for det som er vanskelig for deg. Noen vokser raskt på ett område og sakte på et annet.
Du kan ikke sammenligne din prosess med andres. Du vet ikke hva de kjemper med i det skjulte. Du vet ikke hvor de startet.
Det eneste du kan gjøre, er å være tro mot din egen vei. Gå med Gud der du er. Ikke der du tror du burde være, eller der andre ser ut til å være.
Hva hjelper i prosessen?
Jeg tror det viktigste er ærlighet.
Ærlighet med deg selv om hvor du faktisk er. Ikke der du ønsker å være, ikke der du tror du burde være. Der du er.
Ærlighet med Gud. Han vet allerede. Du trenger ikke skjule noe. Du kan komme med alt – synden, tvilen, tregheten, trøttheten.
Ærlighet med andre. I det minste noen få. Mennesker som kan bære det du bærer. Som kan be for deg. Som kan minne deg om sannheten når du har glemt den.
Ærlighet bryter isolasjonen. Og isolasjon er der skammen trives.
Det andre som hjelper, er tålmodighet.
Tålmodighet med deg selv. Du vil falle. Du vil gå sakte. Du vil føle at du står stille. Vær tålmodig.
Tålmodighet med prosessen. Den tar tid. Lengre tid enn du vil. Men den virker.
Tålmodighet med Gud. Han er ikke sen – han er grundig. Han går ikke forbi noe. Han vil ha hele deg, og det tar tid.
«Vær tålmodige til Herren kommer,» skriver Jakob. «Se, bonden venter på jordens dyrebare grøde. Han er tålmodig mens han venter.»
Du er Guds åker. Han venter på grøden. Vær tålmodig med ham.
Det tredje som hjelper, er å feire de små seirene.
Vi venter ofte på de store gjennombruddene før vi lar oss glede. Men de små seirene er der veksten virkelig skjer.
Den gangen du ikke sa det du pleier å si. Den gangen du valgte annerledes enn du ville gjort før. Den gangen du kjente synden dra, men gikk en annen vei.
Det er helliggjørelse. Det er frukt. Det fortjener å feires.
Ikke som selvskryt. Men som takk. Som anerkjennelse av at Gud arbeider. Som oppmuntring til å fortsette.
Prosessen er ikke glamorøs. Den kommer aldri til å bli en bestseller.
Men den er hellig. Den er Guds arbeid i deg, dag for dag, år for år.
De fleste av dagene vil du ikke føle noe spesielt. Du vil bare stå opp, leve, kjempe, be, falle, reise deg, legge deg. Vanlige dager.
Men det er i de vanlige dagene det skjer. Det er der du formes. Det er der Gud arbeider i stillheten, under overflaten, i det ingen ser.
Prosessen ingen snakker om, er prosessen som forvandler deg.
Og den er verdt hvert eneste skritt.