Kapittel 12: Å bli den du allerede er
Vi er kommet til slutten av reisen. Eller rettere sagt: til begynnelsen av den.
For alt vi har snakket om i denne boken – aksept og vekst, nåde og forvandling, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, overgivelse og frihet – koker ned til én ting.
Å bli den du allerede er.
Det er et merkelig uttrykk. Hvordan kan du bli noe du allerede er?
Men det er nettopp paradokset i kristenlivet. Du er allerede ny skapning. Det gamle er borte. Du er Guds barn, hellig og elsket, kledd i Kristi rettferdighet.
Alt dette er sant. Nå.
Og samtidig: Du er kalt til å vokse inn i det. Til å la det nye bli synlig. Til å leve ut det som allerede er sant om deg.
Du er det du skal bli. Og du skal bli det du er.
Tenk på det som en skulptur.
Michelangelo sa angivelig at han ikke skapte sine skulpturer. Han frigjorde dem. Figuren var allerede i marmoren – han bare fjernet det som skjulte den.
Slik er det med deg. Det nye mennesket er allerede der – skapt av Gud i dåpen, født på ny ved Ånden. Helliggjørelse er ikke å legge til noe nytt. Det er å fjerne det som skjuler det nye.
Lagene av synd. Lagene av frykt. Lagene av selvbeskyttelse og falske identiteter.
Under alt dette er du. Den du virkelig er. Den Gud skapte deg til å være.
Det betyr at helliggjørelse ikke er å bli en fremmed for deg selv.
Det er å komme hjem.
Synden er det fremmede. De falske identitetene er det fremmede. Maskene du bærer, rollene du spiller, personene du later som du er – alt dette er fremmed for ditt sanne jeg.
Men det nye mennesket – det er deg. Ditt egentlige jeg. Den du var ment å være fra begynnelsen.
Å bli helliggjort er ikke å miste deg selv. Det er å finne deg selv – kanskje for første gang.
Det er derfor overgivelse ikke er tap.
Du overgir ikke ditt sanne jeg. Du overgir de falske versjonene. Du overgir grepet om en identitet som aldri egentlig var din.
Og i den overgivelsen oppdager du hvem du egentlig er. Ikke den du har bygget, men den du har fått.
Det er en gave. Et under. Du trodde du måtte skape deg selv – og så viser det seg at du var skapt fra begynnelsen. Du trodde du måtte finne ut hvem du var – og så viser det seg at noen allerede visste.
Det er her evangeliet er så annerledes enn all selvhjelp.
Selvhjelp sier: Finn ut hvem du vil være, og jobb mot det.
Evangeliet sier: Oppdage hvem du er, og voks inn i det.
Selvhjelp setter deg i førersetet. Du bestemmer målet. Du definerer suksess.
Evangeliet setter Gud i førersetet. Han har allerede bestemt hvem du er. Din oppgave er å oppdage det og leve det ut.
Det høres mindre fritt ut. Men det er mer befriende.
For selvhjelpens prosjekt har ingen ende. Du kan alltid bli noe mer, noe annet, noe bedre. Det er en uendelig stigen mot et mål som stadig flytter seg.
Men evangeliets prosjekt har et mål som allerede er gitt. Du skal bli den du er i Kristus. Ikke noe mer. Ikke noe annet. Den du allerede er.
Og den du er, er god.
Ikke fordi du har gjort deg god. Ikke fordi du har oppnådd noe. Men fordi Gud har skapt deg på ny i Kristus.
Du er skapt i hans bilde. Formet med intensjon. Plassert i verden med et oppdrag bare du kan fylle.
Det nye mennesket er ikke en standardmodell. Det er unikt. Det er deg – den deg som bare du kan være.
Ingen andre kan bli den Gud har skapt deg til å være. Ingen andre har din kombinasjon av gaver, erfaringer, kamper og seire. Ingen andre kan fylle akkurat din plass.
Helliggjørelse er å bli den unike deg som Gud alltid har sett.
Men hva betyr det konkret? Hvordan vet du hvem du er i Kristus?
Det er ikke et ferdig bilde du kan hente ned fra en hylle. Det er noe som åpenbares gradvis, i prosessen, gjennom livet.
Du oppdager det i bønn – når du lytter til hva Gud sier om deg.
Du oppdager det i fellesskapet – når andre ser gaver i deg du ikke ser selv.
Du oppdager det i tjeneste – når du merker hva som gir liv, hva som føles rett, hva som bærer frukt.
Du oppdager det i kampen – når du ser hva du kjemper for, hva du ikke kan gi opp, hva som betyr mest.
Identiteten avdekkes i levd liv. Ikke i grubling, men i vandring.
Det er viktig å forstå at dette ikke betyr at du skal grave i deg selv for å finne svaret.
Det nye mennesket er ikke skjult i ditt indre som en hemmelighet du må oppdage gjennom introspeksjon.
Det nye mennesket er i Kristus. Det er der du finner det. Ved å se på ham, bli kjent med ham, lære av ham.
«Vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, blir alle forvandlet til det samme bildet.»
Ved å se på Kristus, forvandles du til hans bilde. Ved å kjenne ham, oppdager du hvem du er kalt til å være.
Det er ikke selvrealisering. Det er Kristus-formasjon.
Og når du ser på Kristus, ser du hva et menneske virkelig er.
Fullkommen lydighet mot Faderen. Fullkommen kjærlighet til mennesker. Fullkommen frihet fra synd. Fullkommen utlevelse av hvem han var kalt til å være.
Jesus var fullt ut seg selv. Han levde ut sin identitet uten kompromiss. Han var den Faderen sa han var.
Og du er kalt til det samme. Ikke til å bli en kopi av Jesus i hans jordiske liv – du er ikke jøde i første århundre, ikke rabbi, ikke Messias. Men til å bli formet etter hans bilde. Til å leve ut din identitet like fullt som han levde ut sin.
Det er her vi ser at helliggjørelse og kall henger sammen.
Du er ikke bare kalt til å bli god. Du er kalt til å bli deg – den deg Gud har skapt og forløst og utstyrt.
Det betyr at helliggjørelse ser forskjellig ut for alle.
For noen betyr det å lære å være stille. For andre betyr det å lære å tale.
For noen betyr det å gi mer. For andre betyr det å sette grenser.
For noen betyr det å bli mykere. For andre betyr det å bli sterkere.
Du kan ikke kopiere andres helliggjørelse. Du kan lære av dem, inspireres av dem, oppmuntres av dem. Men du må gå din egen vei. Bli den du er, ikke den de er.
Og her kommer vi tilbake til overgivelsen.
For å bli den du er, må du overgi retten til å bestemme hvem du skal være.
Det er paradokset: Du finner din sanne identitet ved å gi fra deg kontrollen over identiteten.
Så lenge du insisterer på å definere deg selv, vil du alltid gå glipp av deg selv. Du vil bygge det du tror du burde være, ikke oppdage det du er.
Men når du overgir deg til Gud, kan han vise deg hvem du er. Han kan føre deg inn i din sanne identitet. Han kan fjerne lagene som skjuler det nye mennesket.
Overgivelse er ikke å miste deg selv. Det er å finne deg selv i ham.
Det er her reisen fører.
Vi begynte med aksept som ble alt – og oppdaget at aksept uten forvandling ikke er nok.
Vi gikk gjennom vekst som ble et skjellsord – og gjenoppdaget at vekst er liv.
Vi så forskjellen på rettferdiggjørelse og helliggjørelse – og forstod at vi trenger begge.
Vi møtte nåden som forvandler – og lærte at nåde og vekst ikke er motsetninger.
Vi oppdaget det nye mennesket – og forstod at vi allerede er det vi skal bli.
Vi overgav definisjonsmakten – og fant frihet i det som lignet tap.
Vi hørte stemmene som konkurrerer – og valgte å lytte til én.
Vi erfarte frihet gjennom kapitulasjon – og oppdaget at evangeliets paradoks er sant.
Vi fant en vei gjennom helliggjørelse uten moralisme – og en prosess som ingen snakker om.
Og nå er vi her. Ved det som alltid har vært sant: Du er allerede ny. Nå er du invitert til å bli det du er.
Jeg vet ikke hvor du er i denne prosessen.
Kanskje er du i begynnelsen. Alt er nytt, og veien virker lang.
Kanskje er du midt i kampen. Trettheten har satt inn, og målet virker fjernt.
Kanskje er du på et platå. Ingenting skjer, og du lurer på om noe er galt.
Kanskje har du akkurat falt. Igjen. Og skammen sier at det er nytteløst.
Uansett hvor du er: Du er fortsatt ny skapning. Det har ikke forandret seg.
Og Gud er fortsatt i arbeid. Han har ikke gitt opp. Han fullfører det han begynte.
Boken du holder i hendene er ikke en oppskrift. Den gir deg ikke ti steg til helliggjørelse. Den garanterer ikke resultater på tretti dager.
Den er en invitasjon. Til å se deg selv på en ny måte. Til å forstå hva Gud gjør i deg. Til å overgi det som holder deg tilbake.
Og fremfor alt: Til å tro.
Tro at du er den Gud sier du er.
Tro at nåden virker, selv når du ikke ser det.
Tro at prosessen fører frem, selv når den går sakte.
Tro at du er ny – og at det nye vil vokse frem.
«Vi vet at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud, dem som er kalt etter hans forsett. For dem han på forhånd kjente, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde.»
Formet etter hans Sønns bilde. Det er målet. Det er hvem du er kalt til å bli.
Ikke en kopi. Ikke en utviskning av deg selv. Men deg – i hans bilde. Din unike person, formet etter Kristus.
Det er Guds drøm for deg. Det er hva helliggjørelse sikter mot.
Og det begynner ikke med innsats. Det begynner med overgivelse.
Du er allerede elsket. Du er allerede ny.
Nå er du invitert til å vokse inn i den du er.
Ikke for å bli akseptert. Men fordi du er det.
Ikke for å oppnå noe. Men for å utfolde det du har fått.
Ikke for å bli noen andre. Men for å bli deg selv – den du alltid har vært i Guds øyne.
Det er overgivelsen.
Det er helliggjørelsen.
Det er evangeliet – hele evangeliet.
Og det er for deg.